Animasjonsfilm

De første animasjonsfilmene var tegne- eller dokkefilmer, men i dag er det mest vanlig å bruke dataskapte figurer og miljøer. All film skaper et inntrykk av bevegelse ved å vise stillbilder fortløpende etter hverandre. Mens vanlig film har en opptakshastighet på 24 bilder i sekundet, bruker de som lager animasjonsfilm, normalt mye lengre tid per bilde.

Den franske vitenskapsmannen Charles-Émile Reynaud regnes som den første som viste noe som kan minne om animasjonsfilm. I 1877 oppfant Reynaud det såkalte praxinoskopet. Dette var en innretning formet som en roterende trommel med en rekke speil rundt trommelens senter. Disse speilene reflekterte bilder på trommelens innside, og bildet kunne forstørres ved hjelp av optikk.

Reynaud utviklet praxinoskopet, blant annet slik at det ble mulig å bytte ut bildene, og han ble i stand til å arrangere verdens første offisielle visning av animasjonsfilm i 1892. Noen år etterpå kom imidlertid brødrene Lumière med kinematografen, og Reynauds oppfinnelse ble raskt utkonkurrert. Prinsippet for å vise film, det vil si å vise stillbilder i rask rekkefølge, har imidlertid vært det samme siden den gang.

Tegnet animasjon er på mange måter den klassiske animasjonsfilmen. Bakgrunnen og figurene ble tegnet og overført til gjennomsiktige ark, som så ble plassert lagvis og avfotografert på et animasjonsbord. Dette er en svært arbeidskrevende prosess, og i dag er det svært få som bruker slike teknikker for å lage lengre animasjonsfilmer.

Toril Koves kortfilm Min bestemor strøk kongens skjorter er en ny film som benytter denne teknikken. Filmen ble laget i 1999 og nominert til Oscar. I begynnelsen av filmen ser vi et virkemiddel som kjennetegner mange tegnede animasjonsfilmer, nemlig framstillinger som er svært voldelige. I klippet ser vi en konge som blir halshugget, men fordi det hele er tegnet i en naiv stil, er det neppe noen som blir støtt av det.

I dag er tegneprosessen i stor grad digitalisert, enten ved at håndtegnede originaler skannes inn, eller ved at det tegnes direkte på datamaskinen. Fargelegging skjer i dag nesten bare ved hjelp av dataverktøy.

Såkalt stop-motion eller piksilasjon er en animasjonsteknikk der en flytter på gjenstander og avfotograferer dem bilde for bilde. Denne teknikken brukes særlig i animasjon av figurer. Teknikken kan også brukes i kombinasjon med tegnede figurer. Det var denne teknikken som Lasse Gjertsen brukte da han laget videoen Hyperactive som ble en kjempehit på YouTube. Egentlig er dette en blandingsteknikk, siden videoen ikke er satt sammen av stillbilder, men av en lang rekke korte videoklipp.

Ved hjelp av datamaskiner lages det to- eller tredimensjonale modeller av karakterer, objekter og omgivelser, som manipuleres på forskjellige måter. Figurene som animeres, kan styres ved teknikker som minner om stop-motion, det vil si at filmskaperen bruker datamaskinen for å bestemme hvordan karakterene og "kameraet" skal bevege seg, og programvaren regner deretter ut hvordan de enkelte bildene blir. En slik teknikk ble brukt på den norske storsatsingen Slipp Jimmy fri. Med denne teknikken er det vanskelig å få bevegelsene til å flyte like godt som ved levende bilder.

En annen teknikk er såkalt motion-capturing der skuespillere har på seg drakter som registrerer bevegelsene deres. Dette mates inn i datamaskinen, som så bruker dataene for å gjenskape bevegelsene i form av en animasjon.

Se hvordan noen av disse teknikkene ble brukt i filmen "Avatar".

Et av de aller første eksemplene på hvordan animasjon ble brukt for å skape spesialeffekter, er Georges Méliès' kortfilm "Reisen til månen" (Le Voyage dans la lune) fra 1902. Et annet klassisk eksempel er King Kong fra 1933, der mange av scenene med kjempegorillaen er utført som dokkefilm. De mest kjente norske dokkefilmene er laget av Ivo Caprion.