Hopp til innhold

Fagartikkel

Intertekstualitet i medietekster

Har du lagt merke til at medietekster ofte referer til andre medietekster? Intertekstualitet handler om hvordan tekster forholder seg til hverandre, og hvordan bruk av kjente motiver, sitater og allusjoner kan gi teksten en utvidet betydning.

LK20

Tekster og intertekstualitet

kommer av det latinske ordet inter, som betyr mellom, og ordet textum, som betyr vev. Begrepet ble først utformet av litteraturforskeren Julia Kristeva i 1967.

Når vi studerer hvordan samspillet med andre tekster bidrar til å gi teksten betydning, kan vi bruke denne definisjonen av begrepet intertekstualitet:

Intertekstualitet, eller tekstsamspill, handler om tekster som forholder seg til andre tekster gjennom lån, kjente motiver, sitater og allusjoner.

Når vi snakker om tekster i denne sammenhengen, bruker vi .

Julia Kristeva bygde sin definisjon på teoriene til litteraturforskeren Mikhail Bakhtin. Han peker på at tekster ofte inneholder mange stemmer med ulike perspektiver. De er polyfone, eller flerstemmige.

Intertekstualitet i spillefilmen Beatles

Den norske spillefilmen Beatles (2014), regissert av Peter Flinth, bygger på en roman av Lars Saabye Christensen med samme tittel. Teksten har tydelige referanser til populærkulturen på 1960-tallet og det miljøet som oppsto rundt de første norske drabantbyene.

I en roman kommer de ulike stemmene til uttrykk gjennom , skildringer, tankereferater og fortellerstemmer. En visuell mediefortelling kan ta i bruk andre virkemidler enn en litterær fortelling. I en film kan intertekstualitet for eksempel komme til syne i karakterens , kjente motiver og symboler, farger og lyssetting eller musikk og .

Nedenfor kan du se spillefilmen Beatles.

Hvilke referanser finner du i filmen?

  • Hvem var The Beatles, og hvordan påvirket bandet sin egen samtid?

  • Finn eksempler på intertekstualitet i åpningsbildet og til spillefilmen Beatles.

  • Tror du de som var unge på 1960-tallet, får andre assosiasjoner enn du får, når de ser filmen?

Intertekstualitet som utviding av teksten

Når intertekstualitet utvider teksten, kan det skje på to måter:

  • Teksten blir utvidet når den låner uttrykk og innhold fra andre tekster.
  • Teksten blir utvidet når den opptrer i et samspill med andre tekster i samfunnet.

Tenk deg at du er russepresident og velger å innlede talen din med setningen "Jeg har en drøm". Mange som hører på, vil da trolig forbinde dette utsagnet med talen til den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr. I talen "I have a Dream" (1963) krevde han slutt på all rasistisk diskriminering i USA. Du kan se talen på YouTube.

Når du bruker dette kjente utsagnet, skaper du en tematisk og verdimessig kobling mellom din tale og Kings tale. Denne formen for intertekstualitet kaller vi . Ved hjelp av små lån eller henvisninger til andre tekster utvider du innholdet i din egen tekst, og du drar nytte av de styrkene som finnes i andre tekster.

Intertekstualitet handler også om lån fra hendelser og kulturelle og religiøse forestillinger i fortid og nåtid. Gjennom å studere de koblingene tekstene har til andre tekster i samfunnet, kan avsenderen også speile dette samfunnet i teksten og si noe viktig om det til mottakeren.

Intertekstualitet som lesemåte

Studier av intertekstualitet er et viktig bidrag til å forstå mediekulturen i vår tid. I medievitenskapen ble begrepet intertekstualitet videreutviklet av blant andre John Fiske i boken Television Culture (1987). Både han og litteraturforskeren Roland Barthes la større vekt på tekstens sosiale tilhørighet.

Tekster oppstår i en . De er alltid påvirket av det samfunnet og den kulturen de oppstår i. Måten vi "leser" en tekst på, blir påvirket av de forventningene vi har til avsenderen, sjangeren og egenarten til mediet. Barthes mente derfor at betydningen av en tekst ikke nødvendigvis bare ligger innbakt i teksten, men også blir påvirket i møtet mellom tekst og mottaker.

Ung kvinne med blondt hår i hvit kjole. Skjørtet flagrer opp i vinden og gir seerne et glimt av undertøyet. Foto.

Den amerikanske skuespilleren Marilyn Monroe avbildet i 1954. Hun står plassert slik at et vindkast får skjørtet til å løfte seg, og de som ser på, får et glimt av undertøyet. Dette bildet har i etterkant blitt et ikonisk symbol på sexy blondiner.

Myten om den sexy blondinen

Et eksempel John Fiske viser til i boken Television Culture, er artisten Madonnas musikkvideo "Material Girl" (1984), som du kan se på YouTube. Videoen er en på Marilyn Monroes sang- og dansenummer "Diamonds Are a Girl's Best Friend" i filmen Gentlemen Prefer Blondes (1953). Du kan også se Monroes framføring på YouTube.

Men vi trenger ikke å ha sett denne filmen for å forstå budskapet i Madonnas musikkvideo. Det hun referer til, er nemlig det ikoniske bildet vi alle har på netthinnen av Marilyn Monroe som sexy blondine, og en seiglivet kulturell myte om blondiner som dumme, deilige og villige.

Det er altså både referansen til en annen medietekst og den kulturelle referansen som utvider betydningen av Madonnas musikkvideo.

Tekster om tekster

I mediesamfunnet blir det stadig produsert tekster som ikke bare referer til, men som også handler om andre tekster. Eksempler er filmtrailere, promoteringsintervjuer med plateaktuelle artister, "bakomfilmer" om filmproduksjoner, bokanmeldelser, diktanalyser eller reklamer for ulike mediefortellinger i .

John Fiske skiller mellom primære, sekundære og tertiære tekster:

Horisontal intertekstualitet oppstår når primærtekster refererer til andre primærtekster, eller når tekster på samme nivå referer til hverandre. Madonnas referanse til "Diamonds Are a Girl's Best Friend" er da et eksempel på horisontal intertekstualitet.

Vertikal intertekstualitet dreier seg om relasjonene mellom primære, sekundære og tertiære tekster. NRKs anmeldelse på nett av dramaserien The Gilded Age er et eksempel på vertikal intertekstualitet. Du kan lese anmeldelsen på NRK.

Viktige begreper

Kilder

Fiske, J. (2010). Intertextuality. I J. Fiske, Television Culture. Hentet fra https://www.taylorfrancis.com/chapters/mono/10.4324/9780203837153-14/intertextuality-john-fiske

Iversen, G. (2000). Møter mellom tekster. Norsk medietidsskrift, 7(2), 155–157. https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0805-9535-2000-02-14

Lothe, J., Refsum, C. & Solberg, U. (2007). Litteraturvitenskapelig leksikon (2. utg.). Kunnskapsforlaget.

Ridderstrøm, H. (2020, 4. desember). Intertekstualitet. Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. Hentet fra https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/intertekstualitet.pdf

van Zoonen, L. (2017). Intertextuality. https://www.researchgate.net/publication/313405629_Intertextuality

Sist oppdatert 24.01.2022
Skrevet av Ragna Marie Tørdal, Torgrim Gram Økland, Marita Aksnes og Caroline Nesbø Baker

Læringsressurser

Analyser film og serier