Ulike tilnærminger til interkulturell kommunikasjon

Med interkulturell kommunikasjon mener vi kommunikasjon mellom aktører fra ulike kulturelle fellesskap. Slike fellesskap kan være nasjonalitet eller etnisitet, men også yrke, kjønn, funksjonsgrad og alder. Interkulturell kommunikasjon handler om å ha empati og selvinnsikt for å kommunisere godt med andre, som har ulike erfaringer.

Hvordan vi utforsker kommunikasjon, vil avhenge av om vi bruker en beskrivende eller en dynamisk tilnærming til kultur. Hvis vi bruker en beskrivende tilnærming til kultur, kan kulturer beskrives gjennom trekk som er typisk for denne kulturen. Denne tilnærmingen kan fort bli essensialistisk, at den legger for mye vekt på det som er likt og enhetlig. En beskrivende tilnærming vil prøve å beskrive kulturavstanden gjennom sammenlikninger, og er ofte basert på generaliseringer om store kulturelle fellesskap, slik som nasjonale kulturer eller etnisitet.

Dersom vi bruker den dynamiske kulturforståelsen på en kommunikasjonssituasjon, ser vi at begrepet kulturell avstand blir mindre viktig. Vi forstår ikke kultur som noe avgrenset og enhetlig, men som koder og ressurser som vi deler og skaper i samspill med andre i ulike kulturelle fellesskap. Med en dynamisk tilnærming ser vi på hvilke koder og ressurser de ulike aktørene tar i bruk i for å forstå hverandre i den konkrete situasjonen. Dette utgjør den kulturelle konteksten for kommunikasjon.

Det blir også viktig å se hvordan vi blir påvirket av den tekstuelle og situasjonsmessige konteksten. Vi tolker altså meldinger i lys av andre ytringer i utvekslingen, og i lys av hvor deltakerne i kommunikasjonen er, hva de har som mål, og hvordan status, identitet, roller og relasjoner påvirker samspillet. Les mer om kontekst og kommunikasjon i den relaterte artikkelen:

En dynamisk tilnærming krever refleksjon og fleksibilitet

I en beskrivende tilnærming kan du som forsker på andres kommunikasjon, være en nøytral observatør som stoler på at dine beskrivelser er en objektiv gjengivelse av virkeligheten. Med en dynamisk tilnærming må du også ta hensyn til at ditt eget kulturelle ståsted vil farge hvordan du ser og tolker det du observerer.

Den dynamiske tilnærmingen er mye mer fleksibel for å forstå hva som skjer enn en beskrivende essensialistisk tilnærming. Men det er mye mer krevende å analysere en kommunikasjonssituasjon på denne dynamiske måten, enn når en for eksempel kan bruke en "oppskriftsbok" på hvordan en "typisk" norsk person vil kommunisere med en "typisk" arabisk person.

I denne videoen beskriver Pellegrino Riccardi en dynamisk tilnærming til kommunikasjon, på bakgrunn av sine egne erfaringer som norsk-italiensk med oppvekst i England:

TedEd: "Cross cultural communication: Pellegrino Riccardi. TEDxBergen"

I NRK-klippet under ser du en samtale mellom ungdom fra Finnmark og fra Østlandet.

En beskrivende tilnærming ville sett etter forskjeller mellom hvordan de samiske og de østlandske ungdommene kommuniserer ut fra kunnskap om for eksempel samisk og norsk kommunikasjonsstil, tradisjoner, vaner, verdier, verdensbilder og menneskesyn.

En dynamisk tilnærming ville tatt utgangspunkt i den konkrete situasjonen og utforsket samspillet mellom faktorer som påvirker kommunikasjonen, som identitet (de er unge, de er jenter og gutter, de bor i byer eller på bygda), relasjoner (ungdommene fra Østlandet styrer samtalen fordi de er der for å stille spørsmål til de andre), ting som blir sagt i samtalen, situasjonen (de blir filmet for å lage et program).

Vi kan tenke oss at kulturell avstand er en skala, fra intrakulturell til interkulturell. Dersom de som kommuniserer har veldig lik bakgrunn, kan vi si at den kulturelle avstanden mellom dem er svært liten. Dersom de har svært ulik bakgrunn, kan vi si at det er stor kulturell avstand imellom dem.

Men hvor går grensen? Hva er innenfor, og hva er utenfor en kultur? Skalaen er ikke helt uproblematisk. Helt intrakulturelle kommunikasjoner finnes sannsynligvis ikke i virkeligheten. To mennesker som har samme språk, samme livssyn og har samme politiske overbevisning, utdannelse og musikksmak, har selvsagt mer felles enn to som snakker hvert sitt språk, har forskjellige livssyn og har lest forskjellige bøker. Men to mennesker er aldri helt like, det vil alltid være en viss avstand mellom oss.

Teknisk sett er det de samme mekanismene som styrer all kommunikasjon, uansett kulturell avstand. Vi tolker – og feiltolker – hverandres signaler, kroppsspråk, ord, tegn og handlinger.

Dahl, Ø. (2001). Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon. Gyldendal.

Gudykunst, W. B, Young, Y. K. (2003). Communicating with strangers: an approach to intercultural communication. McGraw-Hill.

Allen, M. (red). (2017). Cross-Cultural Communication. I The SAGE Encyclopedia of Communication Research Methods. SAGE