Fjernsynet inntar stuene på 1960-tallet

Allerede som student hadde Paul Nipkow i 1884 fått patentert et elektrisk teleskop for illuminerte bilder. Skotten John Logie Bird anvendte Nipkows patent da han i 1926 klarte å overføre levende bilder på telefonlinje fra Glasgow til London.

Den russiskfødte amerikaneren Vladimir Zworykin hadde imidlertid i 1923 fått patent på et ”ikonoskop”, en forløper for det elektroniske katoderøret som han i 1929 kalte kineskope. Det var likevel amerikaneren Philo Taylor Farnsworth som allerede i 1927 var den første som klarte å overføre levende bilder ved hjelp av et elektronisk system.

Enkelt forklart ligger grunnlaget for overføring av levende bilder i noe vi kaller en elektronisk avsøkning. En elektronstråle i mottakerapparatets billedrør styres over skjermen i en rekke horisontale linjer i samme takt som de tilsvarende linjer i det kameraet der sendingene kommer fra, som avsøker et optisk bilde. Denne synkroniseringen av avsøkningen kom en fram til ved hjelp av et sett av koordineringsimpulser som blir lagt til billedinformasjonene i det signalet som sendes ut.

BBC tok opprinnelig i bruk linjesprangavsøkning av 405 linjer som ble gjentatt 25 ganger per sekund. Dette ble gjort slik at annenhver linje ble avsøkt først, deretter de mellomliggende. I fjernsynets barndom valgte en rekke land ulike standarder, noe som gjorde internasjonal programutveksling unødig komplisert. Det ble etter hvert enighet mellom de fleste europeiske land at standard linjesprangsøkning skulle være 625 linjer, 25 ganger i sekundet. I dag er det bare Nord- og Sør-Amerika samt Japan som har andre standarder.

De seks årene som hadde gått siden de første prøvesendingene hadde det vært en hektisk aktivitet. Den første fjernsynssjefen ble i 1957 Otto Nes, som kom fra Radioteatret, og som satt som sjef for NRK fjernsynet helt til 1987. De fleste av de øvrige programmedarbeiderne kom også fra radioen. Også på teknisk side gikk mange fra radioen til fjernsynet. Men fotografer måtte rekrutteres fra filmbransjen. Likeledes klippere, lyssettere, dekoratører og sminkører.

Våren 1958 ble det arrangert VM i ishockey på Jordal Amfi, og NRK sendte ni kamper derfra. Det ble også eksperimentert med en rekke programformater der flere av radioens medarbeidere etter relativt korte fjernsynskurs fikk ulike oppgaver. I 1958 ble også Nordvisjonen etablert som et samarbeidstiltak mellom de nordiske allmennkringkasterne når det gjaldt programutveksling og samproduksjoner.

Høsten 1958 kunne kringkastingssjef Kaare Fostervoll sette spaden i jorda for det nye fjernsynshuset på Marienlyst. Først bare verkstedfløyen, hvor det ble innredet to studioer på henholdsvis 240 m2 og 110 m2. Arkitektene Nils Holter og Jan Baucks fjernsynshus på Marienlyst, med en endelig prislapp på 100 millioner kroner, stod ikke ferdig med sine syv etasjer og 38.000 m2 før i 1969.

I 1962 gikk Kaare Fostervoll av for aldersgrensen, og indremedisineren Hans Jacob Ustvedt ble et relativt overraskende valg som hans etterfølger. Kjennskapet til NRK hadde han gjennom sine tre år som leder av Kringkastingsrådet. Han skulle komme til å lede NRK gjennom en voldsom ekspansjonsperiode for fjernsynet.

Allerede i 1963 passerte fjernsynet radioen når det gjaldt antall ansatte. Det året ble det etter betydelig tautrekking, som endte i Stortinget, bestemt at radio og fjernsyn i NRK skulle organiseres som separate enheter. I 1970 var antallet ansatte i fjernsynet steget til 831. I 1970 var distribusjonsnettet bygget ut med 40 sendere og 333 omformere. Nesten hele Norge kunne nå ta inn NRK fjernsynet, og 850.000 nordmenn betalte sin lisens.

Mens Otto Nes i 1963 fortsatte ledelsen av fjernsynet med tittelen programdirektør, ble Arbeiderbladets utenriksredaktør Torolf Elster utnevnt til radiodirektør. Han hadde etterfulgt Ustvedt som leder av Kringkastingsrådet, og var også blitt benyttet som utenrikskronikør i NRK, men hadde for øvrig ingen spesiell radioerfaring. Hans inntreden som radiodirektør skulle imidlertid snart merkes.

