Fjernsynet ble det femte store massemediet i Norge. Det hadde stor tiltrekningskraft og overtok etter hvert avisenes rolle som den viktigste arenaen for politisk debatt. Myndighetene innførte støtteordninger for å sikre mediemangfold.
Fjernsynet blir allemannseie
Fjernsynet ble det femte store massemediet i Norge. Den offisielle åpningen av fjernsynet skjedde i 1960. I løpet av 1960-åra hadde de fleste husholdninger skaffet seg fjernsyn, og mediet spredde seg raskere enn noe annet medium hadde gjort tidligere.
På 1960-tallet ble fjernsynet midtpunktet i stua, men mediet førte også til store forandringer i samfunnet.
Fjernsynet ble raskt et populært nyhetsmedium, men fikk også en sentral plass som kulturformidler og underholdningsmedium. NRK hadde nå monopol på utsending av både radio og fjernsyn, og flere var bekymret over de tette båndene mellom statskringkastingen og de politiske myndighetene i landet.
Se innslag med mediehistoriker Henrik Bastiansen på NRK skole om politisk utnevning av kringskastingssjefer.
De andre massemediene ble i stor grad påvirket av fjernsynet og ble nødt til å tilpasse seg den nye situasjonen. Innføringen av fjernsynet endret derfor hele mediebildet i Norge.
Den politiske debatten endrer karakter
Avisene fikk nå en konkurrent i dekningen av nyheter og som politisk debattarena. Fjernsynet hadde stor tiltrekningskraft og stor gjennomslagskraft og ble snart en viktig arena for politikerne. Fjernsynet fanget opp dynamikken fra de politiske folkemøtene der politiske motstandere måtte se hverandre i hvitøyet.
Med fjernsynet kom også "revolverjournalistikken", slik blant annet journalisten Kjell Arnljot Wig praktiserte den i programmet Åpen post. Her måtte ledende politikere svare for seg, stilt overfor til dels nokså ubehagelige spørsmål.
NRK fjernsynets debattprogram Åp𝘦𝘯 𝘱𝘰𝘴𝘵, med Kjell Arnljot Wig som programleder, i 1967
Radioen i omstilling
Radioen måtte omstille seg fullstendig, ettersom publikum begynte å velge fjernsyn om kveldene. Sendingene ble derfor rustet opp på andre tider av døgnet. Radioen utnyttet sin fordel som et raskt nyhetsmedium. Fjernsynsproduksjon var fremdeles en nokså omstendelig prosess, mens radioen kunne levere oppdaterte nyhetssendinger flere ganger i døgnet. I konkurransen med fjernsynet utnyttet radioen sin fordel som et raskt og intimt medium.
𝘙𝘦𝘪𝘴𝘦𝘳𝘢𝘥𝘪𝘰𝘦𝘯 ble et populært program. Programlederne intervjuet vanlige folk om hverdagslige forhold. Her intervjuer programleder Johan Vigeland dykkeren Ida Gulbrandsen, assistent ved et dykkerkurs på Dyna fyr i 1966.
Reiseradioen med Harry Westerheim 1965
Nedgangstid for underholdningsmediene
I fjernsynets første år tapte kinoen halvparten av sitt publikum til det nye mediet. Ukebladene opplevde også en krise inntil de skjønte at de kunne benytte fjernsynet som kilde til stoff, for eksempel ved å omtale fjernsynsprogrammer og nye TV-kjendiser.
Staten så behovet for å sikre mediemangfoldet og innførte ulike støtteordninger. Blant annet ble bokbransjen støttet gjennom innkjøpsordningen, og avisene fikk pressestøtte.
Det medievridde samfunnet
På 1960- og 1970-tallet raste debatten om norske medier var høyre- eller venstrevridde. De politiske frontene mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk hardnet til i denne perioden. Mediene, og særlig fjernsynet, hadde uten tvil en mobiliserende kraft.
Medieviteren Gudmund Hernes lanserte på 1970-tallet begrepet det medievridde samfunnet. Han var opptatt av hvordan folk i større og større grad levde i en medieskapt virkelighet, og hvordan det satte sitt preg på det norske samfunnet.
Folkeavstemmingen om norsk medlemskap i EEC i 1972 viste at folkeopinionen ikke uten videre lot seg lede av mediene i viktige politiske spørsmål. Slik så forsiden til norske aviser ut dagen etter folkeavstemmingen i 1972.
