Forklaringer til grammatikk i leksjon 5

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Ole Fossgård

På kinesisk er det nyttig å vite hva en nominalfrase er, samt hvordan en nominalfrase er oppbygd. På kinesisk består en nominalfrase av to deler, en kjerne (til slutt) og et attributt (foran kjernen). Et attributt + en kjerne utgjør sammen en enhet som grammatisk fungerer på samme måte som et nomen i en setning. Sammenlign følgende:

Attributtet modifiserer kjernen, det vil si at det på et eller annet vis beskriver eller avgrenser betydningen til kjernen. På kinesisk kan også spørreord opptre i rollen som attributt, som i tilfellet under (hvor man spør om typen musikk istedenfor å beskrive typen musikk).

Strukturelt sett er begge disse nominalfraser, selv om den første har et nomen som attributt og den andre et spørreord som attributt. Merk at på kinesisk har vi ikke bøyning, og derfor sier vi «Kina-musikk» og ikke «kinesisk musikk». På norsk lager vi et adjektiv («kinesisk») av nomenet «Kina» = «kinesisk». Når ordet 中国 Zhōngguó – «Kina» – opptrer som attributt i en nominalfrase, er det naturlig å oversette det med et adjektiv («kinesisk»). Men det er viktig å være klar over at på kinesisk har vi ikke denne distinksjonen mellom nomen og adjektiv i ordets ytre form. Det er dermed den syntaktiske funksjonen et ord har på kinesisk som avgjør hvordan man eventuelt vil oversette det til for eksempel norsk. Videre kan vi for eksempel også si følgende:

Merk at mens vi på norsk ville sagt «jeg liker Å skrive» eller «I like TO write» på engelsk, har vi ikke slike infinitivsmerker på kinesisk. Derfor sier vi bare «jeg liker skrive» eller «I like write».

En særegen konstruksjon på kinesisk er såkalte verbserier, hvor vanligvis to verb eller verbalfraser kommer etter hverandre uten eksplisitte konjunksjoner (ord som binder sammen andre ord eller fraser/setninger, som i for eksempel «treffe venner OG prate»). Verbserier på kinesisk kan uttrykke forskjellige logiske relasjoner mellom verbene. I setningen under kan vi tolke det som at det første verbet uttrykker en intensjon om å utføre det andre: å treffe venner FOR Å prate):

Vi kan også gjerne si at pratingen skjer i tillegg til at vi treffer venner, men 聊天 liáo tiān forutsetter at noen prater med oss, i dette tilfellet 朋友 péngyou – «venner» – det kan ikke gjøres alene. Merk at verbalfrasene kommer etter hverandre uten noe bindeord mellom dem, noe som er typisk for kinesisk. Vi skal forklare mer om betydningene til ulike verbserier i senere leksjoner.

呢 ne kan også brukes på slutten av [verb]-ikke-[verb]-spørsmål for å uttrykke en ekstra undring eller nysgjerrighet. 你们喜欢不喜欢日本电影呢？Nǐmen xǐhuan bu xǐhuan Rìběn diànyǐng ne? kan forstås som «Hva synes dere da om japanske filmer? / Liker dere japanske filmer, mon tro?».

På kinesisk bøyer vi ikke verb overhodet, heller ikke i tid. Om en verbhandling foregår i fortid, nåtid eller framtid, kodifiseres ikke i verbets ytre form, gjennom bøyning, slik det for eksempel gjør på norsk. Det uttrykkes først og fremst av tidsord/uttrykk som kommer foran verbet. Dette adverbiale (dvs. det at det står foran og sier noe om verbet) leddet i setningen inneholder ofte tidsord som 今天 jīntiān, 明天 míngtiān, 昨天 zuótiān, osv. som definerer en tidsramme for verbhandlingen, når dette er i fokus. Derfor kan vi på kinesisk si følgende:

Vi ser at tidsuttrykket inntar sin faste posisjon i setningen (alltid foran verbet, noen ganger også foran subjektet), og verbet forblir uendret. Hvis fokuset er på selve handlingen, om den er gjennomført, pågår eller har blitt gjennomført på et tidligere uspesifikt tidspunkt, så bruker vi i tillegg ulike partikler (funksjonsord) for å spesifisere dette. Vi skal forklare mer om hvordan ulike tidsrelaterte forhold uttrykkes på kinesisk, i senere leksjoner.