Intervjuet som sjanger
Et intervju er også en måte å presentere informasjon på. I utgangspunktet består intervjuet av spørsmål og svar. I et avisintervju er det vanlig å variere mellom direkte og indirekte tale.
- "Bilen kom over i min kjørebane, og det var umulig å unngå kollisjon", forteller NN.
- NN forteller videre at bilen kom over i hans kjørebane, og at det var umulig å unngå kollisjon.
Saksintervju
I saksintervjuet er hensikten å få fram bestemte sider ved en sak. Saksintervjuet består ofte av intervju med flere personer. Dersom saken er kontroversiell, bør man sørge for at ulike parter kommer til orde. Det er god presseskikk å gi en part som får beskyldninger rettet mot seg, mulighet til å komme med motsvar i samme intervju.
Portrettintervju
Portrettintervjuet handler om å gi leserne et sammensatt bilde av en bestemt person. Journalisten prøver ofte å avdekke bestemte personlighetstrekk og ukjente sider ved personen gjennom små anekdoter, eller ved å beskrive kroppsspråket og det miljøet personen omgir seg med.
Enquête
En enquête er et styrt intervju der samme spørsmål stilles til flere personer, som for eksempel i "Fem på gata". Denne formen for intervju brukes både i aviser, radio og TV. Ofte er hensikten å formidle hva vanlige folk mener om en bestemt problemstilling. Siden svarene er korte og intervjuobjektene ofte tilfeldig valgt, har slike intervjuer mer verdi som underholdning enn som informasjon.
Intervjuet som arbeidsredskap
Intervjuet er et viktig arbeidsredskap i all form for journalistikk. Gjennom intervju med ulike kilder skaffer journalisten seg informasjon om et bestemt saksområde. Det kan være årsakssammenhenger, forskjellige synspunkter, eller bestemte opplevelser.
Journalisten kan så sammenholde den informasjonen hun eller han får, med andre kilder, og gjøre seg opp en mening om hva som er kjernen i saken. Deretter velger journalisten ut de kildene som det er mest aktuelt å sitere når saken skal publiseres.
Velg riktig informant
Informantene kan bidra med ulik informasjon. De kan deles i tre grupper:
Eksperter (for eksempel en politimester eller en professor)
Meningsbærere (personer som har sterke og tydelige meninger om saken, basert på kunnskap eller erfaringer)
Førstehåndskilder (personer som har opplevd det som hendte, på nært hold)
Ekspertene kan bidra med fakta og informasjon om årsaker og virkninger. Politikere kan bidra med synspunkter på det som har hendt, og forslag til løsninger. Førstehåndskilder tilfører saken en følelsesmessig nærhet.