Mediekommentar av Sven Egil Omdal
I løpet av ett døgn i slutten av mars 2017 brukte kulturminister Linda Hofstad Helleland to ganger et av de kraftigste våpen en statsråd har: Hun sendte et tydelig signal. Hun gjorde det ikke gjennom en proposisjon eller et skarpt innlegg fra Stortingets talerstol, men via Facebook, og det før mottakerne hadde fordøyd frokosten.
Islamsk Råd hadde ansatt en kontorfullmektig som av en eller annen grunn går tildekket i niqab. Uten særlig dekning i de faktiske forhold skrev TV 2 og andre at hun skulle være rådets «nye ansikt utad». I virkeligheten skulle hun være et skjult ansikt innad. Men fordi alle var enige om å diskutere den feilaktige versjonen, ble reaksjonene sterke, både hos medlemmer av Islamsk Råd og folk som står organisasjonen fjernt. Kulturministeren er ikke muslim, men for rådet er hun mektigere enn moskeenes ledere, ettersom hun kontrollerer statstilskuddet. «Grab them by the purse», og folk blir forunderlig lydhøre.
Klokken 07.43 tirsdag 28. mars skrev Linda Hofstad Helleland på sin private Facebook-vegg: «Når Islamsk Råd tillater at de ansatte bruker niqab, kan det komme i veien for de gode formålene. Det vil skape større avstand og mindre forståelse.»
Hun skriver i egenpresentasjonen at «jeg kan ikke saksbehandle via Facebook», men Islamsk Råd kan ikke kritiseres om de oppfattet meldingen som et ganske kraftig stykke saksbehandling. På årets statsbudsjett fikk de en snau halv million ekstra, nettopp for å styrke dialogen med storsamfunnet. Nå skrev ministeren at de hadde brutt forutsetningene for ekstrabevilgningen.
Dagen etter var det Norges Idrettsforbund som fikk en morgenproposisjon via kulturministerens Facebook-vegg, og det allerede klokken 07.38. Idrettsstyret hadde nettopp fjernet generalsekretæren, og idrettspresident Tom Tvedt antydet at de kanskje til og med ville offentliggjøre reiseregningene hans.
«Hvis det han nå sier betyr å imøtekomme kravet fra mange i norsk idrett og myndighetene om å åpne for fullt innsyn i regnskapsopplysninger/bilag for allmenheten tilbake i tid, så er det veldig positive nyheter», skrev hun. Selv før dagens første kopp kaffe var nok Tvedt såpass våken at han tok signalet om at idrettsstyret bør «imøtekomme kravet fra myndighetene» – siden myndighetene i dette tilfellet er nettopp idrettsminister Linda Hofstad Helleland.
Hadde hun skrevet gammeldagse brev til Islamsk Råd og Idrettsforbundet, ville de blitt journalført og vært en del av Kulturdepartementets formelle embetsutøvelse. Det samme ville skjedd om hun hadde sendt tekstmeldinger til de to lederne med beskjed om at de bør gjøre som hun sier. Sivilombudsmannen har slått fast at SMS-er som er en del av departementets saksbehandling og har verdi som dokumentasjon, skal journalføres og arkiveres.
Arkivloven slår fast at «offentlege organ pliktar å ha arkiv, og desse skal vera ordna og innretta slik at dokumenta er tryggja som informasjonskjelder for samtid og ettertid». Men foreløpig er ikke Twitter, Instagram, YouTube, Snapchat, Whatsapp eller Facebook omfattet av loven. Den som vil finne ut hvorfor Idrettsforbundet plutselig ble så medgjørlige (hvis de blir det), vil lett kunne overse at kulturministeren en tidlig morgenstund sendte et tydelig signal via Facebook.
USA har fått en president som forsøker å styre verden 140 tegn om gangen. Prosjektet Factba.se dokumenterer alt Donald Trump sier og skriver, enten det er i taler, i presidentordrer eller grytidlige twittermeldinger. Idet jeg skriver dette, er tellingen kommet til 2 725 358 ord, inkludert 173 tweets som han har slettet i ettertid. Siden han ble nominert, har han nevnt «Norway» 25 ganger, hvis noen lurte.
Hvis kulturministeren er trendsetter, og har tenkt å flytte deler av departementets saksbehandling til sosiale medier, bør vi snarest få en diskusjon om hvordan vi kan få en tilsvarende database, som sikrer både Stortingets, pressens og velgernes muligheter for kontroll, innsyn og dokumentasjon.