Framgangsmåten er som følger:
De gamle kineserne hadde et ord de uttalte dào, som betyr «å komme til, å ankomme», og de trengte et skrifttegn for det. (Uttalen var selvsagt annerledes for mer enn tre tusen år siden, og skrifttegnene så helt annerledes ut, men det rokker ikke ved framgangsmåten.) Da valgte de først et betydningselement som lå innenfor det samme betydningsfeltet, og som de allerede hadde et tegn for. De valgte piktogrammet zhì 至, dvs. «fram til, å nå». Til dette trengte de et lydelement for å angi uttalen, og de valgte piktogrammet 刀, dvs. «kniv, hoggvåpen», som ble uttalt dāo. Dette kombinerte de med zhì for å lage det nye tegnet dào 到, «å komme til, å ankomme» (elementet på høyre side er en forenklet versjon av 刀).
Når man konstruerer tegn på denne måten, bryr man seg ikke om hva lydelementet betyr. Det må bare stå for uttalen, det vil si måten det ble uttalt på den gangen tegnet ble skapt. Jo eldre tegn, jo mer har uttalen endret seg siden tegnet ble skapt.
På den andre siden gir betydningselementet i et tegn som er konstruert på den måten, et hint om hva slags betydningsmessig (semantisk) felt vi befinner oss på, men ikke mer. Noen hundre slike betydningsmessige markører har opp gjennom århundrene vært nøkkelen til å organisere kinesiske ordbøker.
I dagens kinesiske ordbøker er trolig minst ni av ti skrifttegn konstruert på den måten vi har gjort rede for over.