Innskrifter på (buk)skjold og (skulder)bein, eller jiǎ gǔ wén 甲骨文. Dette er de eldste formene som er funnet til nå. De forekommer i orakelinnskrifter fra ca. 1300 til 1045 fvt. Det harde beinmaterialet gjorde at skrifttegnene måtte risses inn med en skarp gjenstand, noe som ga en kantete linjeføring.
Bronseinnskrifter, eller jīn wén 金文. Dette er innskrifter vi finner på rituelle bronsegjenstander, først og fremst bronsekar, fra ca. 1200 til det 5. århundre fvt. Formene er mer avrundet enn i orakelinnskriftene, siden skrifttegnene som oftest var en integrert del av prosessen med å utforme bronsegjenstandene. I løpet av den lange tidsperioden utviklet det seg en klarere linjeføring.
Den store seglskriften, eller dà zhuàn 大篆. Denne stilen var dominerende under mesteparten av Zhou-dynastiet og fram til det første keiserriket Qin (ca. 1045–221 fvt.) for alt som ble skrevet på tradisjonelt skrivemateriell (bambusstikker, treplater og silke). Stilen er ganske kompleks og ornamentert, men det bildemessige opphavet er ikke lenger lett å spore.
Den lille seglskriften, eller xiǎo zhuàn 小篆. Denne stilen ble utviklet på grunnlag av forskjellige varianter av den store seglskriften i forbindelse med at Kina for første gang ble samlet til ett keiserrike under det kortlevde, men viktige Qin-dynastiet (221–206 fvt.). For første gang fikk Kina en skriftstandard som skulle være felles for hele riket. Strekføringen ble enklere og strukturen fastere, men skriftbildet var fremdeles ganske komplisert.
Skriverstilen, eller lì shū 隶书. Allerede før Qin-dynastiet begynte folk som hadde behov for å skrive i det daglige virket, å ta i bruk mer forenklede former for skrift. Det resulterte i en stil som kalles skriverstil, siden den først og fremst ble brukt av embetsmenn og administratorer. Med skriverstilen ble det tatt et avgjørende sprang over mot et abstrahert skriftbilde. Det skyldes trolig også at pensel og tusj var blitt nærmest enerådende som skriveredskap.
Standardstil, eller kǎi shū 楷书. Med denne stilen ble de siste restene av en direkte forbindelse med de eldste skriftformene brutt. Stilen er forenklet og abstrahert, og den er enklere både å lese og skrive. Denne stilen kan spores tilbake til siste del av Han-dynastiet (fra 206 fvt. til 220 evt.). Allerede under det østlige Jin-dynastiet (317–420) var den blitt en ny standard og har blitt værende det helt fram til i dag. Det er denne stilen, med forskjellige fonter, som har vært brukt i mesteparten av Kinas lange boktrykkertradisjon, og som fremdeles brukes på dagens tastaturer.
Løpende stil, eller xíng shū 行书. Denne stilen festet seg mot slutten av Han-dynastiet. Den går ut på at standardstilen blir forenklet, gjennom en raskere penselføring, uten at det går ut over lesbarheten for lese- og skrivekyndige. Dette har vært dagliglivets «håndskrift» opp gjennom århundrene, og denne stilen ble også hovedinspirasjonen til kalligrafi, eller kunstskrift, som en egen kunstform.
Gress-stilen, eller cǎo shū 草书. Denne stilen har opphav i det vi kan kalle en «slurvete» utføring av skriverstilen, men utviklet seg raskt til å bli et eget kunstnerisk uttrykk. Strekføringen er kontinuerlig, og tegn kan også bindes sammen med streker. Impuls og bevegelse er viktig for å få fram det kunstneriske uttrykket. Resultatet er et helt abstrahert skriftbilde som er vanskelig å tyde uten et trent øye. Gress-stilen er eldre enn både standardstilen og den løpende stilen, men er også preget av disse. Gress-stilen tok flere retninger. Den mest radikale var vill gress-stil, eller kuáng cǎo 狂草, som ble utviklet av buddhistmunker i det åttende århundret. Da er vi over i den totale spontaniteten, med en nærmest ustyrlig penselbruk.