Åpenhet
Utlendinger i Kina og kinesernes forhold til dem er et interessant og sammensatt tema. På den ene siden finner vi tradisjonelt en inkluderende åpenhet overfor utlendinger – forutsatt at de tilegner seg kinesisk væremåte. Kina er for eksempel et av de få stedene vi kjenner til der jøder har latt seg assimilere. Opp gjennom tidene har mange utlendinger tjenestegjort ved keiserhoffet. Og ikke nok med det, under to av de siste tre dynastiene satt det utlendinger på den kinesiske keisertronen, gjennom erobring. Først mongolene på 12-1300-tallet, og så mandsjuene, et tungusisk folk fra nordøst, som styrte fra 1600-tallet og fram til keiserdømmets fall i 1912.
Og lukkethet
På den annen side har Kina også en lang tradisjon med fremmedfiendtlighet. Det ga seg uttrykk i både undertrykking av folkegrupper innenfor keiserriket og en sterk kontroll av utlendinger som banket på landets porter. «Barbarene» som bodde i forskjellige himmelretninger, fikk forskjellige oppnavn, og tradisjonelle stereotype oppfatninger av utlendinger resulterte i folkelige betegnelser som dà bǐzi 大鼻子– «storneser» – først og fremst folk som kom gjennom Sentral-Asia, og yáng guǐzi 洋鬼子– «djevler fra (den andre siden av) havet» – som kom sjøveien. Men også nabofolk fikk sitt pass påskrevet, for eksempel japanere, som ble kalt wō 倭, altså «dverger». I moderne tid har for øvrig Japan gjentatte ganger gått til angrep på eller okkupert deler av Kina. Men samtidig har Japan vært en inspirasjon for Kinas modernisering.
Kinesernes forhold til utlendinger er preget av den harde behandlingen Kina fikk av kolonimaktene fra slutten av 1830-årene og helt fram til slutten av andre verdenskrig. Det blir betegnet som Bái nián chǐ 百年耻, eller «De hundre år med (nasjonal) skam». Kinesere som antok utenlandske manerer, ble ofte sett ned på. Da Kommunistpartiet fra og med slutten av 1970-tallet for alvor gikk inn for en mer åpen politikk overfor utlandet, var det første gang at landets myndigheter selv hadde styring på det.
Skiftende oppfatninger
Utlendingers oppfatning av Kina har vært svingende helt siden jesuittiske utsendinger sendte rapporter tilbake til Europa på slutten av 1500-tallet, og oppfatningene svinger fremdeles. Opplysningstidens idealisering av kinesisk styresett (sinofili) på 1700-tallet gikk etter hvert over i en demonisering av landet (sinofobi) på 1800-tallet.
Forholdet vårt til Kina varierer helt ned på det personlige planet. Under et lengre opphold i Kina kan stemningene svinge fra det euforiske til det mollstemte. Men etter at man har kommet hjem, lengter man som oftest tilbake.
Tettere på
Utlendinger i dagens Kina har uten sammenligning bedre muligheter til å bli kjent med det kinesiske samfunnet enn noen gang tidligere, både gjennom studier, jobb og kanskje giftermål. Men mange blir hengende i de stadig større miljøene av «expats», eller «utvandrede». Den beste medisinen mot det er å lære språket. Det skal ikke mye til før lokalbefolkningen setter stor pris på innsatsen. Her er jentene ofte flinkere enn guttene, som ofte har det for travelt med «viktigere» saker.
Før kunne det bli oppfattet som mistenksomt å ha kontakt med utlendinger, men den tiden er forhåpentligvis over. Det er likevel ikke så enkelt som at kineserne er i ferd med å «bli som oss». Modernisering er ikke det samme som vestliggjøring, selv om det på overflaten ofte kan se slik ut.