Mediekommentar av Sven Egil Omdal
«Kommentaren er fri, men fakta er hellige», sa den legendariske redaktøren av The Guardian, C.P. Snow. Men i løpet av høsten har vi jo lært at fakta er alt annet enn hellige, ofte er de helt irrelevante. Det går an å bli valgt til president i USA uten å sneie innom fakta annet enn ved rene tilfeldigheter. Så hva skal journalistene gjøre når faktasjekk ikke lenger har noen betydning? Hvordan skal de rapportere fra det postfaktuelle samfunnet?
Christiane Amanpour, CNNs stjernereporter, besvarte spørsmålet da hun nylig tok imot en pris for sin journalistikk: Vi må legge til side anstrengelsene for å være nøytrale og heller skjerpe evnen og viljen til å være sannferdige.
«Vi kan ikke fortsette med det gamle paradigmet – for eksempel i omtalen av global oppvarming, der 99,9 prosent av de empiriske, vitenskapelige bevisene får like stor plass som minoriteten av fornektere», sa hun.
Fra sin egen erfaring under den etniske rensingen og folkemordet i Bosnia, hadde hun trukket den konklusjon at hun aldri skulle sette likhetstegn mellom angriper og offer, aldri skape falsk balanse, fordi det gjør journalisten til medskyldig.
«Jeg tror på å være sannferdig, ikke nøytral, og jeg mener at vi må slutte å banalisere sannheten», sa hun.
Men hva vil kravet om å være sannferdig bety for hverdagen til journalistene som fra 20. januar skal dekke president Donald Trump? Jeg vet fra egen erfaring hvor stor respekt amerikanske pressefolk har for presidentembetet, hvor høflige de er i møte med republikkens sentrale institusjoner. Vil journalister som er oppdratt til å gjengi korrekt og nøkternt det presidenten sier, være i stand til å korrigere ham umiddelbart? Er det i det hele tatt rett av reportere å drive løpende faktakontroll, eller bør slikt overlates til kommentatorene?
CNN var først ute med umiddelbare korreksjoner da de oppdaget at Trump gjennomførte valgkampen i åpenbar forakt for sannhetskravet. På skjermen sto det ofte budskap som dette, allerede mens han talte: «Trump sier at Obama er grunnlegger av IS (det er han ikke)». Flere andre TV-selskap innførte samme praksis. Sa Trump noe klart feilaktig, sto korrigeringen sammen med sitatet.
Noe slikt hadde seerne aldri opplevd før. Redaksjonene forsvarte seg med at seerne heller ikke hadde opplevd en presidentkandidat som overhodet ikke brød seg om at det han påsto, var hårreisende feil.
Verre er det at Trump fortsetter i samme stil etter at valget er over, og sannsynligvis vil gjøre det også etter at han er innsatt som president. De amerikanske mediene fortsetter derfor å rapportere på samme måte: «Påtroppende president Donald Trump tweetet i morges feilaktig at Hillary Clinton fikk flere millioner ulovlige stemmer.»
Det er vanskelig å se for seg NRK melde at «Erna Solberg påsto i kveld feilaktig at statsbudsjettet oppfyller Norges forpliktelser etter Paris-avtalen», men er det i orden at vi dekker Trump på denne måten?
Christiane Amanpour siterte en historiker som sa at dette valget ikke er som andre valg, og vi må ikke behandle tilstanden som en normal tilstand. «Vi må kjempe mot normaliseringen av det uakseptable», sa hun.
Donald Trump skjeller ut CNN hver gang han får en mulighet til det. Men han går også løs på andre deler av amerikansk presse. Dekningen av hans presidentperiode kan komme til å fortone seg som en kamp for amerikansk pressefrihet, men også som et forsvar for et samfunn der det igjen skal følge skam med å bli tatt i løgn. Å korrigere Trump underveis er ikke å blande fakta og kommentar. Det er å forsvare fakta. En unormal president krever unormale journalistiske metoder.