Normativ og beskrivende tilnærming til kultur

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Victor Gilliam

Kultur er et tema som opptar mange, både i skolen, i forskningen og i samfunnet ellers, men det er mange forskjellige måter å tilnærme seg kultur som tema på. Når vi velger å snakke om kultur på en bestemt måte, henger dette sammen med hva vi mener at kultur er.

Synet på kultur har forandret seg i takt med at samfunnet og ideer om vitenskap og verden har endret seg, og henger tett sammen med virkelighetsforståelsen som ligger bak. Derfor må du være bevisst på hvilke perspektiver som er utgangspunktet når vi snakker om kultur, og ha en kritisk bevissthet om hva slags konsekvenser dette har. I tillegg må du huske på at vi alle har et eget kulturelt ståsted, som vil påvirke det vi ser.

Ordet normativ kommer fra «norm», et ord som handler om at vi bedømmer verdien av noe. Når gamle lærebøker brukte begrepet «primitive kulturer» om andre samfunn, var det tydelig at de ikke ble sett på som like verdifulle som forfatternes egen kultur.

Når kulturer blir rangert etter verdi på den måten, som primitiv eller avansert, finkultur eller lavkultur, er det et uttrykk for en normativ tilnærming til kultur. Hva er konsekvensene av dette? Her i Norge har vi et eksempel med fornorskningspolitikken, som tok utgangspunkt i en idé om at den samiske kulturen var underlegen den norske. Tanken var at den norske staten hjalp samene ved å gi dem mulighet til å ta del i den overlegne norske kulturen.

Hvem har makten til å definere hva som er en verdifull kultur?

Det er også viktig å være bevisst på maktforhold når noen definerer hva som er verdifullt. Vestlige kolonimakter har for eksempel definert ikke-vestlige kulturer som underutviklede og usiviliserte, i kontrast til den siviliserte og avanserte vestlige kulturen. Postkolonialisme er navnet på en teoretisk retning som studerer kultur med vekt på dette maktforholdet, og som undersøker hvordan dette fortsatt har konsekvenser. Den palestinske akademikeren Edward Said pekte på hvordan det europeiske verdensbildet har blitt internalisert i de tidligere koloniene, altså blitt en del av selvforståelsen til menneskene der.

En beskrivende tilnærming til kultur nøyer seg med å beskrive ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. I motsetning til den normative tilnærmingen er poenget at du ikke skal felle noen dom over kulturelle aktiviteter. En beskrivende tilnærming tar sikte på å beskrive kulturen mest mulig fordomsfritt og objektivt. Men er dette mulig?

Tynne og tykke beskrivelser

Antropologen Clifford Geertz mente at det ikke var nok å objektivt beskrive praksiser og handlingsmønstre hos «de innfødte». Dette kalte han «tynne beskrivelser». Geertz mente at forskeren også må fortolke kulturen og sette handlingene i en kulturell kontekst som gir mening til det som blir beskrevet. Han brukte betegnelsen «tykke beskrivelser» om detaljerte beskrivelser av kulturelle praksiser som også fortolker dem og forsøker å fortelle hvorfor folk handler som de gjør, og hva de ønsker å uttrykke med handlingene.

Et eksempel Geertz brukte, var blunking. En objektiv beskrivelse klarer ikke å skille mellom en ufrivillig rykning i øyelokket og et flørtende blunk. Blunkingen får mening når vi fortolker gesten ut fra hva slags mening den blir tilskrevet i konteksten.

Dahl, Ø. (2001) Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Edgar, A. & Sedgwick, P. (2008). Cultural Theory: The Key Concepts. London, New York: Routledge.

Eriksen, Thomas Hylland (1994). Kulturelle veikryss. Oslo. Universitetsforlaget.

Kluckhohn, C. & Kroeber, A.L. (1952). Culture: A Critical Review of Concepts and Definitions. Cambridge, Ma: Peabody Museum of American archeology and ethnology.

Skei, Hans H.: «Postkolonialisme» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 14. oktober 2020 fra https://snl.no/postkolonialisme