Hopp til innhold

Fagstoff

Filmatiske virkemidler i Pulp Fiction

Tarantino bryter bevisst reglene for hvordan man forteller i film. Slik ironiserer han over og kommenterer etablerte filmklisjeer. Tarantino reflekterer og ironiserer også over selve filmmediet, samtidig som han hyller nostalgiske elementer i filmhistorien.
en tegning av Mia i Pulp Fiction
Åpne bilde i et nytt vindu

Brudd på etablerte normer

Quentin Tarantino har i intervju uttalt at hans største forbilde er filmregissøren Jean-Luc Godard. Både Godards film Til siste åndedrag og filmen Pulp Fiction bryter mange etablerte normer for hvordan man forteller med film. Godard brukte for eksempel bevisst jump cut og aksebrudd for å gjøre seerne oppmerksom på selve den filmatiske prosessen.

Mange av scenene i Pulp Fiction består av endeløst lange toskudd. Filmen bryter dermed med det vanlige "shot reverse shot"-prinsippet. Et eksempel på dette er lange tagninger som viser Butch i et halvnært bilde mens Marsellus snakker. Deretter filmes Marsellus bakfra.

Ironiske kommentarer

De mange ultranære bildene av for eksempel en sprøyte, en lighter, dop, en hamburger og av Butch sin klokke kan ses som en ironisk kommentar til det som virkelig gir livet mening for disse typene. Når vi endelig får se ansiktet til Marsellus, henger han ironisk nok med hodet opp ned (1.31:08). Scenen varsler samtidig et vendepunkt i maktforholdet mellom karakterene i filmen.

Den tilfeldige strukturen, endeløse dialoger og tidsforlengelser kan på same vis tolkes som et bevisst brudd med det etablerte filmspråket. Det er også sjelden vare å lage en actionfilm eller krimfilm uten en tydelig helt.

Når blodet spruter i bilscenen i Pulp Fiction, etter at passasjeren i baksetet tilfeldigvis blir skutt (1.52- 2.07), kan det oppfattes som en kommentar til action- og krimfilmsjangere, der blod enten ikke vises, eller brukes som et kommersielt underholdningsvirkemiddel.

Scene fra filmen Reservoir dogs der to menn sikter på hverandre med pistol.
Åpne bilde i et nytt vindu

Metaperspektiv

I filmen Pulp Fiction reflekterer og ironiserer Tarantino over selve filmmediet, samtidig som han hyller filmhistorien. Framheving av nostalgiske referanser framfor et tydelig budskap preger flere av filmene som ble laget på 1990-tallet, filmer som ofte blir karakterisert som postmodernistiske.

Utallige filmskapere har latt seg inspirere av Pulp Fiction. Filmen innebar et paradigmeskifte i visuell filmfortelling. Tarantinos siste film Django Unchained (2012) er også en film både unge og eldre lar seg inspirere av.

Jon Stewart interview Quentin Tarantino in 1994

Relatert innhold

CC BY-SASkrevet av Sissel Stokkedal.
Sist faglig oppdatert 12.01.2018

Læringsressurser

Analyser film og serier