Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Klassisk film

Den klassiske filmen ble i hovedsak utviklet i Hollywood. Filmene forteller en historie der hovedpersonene blir viklet inn i en eller flere intriger. Filmene er bygd opp etter et fast mønster (dramaturgi) og har ofte en lykkelig slutt.

FooterHeaderIconFooter iconLK20FooterHeaderIconFooter iconLK06
En regissør med dress, stråhatt og ropert sitter på en klappstol og snakker til en dame kledd i solhatt og sommerlige klær. I bakgrunnen står en mann med et stort kamera, to andre holder opp en reflektorskjerm, og andre settarbeidere står rundt. Svart-hvitt-foto.

D.W. Griffith instruerer Carol Dempster i filmen «That Royal Girl» (1925).

Fortellende film

Det som ofte blir kalt den klassiske fortellende filmen, er i særlig grad knyttet til den amerikanske filmen, slik den ble utviklet i Hollywood i perioden fra rundt 1910 fram til slutten av andre verdenskrig. Den klassiske filmen etablerte et sett med normer for hva som blir oppfattet som naturlig når vi ser fiksjonsfortellinger på film.

I The Great Train Robbery (1903) brukte amerikaneren Edwin S. Porter mange av de virkemidlene vi kjenner fra moderne filmer: scenevekslinger, bevegelig kamera og bevisst bruk av kameravinkler. Porter brukte også en klippeteknikk som bidro til å understreke fortellingen han ville formidle.

Nye filmatiske virkemidler

Den klassisk fortellende filmen knyttes imidlertid særlig til David W. Griffiths filmer The Birth of a Nation (1915) og Intolerance (1916). Griffiths filmer fikk stor betydning for den videre utviklingen av filmkunsten, og han blir av mange regnet som den klassiske filmens far. Griffith eksperimenterte med de filmatiske virkemidlene og utviklet montasjen gjennom å kryssklippe mellom parallelle handlingsforløp.

Charles Dickens romaner skal ha vært en stor inpirasjonskilde for blant andre Griffith. Dickens-romanene var nemlig bygd opp rundt intriger, gjerne med en helt og en heltinne, en dose erotikk og en «happy ending» – elementer vi kjenner igjen fra de aller fleste spillefilmer.

Fast dramaturgi

Et trekk som går igjen i alle de klassiske filmene, er at handlingsforløpet er årsaksbestemt. Fortellingen introduserer publikum for noen spørsmål eller problemstillinger, der veien mot løsningen er det som driver filmen framover. Framdriften i fortellingen følger oftest et fast mønster, den såkalte Hollywood-modellen.

En spenningskurve er visualisert i en graf der X-aksen viser tid, og Y-aksen viser spenning. Spenningen stiger jevnt fra anslag til presentasjon, gjør et byks i opptrappingen, er jevn i vendepunktet og bykser igjen opp til klimaks, før den daler jevnt i konfliktløsningen og flater ut mot null i avslutningen. Illustrasjon.

Hollywood-modellen er en klassisk dramaturgi modell med en start, midtdel og slutt.

I denne tidsperioden ble også hovedsjangrene innen film definert, samtidig som fenomenet filmstjerner oppsto. De mest kjente skuespillerne spilte gjerne de samme rolletypene i forskjellige filmer. Dette ga en forutsigbarhet som publikum satte pris på. En films sjanger var, og er, en slags kontrakt med publikum om å gi dem det produktet de forventer. De ulike sjangrene appellerte til forskjellige publikumsgrupper og var en effektiv måte å dele inn markedet på.

Norsk klassisk film

En av de eldste norske fiksjonsfilmene er Under forvandlingens lov fra 1911. Filmen er et sjalusidrama hvor Camillo og Francisca oppdager at deres ektefeller har et forhold til hverandre.

Sist oppdatert 16.06.2017
Tekst: Jon Hoem (CC BY-SA)
Rettighetshaver: Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen

Læringsressurser

Mediehistoriske tidslinjer (fordypning)