Et stort antall av de redaksjonelle medarbeiderne i NRK var filologer. For å nå sin målsetting om flere ganske korte programposter, flere aktuelle innslag i alle programtyper og flere stort opplagte program av ulike slag, ville Elster rekruttere flere medarbeidere med journalistisk bakgrunn. Kringkastingen skulle ikke dosere meninger, men gi lytterne et bilde av en verden i forandring på en slik måte at de ble sin egen situasjon bevisst. Og i sin tiltredelsestale til avdelingslederne sa han også at det godt kunne spre seg en lettere og muntrere tone i annonsering, presentasjon og kommentarer. ”Ikke anstrengt lystighet, fleip og sjargong, men her og der en liten munter vri på ordene, av og til kanskje en svak antydning av selvironi, og noe litt mer personlig i ordleggingen, slik at en får kjenslen av at det er mennesker, individer, som taler til andre mennesker.” Lasse Dyrdal i Programsekretariatet kom høsten 1963 tilbake fra en studiereise til allmennkringkasterne i Vest-Europa med ei hel smørbrødliste av ideer til endringer.

Disse forandringene kunne særlig merkes i nyhetsdekningen. I 1967 var antallet Dagsnytt-sendinger kommet opp i ni daglig, og ved inngangen til 1970-årene var de ytterligere økt til elleve. Tendensen i Aktuelt-sendingene var flere og kortere innslag. Mens NRKs medarbeidere i Stortinget tidligere bare hadde presentert sitt materiale i programposten ”Storting og styringsverk”, ble de nå aktivt oppfordret til å levere stoff til de korte nyhetssendingene. Ikke minst bidro Herbjørn Sørebø til dette da han kom til Dagsnytt i 1964. Utenriksstoffet stod Elster spesielt nær, og her skjedde det på 1960-tallet en liten revolusjon gjennom tilsetting av faste korrespondenter som kunne levere stoff til alle typer program. Det startet i 1964 med ansettelsen av frilansmedarbeideren Richard Hermann i London, fortsatte året etter med at Bjørn Jensen ble sendt til New York. I 1966 fulgte Paris, der Ottar Odland etablerte NRK-kontor. Året etter gjorde Anton Blom tilsvarende i Bonn.

I 1967 inngikk NRK dessuten frilansavtaler med Harald Munthe-Kaas i Hong Kong om dekning av begivenhetene i Øst-Asia og med Dag Halvorsen i Wien om dekning av begivenhetene i Øst-Europa. Når en så legger til at NRK fikk sitt Moskva-kontor i 1968 med Tor Strand som første korrespondent, og at Ottar Odland samme år ble sendt til Washington for å etablere NRKs andre kontor i USA, kan en bedre forstå at dødsstøtet samme år ble gitt den tradisjonelle utenrikskronikken. Sommeren 1963 lanserte NRK ”Reiseradioen” med Johan Vigeland som programleder. Og våren 1965 ble morgensendingene supplert med ”Nitimen” med Kjell Thue som programleder.

I en nordisk sending fra Danmark skulle visstnok magister Jesper Jensen hatt synspunkter på seksualmoral som var enda verre enn Grønseths. I 1969 viste Fjernsynsteatret Ingmar Bergmans ”Riten”. Det førte til at forfatteren Alfred Hauge anklaget NRK for å drive gudsbespottelse. Kjell Bondevik, som nå var blitt kirke- og undervisningsminister, oppfordret nærmest til at man kunne gå til sak mot NRK. Og bare planene om en samlivsserie i fjernsynet våren 1969 fikk Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti til i Spørretimen i Stortinget å spørre om det var forsvarlig å ta opp et så komplisert og ømtålig spørsmål som prevensjon i fjernsynet.

Mye av denne kritikken ble rettet mot Hans Jacob Ustvedt personlig. Han stod oppreist og forsvarte som oftest de valg hans medarbeidere hadde tatt. ”Fjernsynsteatret er ikke fjernsynets underholdningsavdeling,” skrev han i et PM til statsråd Helge Sivertsen. ”Det er heller ikke en avdeling med det primære mål å samle familiene til en koselig stund. Dramatisk kunst er, som kunst i det hele, en alvorlig ting.” Påkjenningen med å forsvare NRKs redaksjonelle uavhengighet ble likevel for stor. I november 1971 ble Ustvedt sykemeldt ut året. Før jul meddelte han at han ville fratre før perioden hans som kringkastingssjef utløp.