Musikkvideo: form og sjangre
Lyden er musikkvideoens fundament og danner grunnlaget for produksjonen. Musikkvideoer lages gjerne for å selge og bygge opp imaget til en artist. Målet kan også være å eksperimentere med form og å lage et kunstnerisk uttrykk. Målgruppa er ofte unge voksne, og handlingen berører gjerne temaer som sex, kjærlighet eller opprør.
Kjennetegn på musikkvideoer
varer like lenge som sangen
sammenheng mellom sangtekst og bilder
raske klipp, mange bilder
høy dose filmiske effekter
oppstykket fortellestruktur
sangen formidlet av en jeg-person
Det er vanskelig å sette musikkvideoer i bås, fordi det er en uttrykksform som stadig får nye impulser og skifter form. De fleste musikkvideoer er hybrider, altså en blanding av flere sjangre. Når vi likevel velger å dele musikkvideoer i tre hovedtyper, må vi huske på at disse sjangrene ofte går over i hverandre. De tre hovedtypene er
fortellende musikkvideo
konseptvideo
konsertvideo
Fortellende musikkvideo
Denne typen musikkvideoer har en klar handling og ønsker å fortelle en historie. Den fortellende musikkvideoen har spillefilm, novellefilm eller kortfilm som utgangspunkt. Et eksempel er Lady Gagas og Beyoncés «Telephone» fra 2008. Musikkvideoen er ni minutter lang og bruker virkemidler fra spillefilm.
Sjå musikkvideoen Telephone ft. Beyoncé til Lady Gaga på Youtube
Konseptvideo
En annen type musikkvideoer kalles konseptvideoer. Dette er videoer som vil skape en stemning, og som bruker løsrevne ideer fra teksten eller tar utgangspunkt i frittstående fantasier. Et eksempel er Billie Eilishs «Bad Guy» fra 2019. I videoen ser vi artisten i en rekke ulike miljøer i scener som ikke henger sammen som en fortelling. Elementer fra teksten hentes inn, for eksempel ser vi Eilish blø fra nesen når dette er nevnt i sangteksten.
Se musikkvideoen Bad Guy til Billie Eilish på Youtube
Konsertvideo
Mange musikkvideoer er konsertvideoer som tar utgangspunkt i en konsert eller opptreden, der artisten er i sentrum. En av forløperne til denne formen er TV-sendte konserter. Noen konsertvideoer legger vekt på å ivareta spontaniteten og stemningene som skapes i kontakten med publikum. Andre videoer framstår som konsertvideoer, men er i virkeligheten mer iscenesatt. Et eksempel på dette er videoen til Bruce Springsteens «Dancing in the Dark» fra 1984. Opptakene ble gjort under en livekonsert, men med en skuespiller og iscenesatt handling.
Se musikkvideoen Dancing In the Dark til Bruce Springsteen på Youtube
En annen måte å dele inn musikkvideoer på er å se på hvilket innhold de formidler.
Musikkvideoer kan for eksempel være sosialt bevisste. Denne typen videoer etablerer seg i en kritisk og antiautoritær tradisjon til dominerende ideer og tradisjoner i samfunnet. Et eksempel på dette er rapperen Childish Gambinos (Donald Glover) «This is America» fra 2018, regissert av Hiro Murai. Låten og videoen tar opp vold og våpenbruk i USA, masseskyting, rasisme og diskriminering.
Musikksjangeren kan også være med å styre hvordan uttrykket tar form.
I en video i musikksjangeren rapp eller hiphop forventer vi gjerne å se en artist som rapper rett i kameraet, iscenesatt med halskjede, en rask bil og lettkledde damer. Eksempler på to typiske hiphop-/rapp-musikkvideoer er «Whoopty» av CJ og «Hallo» av Isah og Dutty Dior.
Er musikksjangeren mer av typen pop og boyband, regner vi med å se koreografert dans, romantiske scener og syngende gutter i matchende antrekk. Eksempler på typiske boyband-musikkvideoer er
Westlifes «Flying without Wings» og Boyz II Mens «I'll Make Love to You».
Overgangen fra TV som den viktigste formidlingskanalen til dagens digitale distribusjon har endret musikkvideoen på flere måter. Flere sjangre er representert, og de estetiske virkemidlene og stilformene er utvidet enda mer. Det eksperimenteres mer, og grensene for hva som kan framføres, er utvidet, for eksempel med hensyn til identitetspolitikk og innhold som bryter med dominerende normer.
En artist som har utnyttet dette, er Beyoncé, som har produsert flere såkalte «visual albums», blant annet Lemonade fra 2016 og Black is King fra 2020. Janelle Monáes «Dirty Computer» fra 2018 er et annet eksempel på en lengre eksperimentell visualisering i kortfilmformat.
Eksempler på musikkvideoer
Lady Gaga og Beyoncé: «Telephone»
Billie Eilish: «Bad Guy»
Bruce Springsteen: «Dancing in the Dark»
Childish Gambino (Donald Glover): «This is America»
- CJ: «Whoopty»
- Isah og Dutty Dior: «Hallo»
- Westlife: «Flying without Wings»
- Boyz II Men: «I'll Make Love to You»
- Beyoncé: «All Night» fra Lemonade og «Black is King»
- Janelle Monáe: «Dirty Computer»
Om artikkelen
Artikkelen er bygd på innhold hentet fra Store norske leksikon: https://snl.no/musikkvideo
Relatert innhold
På 1980-tallet ble det utviklet et eget filmspråk for musikkvideo. Musikkvideoer brukes for å promotere musikk, men har etter hvert blitt en egen kunstform