Den tradisjonelle utdanningen hadde to særtrekk. For det første var det ifølge konfutsiansk lære den enkeltes ansvar å prioritere det som ble kalt selvkultivering (xiū shēn 修身), som vi kanskje kan oversette med «å bli et høyverdig menneske», eller i det minste å bli et «gagns menneske».
Det andre besto i å lese seg opp på de viktigste klassiske tekstene. Allerede under Han-dynastiet (fra 206 fvt. til 220 evt.) hadde Det keiserlige akademiet, Tàixué 太学, opptil 30 000 studenter som skulle utdannes til embetsmenn. I starten av Tang-dynastiets periode (618–907) ble embetsmannseksamener innført. I 1315 ble disse standardisert ved at fire konfutsianske tekster, de såkalte Fire bøkene, eller Sì shū 四书, ble fast pensum. Etter dette beholdt eksamenene stort sett samme form frem til de ble avskaffet i 1905! Eksamener ble holdt med jevne mellomrom på forskjellig nivå, fra lokale eksamener til de keiserlige eksamenene, som fant sted i hovedstaden. Embetsmannsstanden ble satt sammen av personer som gjorde det bra på slike eksamener, men det var også mange andre måter å skaffe seg et embete på, blant annet gjennom bestikkelser.
Opplæringen foregikk enten gjennom privatundervisning hjemme eller på privatskoler. Ca. fra 1000-tallet av skjedde mye av den videregående opplæringen for det meste ved akademier, eller Shūyuàn 书院. Omkring år 600 endret Det keiserlige akademiet navn til Høyskole for statens sønner, eller Guózǐjiàn 国子监. Tradisjonelt var eksamener i prinsippet åpne for alle, men i praksis var det som oftest eliten som utdannet eliten. Det var stor forskjell på «håndens og åndens arbeidere».
Dette systemet fremmet en puggekultur. Eksamenene besto i å legge ut om forskjellige temaer i de forskjellige klassikerne, og derfor gjaldt det å kunne så mye av klassikerne som mulig utenat. Eksamensbesvarelser tok form av kommentarer i form av forklaringer, men ingen drøfting av problemstillinger, slik vi kjenner det fra moderne utdanning. Moderne, vestliginspirert utdanning kom til Kina i siste halvdelen av 1800-tallet gjennom skoler som ble opprettet av vestlige misjonærer. De første skolene som innførte fag slik vi kjenner det fra våre egne skoler på den tiden, kom ikke før på begynnelsen av 1900-tallet.
Tradisjonell utdanning betød utdanning for gutter og menn. Kvinner var utestengt. Det ble forventet at en kvinne skulle lære seg «kvinnelige dyder», som å være lydig overfor mann, svigerfar og sønner (hvis hun ble enke), oppføre seg respektfullt og være flittig med huslige sysler. Lovgivning fra 1907 åpnet for at jenter kunne få utdanning på egne pikeskoler, og for at kvinner kunne utdanne seg til lærere på egne lærerskoler. Fra og med 1920-årene fikk jenter adgang til videregående skole, og omtrent samtidig fulgte universitetene etter.
I de tidlige årene av folkerepublikken, dvs. fra 1952, ble utdanningssystemet lagt om etter sovjetisk modell. På universitetsnivå avskaffet man «borgerlige» fag som sosiologi og statsvitenskap og la mer vekt på teknologiske fag og naturvitenskap. I skolesektoren skjedde den store utbyggingen på landsbygda, men det fortsatte å være en markant forskjell mellom by og land.
Under hele Mao-perioden (1949–76) var det strid om hvor mye vekt man skulle legge på henholdsvis praktisk utdanning og teoretisk utdanning. De som fikk høyere utdanning, kom oftest fra eliten og identifiserte seg med den, selv om eliten nå var kommunistisk. Det var også strid om hvor stor vekt man skulle legge på å være «rød», dvs. å ha de rette politiske standpunktene, og å være «ekspert», dvs. å ha faglig kunnskap. Det tippet helt over under kulturrevolusjonen, som startet i 1966 og medførte at skoler og universiteter ble stengt i noen år. I denne perioden ble lojalitet til Mao Zedongs politikk dominerende både i skolesektoren og universitetssektoren.
På slutten av 70-tallet begynte pendelen igjen å svinge den andre veien. Og fra og med da ble resultater fra fryktede opptakseksamener både på videregående og universiteter ofte avgjørende for framtidsmulighetene. I tillegg har den sterke barnebegrensningen gjort at det betyr enormt mye for en familie hvordan avkommet gjør det på skolen. Ekstraundervisning er blitt dagens orden. Kinesiske barn utsettes for et høyt prestasjonspress.
Systemet med eliteskoler – kalt nøkkelskoler – ble innført i femtiårene og gjeninnført etter kulturrevolusjonen på slutten av syttitallet, både i videregående- og universitetssektoren. I mange tilfeller kunne et livsløp bli avgjort allerede ved valget av barnehage.
I 1985 ble det lovbestemt at skolen skulle være niårig, men dette ble ikke gjennomført over hele landet før rundt år 2000. Fra omtrent samme tid gikk man over fra seksdagers skoleuke til femdagers. Skoledagen på landsbygda er ofte todelt, med en formiddagsøkt og en ettermiddagsøkt, mens skolene i byene stort sett holder det gående i ett strekk.
På 90-tallet skulle det meste i Kina bli beregnet i penger, noe som også rammet utdanningssektoren. Det ble innført skolepenger helt ned på grunnskolenivå, og dette rammet fattige familier på landsbygda spesielt hardt. Mange tok derfor barnet eller barna sine ut av skolen og satte dem heller i arbeid på gården. Utpå 2000-tallet forsto regjeringen hvor det bar hen, og gjeninnførte gratis skolegang på landsbygda. Men fremdeles er det stort frafall, helt ned i grunnskolen. Og ifølge offisiell statistikk begynner under 40 % av årskullene på videregående.
De siste tjue årene har høyskole- og universitetssektoren blitt bygd ut raskt, særlig gjennom private høyskoler. Dermed har en mye større andel av ungdommen fått mulighet til å ta høyere utdanning. Men denne utbyggingen har skjedd så raskt og med så varierende kvalitet at det periodevis har vært vanskelig for ungdom med høyere utdanning å få jobb etter studiene.
Selv om mye har blitt modernisert i det kinesiske utdanningssystemet, også i form av pedagogiske eksperimenter, eksisterer fremdeles mye av den tradisjonelle puggekulturen. Det fokuseres på hva man er forventet å skulle lære, og mindre på å tenke gjennom hva stoffet innebærer. Samtidig utøves det en markant politisk ensretting når det gjelder hvordan lærematerialet innenfor historie og samfunnskunnskap utformes. På en måte er dette systemet svært effektivt, men det hevdes også at dette hemmer både kreativitet og nyskapende tenkning.