Hollywood-modellen

Du har helt sikkert sett mange spillefilmer som følger en typisk dramaturgi etter Hollywood-modellen. I slike filmer driver karakterene handlingen framover, og handlingen er forårsaket av en indre eller ytre konflikt. Det er en mye brukt dramaturgi med klassisk spenningsoppbygging og gjerne en lykkelig slutt.

Hollywood-modellen blir også kalt Beretter-modellen eller den lineære modellen. Dramaturgien bygger på Aristoteles sine tanker om hvordan historien i et drama bør settes sammen. Alle fortellinger kan deles i tre og har en begynnelse, en midtdel og en slutt, hevdet Aristoteles i boka Poetikken i år 335 f.Kr.

I en typisk spillefilm som bygger på Hollywood-modellen, ser vi at Aristoteles sine ideer fortsatt er gjeldende. Filmens begynnelse handler om å skape en viss spenning og introdusere karakterer og konflikt. I midtdelen trappes konflikten opp før den når sitt dramatiske høydepunkt, og slutten av filmen gir oss en løsning på problemet.

Når du tolker film, kan du bruke Hollywood-modellen som utgangspunkt for å analysere filmens handling og spenningskurve. Noen ganger vil du oppleve at filmen følger Hollywood-modellen stramt. Andre ganger vil du merke at det er vanskeligere å tyde når anslaget går over i presentasjonen, eller så kan det være litt utydelig hvor filmens vendepunkt og klimaks er.

Anslag

Typisk for Hollywood-modellen er åpningsscener som drar oss inn i historien og vekker vår nysgjerrighet. Disse første minuttene av en film kaller vi anslag. Anslaget gir oss gjerne noen hint om karakterer, miljø eller om noe som kan utløse en konflikt. Anslaget gir også en pekepinn på sjangeren. Er filmen for eksempel et romantisk drama, en komedie eller en actionfilm?

Presentasjon

I forlengelsen av anslaget følger så en roligere presentasjonsdel. Her blir de sentrale karakterene presentert i sitt miljø. I presentasjonsdelen blir vi kjent med personer, gjenstander og hendelser som får avgjørende betydning senere i fortellingen. Det er også viktig at hovedkonflikten presenteres tidlig i filmen.

Etter presentasjonen følger en utdyping der forholdet mellom karakterene blir nærmere forklart, og vi får vite mer om bakgrunnen for konflikten. På dette punktet i filmen har vi gjerne utviklet sympati for helten vår.

I slutten av presentasjonen får vi gjerne det første plottpunktet eller vendepunktet. Dette kan være en hendelse som setter i gang handlingen for alvor og markerer overgangen fra første til andre akt.

Opptrapping

Etter det første vendepunktet følger en opptrapping av konflikten. Det kan også dukke opp andre mindre konflikter, og helten kan møte hindere av ulik art.

I denne fasen av filmen kan vi også få noen hvileskjær. Det betyr at det er lagt inn noen roligere episoder. Her kan karakterene samle krefter, og vi kan få tilbake pusten. De roligere episodene fungerer også som kontrast til all dramatikken.

Mot slutten av akt to tilspisser konflikten seg og når en ny dramatisk topp. Det andre plottpunktet i filmfortellingen er den hendelsen som utgjør det mest alvorlige tilbakeslaget for helten. Dette dramaturgiske knepet kalles også vendepunkt eller "point of no return". Nå er det bare én mulig vei videre for helten: Helten må slåss, enten det er for livet, for kjærligheten eller for begge deler. Herfra stiger både tempoet og spenningen kraftig.

Klimaks og konfliktløsning

Spenningen når nå sitt absolutte høydepunkt, og konflikten får en løsning. Et vellykket klimaks får publikum engasjert.

Avrunding

Etter fortellingens klimaks presenteres en kort avrunding. Dette kalles også resolusjon. Likevekten er nå gjenopprettet. Alle brikker har falt på plass. I Hollywood-filmen betyr dette nesten alltid en lykkelig slutt.