Julekortets historie

Norske julekort som brakte julehilsener for over 120 år siden, lever videre hos samlerne.

En gråkledd nisse med rød nese og topplue knar seg enda en snøball. Kanskje er det fuglen på bakken han smiler så lurt til. Kanskje smiler han fordi han har skrevet GLÆDELIG JUL med snøballer på veggen foran seg. Nå mangler bare prikken under utropstegnet.

– Dette var før «Cola-nissen» ble populær, sier formann Per W. Schulze i Norske Postkortsamlere.

I hendene holder postkortsamleren Norges første julekort med nissemotiv. Kortet er tegnet av Wilhelm Larsen og datert til 1883. Siden har skøyeraktige fjøsnisser boltret seg på utallige norske julekort.

Schulze blar fram kort etter kort, fra esker og album, og snart er hele den hvite bordplaten dekket. De fleste kortene har tydelige julemotiver, slik som engler, juletrehenting og nisser i snølandskap. Noen kort glinser i glitter og forgylte bokstaver som ønsker mottakeren en gledelig jul.

Julekorttradisjonene har endret seg. I starten av 2010-tallet ble 15 millioner julekort og -brev sendt i posten, mens på slutten av 1990-tallet var juleposten rundt fem ganger så stor. I dag sluses mange julehilsninger gjennom teknologiske nyvinninger.

Også postkort har en gang vært den nye vinen.

– En gang var det å sende kort både moderne og spenstig. Det var en bildesensasjon, man fikk se noe annet enn det man vanligvis så. Kortene overlevde også ofte lenge hos familier. De ble tatt vare på i album, lekt med og beundret, sier postkortbokforfatter Ivar Ulvestad.

Verdens første julekort ble introdusert av briten Henry Cole og tegnet av John Callcott Horsley i 1843. Det skal ha vært tidsklemma som satte Cole på tanken om å lage ferdigtrykte julehilsener.

To norske julekort kom i 1883. I tillegg til nissekortet gikk et kort med en enkel versjon av Adolph Tidemands maleri «Norsk Juleskik» i trykken. Både nisser og juleskikker skulle bli vanlige motiver på norske julekort.

Før posten åpnet for sending av åpne postkort, også det i 1883, var julekortene såkalte overrekkingskort. Bildekortene ble brukt som en slags liten gave, en oppmerksomhet hvis en for eksempel var bedt bort. Kortene ble også ofte sendt i konvolutter. Etter 1883 ble det lovlig, men også billigere og lettere, å sende postkort.

– Folk tok til seg skikken med å sende kort, den ble allemannseie. Rundt 1900 tok det veldig av, og fra 1910 helt til 1960 ble det sendt store mengder, sier Ulvestad.

Tidlig kunne også bunadskledde mennesker, kjendiser, dyr og tog pryde julekortene. Men etter hvert som kortene ble en handelsvare, ble også motivene spisset inn mot jula. Typiske motiver ble juleforberedelser, pynting, nisser, engler, barn, grisen og juletreet.

– Varen fant sin plass og sin oppgave. Den skulle treffe publikum, og illustratører fikk i oppgave å tegne det man visste at solgte. Estetikken ble preget av julekonvensjonene. Et utvalg av motiver gikk igjen og bygget opp under forventningene om hvordan jula skulle se ut, sier Ulvestad.

Per W. Schulze strekker seg mot taklampa og dekker lyset med et gammelt såkalt «hold to light»-kort.

– Det var kjempekonkurranse mellom forlagene. De var veldig kreative i forsøkene på å få solgt sine kort, sier han.

Plutselig vekkes stjernehimmelen på kortet til liv, og vinduene lyser ut mot den mørke vinterkvelden.

– Gullkornet finnes der ikke alle andre har funnet det, sier postkortsamleren.

Wilhelm Larsens nisse fra 1883 var en typisk nisse slik den framstår i nordisk folketro. Nissen var overnaturlig og holdt til i nærheten av folk, ofte i uthusene. I Norge ble nissen gjerne beskrevet som en liten, gråkledd mann med rød lue og langt skjegg. Nissen kunne hjelpe til med fjøs og stell, men var også en lunefull type. Ble han ikke behandlet godt, kunne han gjøre pek mot både folk og dyr.

Det er varianter av fjøsnissen som har vært mest brukt på julekort her til lands. Ofte i litt festlige situasjoner. Men karakteren har utviklet seg med åra.

– Den norske julekortnissen har forandret seg etter behov. Den har blitt tilpasset for å kommentere problemstillinger i samtiden, og har også stil- og tegnemessig blitt tilpasset tiden, sier postkortbokforfatter Ivar Ulvestad.

Under andre verdenskrig ble den røde topplua et symbol på motstanden mot nazistene. Da det ble forbudt å gå med rød topplue offentlig, svarte nordmenn med å sende flere kort med rødluede nisser, senere nisser med luer i andre farger, eller rett og slett uten lue. Slik fikk en ironisert i det skjulte og antydet overfor venner og kjente at en sto på riktig side, forklarer Ulvestad.