Når vi kommuniserer med andre, vil vi tilpasse språket vårt på ulike måter. Den språklige tilpasningsteorien forsøker å forstå og forklare de vekslingene vi som språkbrukere gjør. Denne teorien henger sammen med psykologiske og sosiale mekanismer, og skiller mellom to strategier: Enten konvergerer vi, eller så divergerer vi.
Konvergerende språkbruk
Å konvergere vil si at noe nærmer seg hverandre. I denne sammenhengen vil det si at man kan nærme seg språket til den man snakker med. På den måten kan vi oppnå likhet, men sosial status og makt vil avgjøre om dette skjer ensidig eller gjensidig.
I et middagsselskap med besteforeldrene dine vil du neppe snakke helt på samme måte som med vennene dine. Du kan da konvergere ved å legge av deg noen av de typiske ungdomsuttrykkene, og snakke slik at besteforeldrene dine forstår deg bedre. Da slipper du kanskje unna en diskusjon om hvordan du snakker.
Divergerende språkbruk
Å divergere vil si å opprettholde en forskjell. Da bevarer vi de språklige forskjellene til den vi snakker med, og vi kan framheve sosial identitet og markere sosial avstand gjennom språket. Ofte vil man som ungdom være opptatt av å markere avstand og bevisst markere gjennom språket at man ikke tilhører samme generasjon som sine foreldre.
Tenk over / diskuter:
Bruker du konvergerende eller divergerende språk når du snakker med jevnaldrende av motsatt kjønn?
Kan du komme på situasjoner der du har vært opptatt av å markere avstand eller opprettholdt forskjeller mellom deg og den du snakket med?