Forklaringer til grammatikk i leksjon 12

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Ole Fossgård

以后 yǐhòu kan plasseres etter en tidsmengde:

Etter et verb:

Men det kan også stå alene, med betydningen «i framtiden»;
«etter det nåværende»:

还是 háishi og 或者 huòzhě betyr begge «eller». 还是 brukes i spørsmål, mens 或者 brukes i utsagn. I setningen «我将来想做演员或者歌手。 Wǒ jiānglái xiǎng zuò yǎnyuán huòzhě gēshǒu.» er det naturlig å bruke 或者 fordi vedkommende beskriver to alternative muligheter/ting i stedet for å tilby et valg / spørre om alternativer for lytteren, som for eksempel i følgende:

你喜欢看中国电影还是美国电影？
Nǐ xǐhuan kàn Zhōngguó diànyǐng háishi Měiguó diànyǐng?
«Liker du å se kinesiske filmer eller amerikanske filmer?»

比较 bǐjiào betyr «relativt» og brukes omtrent som på norsk. Det uttrykker at sammenlignet med noe underforstått (eller noe tidligere nevnt i konteksten) har noe en mer utpreget kvalitet.
Eksempel:

这两本书，你的比较好。
Zhè liǎng běn shū, nǐde bǐjiào hǎo.
«Av disse to bøkene er din bedre.»

比较 kan også brukes uten noen implisitt kontekst, som i for eksempel 他比较帅。 Tā bǐjiào shuài. – «Han er relativt kjekk.»

更 gèng betyr «enda ...» og brukes til å uttrykke at noe er «mer» av noe enn noe annet. Sammenlign:

Se også pkt. 3 under grammatikkforklaringene til leksjon 8.

最 zuì betyr «mest ...» og brukes til å uttrykke at noe skiller seg klart ut og «i størst grad» har en viss kvalitet av det som det sammenlignes med. Eksempel:

这两本书都很好，可是王老师的书最好。
Zhè liǎng běn shū dōu hěn hǎo, kěshì Wáng lǎoshī de shū zuì hǎo.
«Begge disse to bøkene er bra, men boka til lærer Wang er best.»

Merk at på kinesisk kan uttrykk som dette bety noe annet enn det ville ha gjort på norsk. Vi kan ta følgende utveksling som eksempel:

A: 我希望我们以后都会有喜欢的工作。
A: Wǒ xīwàng wǒmen yǐhòu dōu huì yǒu xǐhuan de gōngzuò.
B: 我也是。
B: Wǒ yě shì.

Her uttrykker 我也是 wǒ yě shì at person B også «er et tilfelle» av en som håper å kunne ha en jobb i framtiden som han/hun liker. På kinesisk brukes ofte 是 shì til å uttrykke at situasjonen subjektet er involvert i, også gjelder for ham/henne, og ikke at subjektet er noe. Se på følgende eksempel:

(To personer sitter på restaurant og spiser. Den ene spiser fisk og den andre biff.)

A: 你也是鱼吗？ Nǐ yě shì yú ma? – Du skal også ha fisk?
B: 不是，我是牛肉。 Bú shì, wǒ shì niúròu. – Nei, jeg skal ha biff.

På samme måte som at uttrykket 是的 shìde kan brukes til å bekrefte at noe stemmer / er riktig – selv om verbet som er brukt i diskursen, er et annet – kan 是 shì også brukes til å referere til at situasjonen vedkommende er involvert i, gjelder for ham/henne også, og ikke nødvendigvis at han/hun er det situasjonen dreier seg om. I eksempelet over er ikke person A en fisk og person B et stykke biffkjøtt, men A er et tilfelle av en som spiser fisk, og B er et tilfelle av en som spiser biff. Å tolke ordene bokstavelig ville vært helt absurd, men konteksten gjør ofte betydningen tydelig. Dette grammatiske fenomenet er veldig vanlig på kinesisk. «Vanlige ord» som «å være» har gjerne en videre bruk, og dette krever litt øvelse å bli vant med.

Dette er et fast mønster på kinesisk for å uttrykke at man er interessert i noe: «Å (ikke) interessere seg for …»

*Alternativt kan man si 对 …（有/没有）兴趣

I tillegg til at både tilstandsverb og andre nomen kan stå foran et annet nomen (kjernen i en nominalfrase) og beskrive/avgrense betydningen av det på en eller annen måte, kan også verb stå foran nomen for å beskrive det. I slike tilfeller fungerer verbet som attributt til det påfølgende nomenet og MÅ alltid etterfølges av 的 de. Eksempler:

Andre eksemper er:

吃的饭 Maten SOM spises

看的书 Boken SOM leses

认识的人 Personen MAN kjenner

Vi har tidligere beskrevet forholdet mellom et attributt og en kjerne, som sammen utgjør en nominalfrase. Grunnen til at dette er viktig å forstå på kinesisk, er at attributtposisjonen i en nominalfrase ofte inneholder elementer vi ville plassert andre steder i en tilsvarende norsk setning. Eksempel:

Setninger som på norsk ville vært såkalte relativsetninger (som-setninger), er ofte nominalfraser på kinesisk, med verb som attributt:

Her har vi det første eksempelet på en viktig grammatisk kategori på kinesisk, nemlig komplementer. Det finnes flere typer av disse, og de er nødvendige på kinesisk for å uttrykke en rekke ting, i dette tilfellet hvordan en man beskriver/observerer en handling. Setningsstrukturen er som følger:

Hvis verbhandlingen det er snakk om, er kjent ut fra konteksten, kan strukturen forenkles slik:

Dersom verbhandlingen ikke er kjent ut fra konteksten, som er tilfelle i dialogen her, må verbet (med objektet) først nevnes som tema for utsagnet og derfor komme helt først i setningen.

他吃饭吃得很慢！ – Han spiser veldig sakte!
Tā chīfàn chī de hěn màn!

她学中文学得很快！ – Hun lærer kinesisk veldig fort!
Tā xué zhōngwén xué de hěn kuài!

I siste setning kan man droppe 学中文 etter 她, så sant det både for taleren og lytteren er åpenbart at man snakker om å studere kinesisk.

Denne typen komplement kalles for et deskriptivt komplement. Et komplement er en struktur der man gir tilleggsinformasjon om verbet i form av en beskrivelse og plasserer informasjonen etter verbet og bruker partikkelen 得 i mellom.