Ulike religioner
Ulike religioner har ulike tilnærminger til terminalpleie, død og begravelser. Det kan også være store variasjoner innad i ulike religioner og retninger, men her presenteres noen vanlige oppfatninger og praksiser.
Det går et grunnleggende skille i synet på døden mellom de tre abrahamittiske religionene jødedommen, kristendommen og islam med opprinnelse i Midtøsten på den ene siden, og hinduismen og buddhismen som har opprinnelse i India, på den andre siden. De abrahamittiske religionene mener livet har en begynnelse og en slutt, og at man lever bare én gang. Målet i disse religionene er et evig liv i et paradis eller i nærhet til eller forening med Gud.
I de indiske religionene mener man at man kan bli gjenfødt. På hvilken måte man gjenfødes, bestemmes av handlingene man har gjort (karma). Det endelige målet for både hinduer og buddhister er å bryte ut av denne sirkelen av gjenfødelser. Det er ulike oppfatninger av hva som skjer etter man har klart dette, men noen av oppfatningene kan minne om det man finner i den abrahamittiske tradisjonen.
Jødedommen
Den døende skal behandles med den største respekt, og det er vanlig å våke både hos den døende og over den døde. Den døende sier trosbekjennelsen og syndsbekjennelsen.
Etter døden blir den døde vasket og stelt og svøpt i et håndsydd hvitt klede.
Jødene vil som regel selv vaske sine døde, og bare personer av samme kjønn får foreta vask.
Helst skal den døde ha litt jord fra Israel under hodet. De pårørende skal ha mulighet til en andaktsstund ved sengen til den døde. Kisten skal være enkel.
Begravelsen skal finne sted raskest mulig ut fra troen på legemlig oppstandelse. Kremasjon er ikke tillatt, fordi "mennesket er kommet fra jord og skal vende tilbake til jord". I begravelsen leser en nær pårørende kaddisj (lovprisningsbønnen), og etter begravelsen samles familien til sjiva (en ukes sørgeperiode). Jødene har egne gravplasser utenfor Oslo og i Trondheim.
Den romersk-katolske kirke
Den døende bør ha enerom, slik at han eller hun kan motta de sykes sakrament. Dette er et rituale utført av en katolsk prest som har med seg et krusifiks.
På rommet er det vanlig at den døende har et bord med en hvit duk og to tente levende lys. Bordet skal stå slik at den døende kan se det.
Den gresk-ortodokse kirke
Et bord med hvit duk skal være plassert på rommet. På bordet er det et kors, og ved hodeenden av sengen er det tent lys.
Når døden nærmer seg, er det vanlig å legge hendene til den døende i kors og sette et lite ikon i dem.
Etter døden vaskes den døde og svøpes i et klede. Før den døde legges i kisten, pleier de pårørende å kle den døde i pene klær og sko.
Islam
Er det en tolk til stede ved dødsleiet, skal han eller hun være av samme kjønn som den døende.
Ved dødsleiet leses det gjerne fra Koranen, og før en muslim dør, gjentar han eller hun den islamske trosbekjennelsen for seg selv.
Den døende skal ligge eller sitte med ansiktet vendt mot Mekka når døden nærmer seg. Etter døden vil de pårørende utføre en rituell vasking av den avdøde. Dette ritualet tilsier at kvinner skal vaskes av kvinner og menn vaskes av menn.
Rett etter at døden er inntrådt, skal øynene og munnen lukkes og armene strekkes ned langs kroppen. Ansiktet skal legges mot Mekka. Etter vask smøres kroppen med kamfer og svøpes i et hvitt klede.
Om den døde har valfartet til Mekka i løpet av livet, er det vanlig å svøpe ham eller henne i pilegrimsdrakten, som består av to kleder. Etter stellet blir det bedt en rituell bønn for den døde.
Beliggenheten til graven har en viktig rolle, og graven skal vende mot Mekka. Ved muslimske begravelser skal de pårørende ikke gråte i sorg. Selve gravleggelsen skal skje samme døgn som døden inntraff. Det skal sørges i fellesskap i tre dager. Kremasjon er forbudt i islam. Det strider også mot muslimenes oppfatning å obdusere den døde.
Hinduismen
På rommet til den døende har hinduene gjerne røkelse, blomster og religiøse bilder.
En død kvinne må ikke stelles av en mann, og en eventuell tolk må være av samme kjønn som den døende eller døde. Den døde skal ligge vendt mot øst hele tiden. Helsepersonell kan stelle den avdøde, men de pårørende vil som regel kle den døde.
Hinduene skal helst kremeres ved den hellige elven Ganges. Styrken og helligheten i dette vannet er imidlertid så sterke ifølge hinduismen at kun noen dråper av det er nok. De hinduene som på grunn av geografisk tilhørighet ikke har mulighet til å bli kremert ved Ganges, har gjerne skaffet seg noen dråper av det hellige vannet fra Ganges og tar vare på det i en beholder til de dør. Da skal dråper fra dette vannet dryppes på leppene til den døende.
Det er vanlig at den døde kremeres. Ved kremasjon er det viktig at det er sønnen til den avdøde som utfører dødsritualene. Asken etter kremasjonen skal kastes i den hellige elven Ganges. Ikke alle hinduer kremeres. De som begraves, er de som blir kalt hellige menn. De er rituelt rene og vil få frelse uten kremasjon.
Buddhismen
I buddhismen finnes det mange lokale tradisjoner og variasjoner mellom de ulike retningene. Det vanligste er at buddhister blir kremert. Dette kommer av at buddhismen oppstod i India der kremasjon er vanlig, og at den historiske buddha, Siddharta Gautama, ble kremert.
I buddhismen skal ritualene knyttet til døden hjelpe den døde eller døende til en god gjenfødelse eller til å bli helt fri fra gjenfødelsen og dermed oppnå nirvana. Det er for eksempel vanlig å lese hellige tekster og gi gaver til munker og nonner for å oppnå dette.
Utfordringer til deg
Hvilke tradisjoner rundt dødsfall finnes i din egen familie?
Hvorfor er det viktig at du som helsefagarbeider har kjennskap til tradisjoner rundt dødsfall i ulike kulturer og religioner?
Hvordan er rutinene rundt dødsfall på ditt praksissted?