Mediekommentar av Sven Egil Omdal
For mange ville livet vært enklere uten journalister. Det gjelder for stortingspresidenter, idrettspresidenter, ganske alminnelige presidenter – og banksjefer. Når journalister står i veien for et hyggelig og tillitsfullt forhold mellom makten og alle oss andre, er det fristende bare å bygge en ny vei rundt dem – hvis man har råd. Og råd har jo banker alltid. Kostnader er ikke noe problem for den som har nok av andre folks penger. Derfor har Norges største bank opprettet noe de kaller et «Mediehus», og samtidig sluttet å sende ut pressemeldinger.
«Der vi tidligere har vært avhengige av journalister for å formidle nyheter til folk, kan vi nå gjøre dette direkte gjennom egne og sosiale kanaler», sier konserndirektør for media og markedsføring i DNB, Thomas Midteide. Og hvem sier han det til? Jo, til DNB Nyheter, bankens eget nyhetsbyrå.
Siden konkurranse visstnok skal være sunt, var det med sterk faglig interesse jeg navigerte meg fram til dnbfeed.no, hvor vi altså heretter skal få økonominyhetene ufiltrert og ærlig. Hovedoppslaget på siden, som ser ut som noe som ble til overs fra en redesign i 2003, var en reportasje om et ektepar som nå eier sin fjerde bolig i løpet av fem år. Lykken er åpenbart å flytte hver 14. måned. Bankens «reporter» lar paret fortelle hvilke tre forutsetninger som må til for å ende med et herskapsbygg fra 1887 på Nygårdshøyden i Bergen sentrum: «Vi har vært flinke til å spare, vært heldige med timing og hatt en god porsjon flaks.»
Til tross for at banken ikke lenger er avhengig av journalister, får vi ikke vite hvordan man går fram for både å være heldig og ha flaks, men det kommer kanskje i neste utgave av DNB Nyheter?
Alle kan kalle seg journalist, men ikke alle som gjør det, er det. Alle kan kalle banal markedsføring av egne tjenester for «nyheter», men det blir ikke noe annet enn markedsføring likevel. Alle kan sette ord etter hverandre, ta et bilde eller trykke på videoknappen, men det blir ikke journalistikk før noen har kuttet båndet mellom kilden og den som skriver eller fotograferer. Dette er banalt, men likevel noe som alltid har irritert kilder med makt. Derfor har de ansatt PR-folk, medierådgivere, samfunnskontakter og «journalister», og gitt dem i oppdrag å snike seg rundt disse irriterende folkene med de negative vinklingene og kritiske spørsmålene.
Et stykke på vei er det ingen grunn til å hisse seg opp over at den største banken i landet bruker tid og krefter på å fortelle at OL-mester Johannes Thingnes Bø «gleder seg til å gå med en ny logo på brystet». Men bare et stykke på vei.
Banken har råd til å distrahere sine kunder med reportasjer om følelseslivet til skiskyttere. Men hvis kundene heller vil ha ærlige svar om hvordan banken forvalter pengene deres, kan de fleste ikke bare be en rådgiver finne det ut for dem. De er avhengige av noen som både er uavhengige av banken, har kompetanse til å forstå et regnskap, tid til å undersøke, og mot til å fortelle selv en banksjef noen ubehagelige sannheter. De trenger journalister.
Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, gir DNBs «redaksjon» noen kollegiale tips om saker de kan kikke nærmere på, som hvordan DNB hjelper deg med å opprette konto i Luxembourg, hyre advokat i Panama og opprette selskap på Seychellene for å unngå skatt. Eller en fin forbrukersak om DnB-fondet som fikk 690 millioner i honorar for å drive aktiv forvaltning, men som stort sett lot være å gjøre det.
Det er slikt vi i den akterutseilte mediebransjen nostalgisk kaller journalistikk, og det er dette ledelsen i DnB er blitt så lei av. De vil heller få folk til å lese råd om hvordan du kan få en romsligere økonomi. Råd nr. 4 lyder: «Vær prisbevisst, se på prislappen før du handler».
Tenk om ledelsen i banken hadde visst dette før de investerte i DNB Nyheter.