Solskrift
«Til å begynne med våget vi ikke se for lenge på bildene han [Daguerre] framstilte. Vi ble skremt av hvor tydelig disse menneskene var, og forestilte oss at disse bittesmå ansiktene, festet til en plate, kunne snu seg og se på oss.»
Slik beskriver Charles Dauthendey omkring midten av forrige århundre det inntrykket de første fotografiene hadde på folk.
Det var Joseph Nicephore Niepce som i 1826 tok det som regnes som det aller første fotografiet. Det viser utsikten fra vinduet hans, og er tatt med en eksponeringstid på åtte timer.
Akkurat som Gutenberg brukte han gamle oppfinnelser på en ny måte.
Det var en kjent sak at når lyset slapp inn gjennom en liten åpning i et mørkt rom, oppsto det et omvendt bilde på bakveggen av det som befant seg utenfor. Det ble kalt camera obscura, det mørke rom. Man hadde tegnekameraer laget av kasser med et hull foran og en glassplate bak, hvor man kunne legge et gjennomsiktig papir på glassplaten og tegne av omrisset.
Det var også kjent at det fantes kjemikalier som forandret seg når lyset skinte på dem.
Det Niepce gjorde, var å smøre asfalt ut over en tinnplate og sette den inn i et camera obscura. Asfalten stivnet der den fikk lys på seg, og resten kunne vaskes bort med olje. Men særlig praktisk var det jo ikke akkurat, og bildekvaliteten ble ikke veldig god.
Så Niepsce fortsatte å eksperimentere for å finne stoffer som reagerte raskere på lyset og ga et bedre bilde. Det samme holdt maleren Louis Daguerre på med. De begynte å samarbeide, og da Niepsce døde, fortsatte Daguerre på egenhånd. I 1837 lyktes han endelig med sølvnitrat på en polert kobberplate og en lukkertid på bare ti minutter. Bildene kalte han «heliografer», solskrift, men de ble snart kjent som daguerrotypier.
I stedet for å patentere oppfinnelsen, offentliggjorde han alle detaljer i 1839, som en gave «gratis til verden». Interessen var enorm. På bare noen måneder dukket det opp fotoatelierer i byer i en rekke land.
Større linser og videreutvikling av kjemien gjorde etter hvert lukkertiden kortere. Men hvis du synes at menneskene på bilder fra denne tiden virker temmelig stive, skyldes det at de fremdeles måtte stå stille et minutt eller mer før eksponeringen var ferdig. Det fantes egne stativer som skulle holde armene og hodene i ro.
Daguerrotypien var som et polaroidbilde, det ble bare ett eksemplar av hver eksponering. I begynnelsen av 1850-årene ble det utviklet en ny prosess hvor man kunne ta flere kopier fra den samme filmplaten. Lukkertiden var nå redusert til under et sekund. Bildene ble billigere og mer anvendelige. Rundt 1860 var det få fotografer igjen som brukte Daguerres prosess.
Historiens øye
Det var lite som røpet at den ensomme, blinde mannen som var blitt påkjørt av en trikk og døde blakk som en kirkerotte på et hospital i New York en januardag i 1896, var en av århundrets mest kjente fotografer.
Han studerte til maler da han i New York i 1839 møtte Samuel F.B. Morse, senere kjent som telegrafens oppfinner. Morse hadde nettopp kommet tilbake fra Paris, hvor han hadde blitt kjent med Louis Daguerre. På båten hjem hadde han skapt morsealfabetet. Nå samlet han en gruppe kunstnere rundt seg og lærte dem fotografering, mens han prøvde å finne penger til å gjøre ferdig den store oppfinnelsen.
I 1844 åpnet Brady et portrettstudio på selveste Broadway. Snart begynte han å utmerke seg i konkurranser med daguerrotypiene sine. Han hadde også talent for markedsføring. I 1856 rykket han inn det som regnes som den første moderne annonsen noensinne, i New York Herald. Mange kjente mennesker fant veien til Bradys studio. I 1860 fotograferte han presidentkanditaten Abraham Lincoln. Det ble det mest kjente bildet i valgkampen, og Lincoln vant.
Brady er ellers mest kjent som mannen som fotograferte den amerikanske borgerkrigen. I 1861 fikk han tillatelse av presidenten til å reise, forutsatt at han finansierte prosjektet selv. Det var mange som advarte ham. Men selv sa han: «Jeg måtte gå. En ånd talte i føttene mine og sa «Gå!», og jeg gikk.»
Han kom seg så nær fronten at han en gang nesten ble tatt til fange av fienden. Etter hvert ansatte han et tyvetalls andre fotografer, utstyrte dem med mobile mørkerom, og sendte dem ut for å ta bilder.
Mye av det vi vet i dag om den amerikanske borgerkrigen, kommer fra de tusener av bilder som Brady fikk tatt. Mange av dem viser likene på slagmarken. Utstyret var ennå ikke så godt at de kunne fotografere selve trefningene. Sjokkerte New Yorkere strømmet til da bildene ble vist på en utstilling i 1862. Det var første gang vanlige folk kom så tett innpå krigens grusomme virkelighet.
Brady var riktignok ikke den første krigsfotografen. Det finnes bilder tatt i den meksikansk-amerikanske krigen i 1848 av en ukjent fotograf. Briten Roger Fenton ble sendt med troppene for å fotografere Krimkrigen i 1855.
«Ingen kommer noen gang til å forstå hva jeg gikk gjennom», sa Brady senere. «Noen av de negativene kostet meg nesten livet.» Men da krigen var slutt, hadde folk flest fått nok og ville helst glemme hele greia. Brady hadde brukt mer enn 100 000 dollar på de over 10 000 bildene som var tatt, og han hadde regnet med at regjeringen ville kjøpe dem. Men det ville regjeringen ikke. Han måtte selge atelieret og gikk konkurs. Negativene var nær ved å gå tapt.
Men han hadde levd opp til sine idealer. «Kameraet er historiens øye», sa han. «Fra første stund så jeg på det som en forpliktelse overfor landet mitt å ta vare på ansiktene til dets historiske menn og kvinner.»
Den amerikanske historikeren James D. Horan regner ham som fotojournalistikkens far.
Teknikk eller kunst?
Visste du at diskusjonen om piratkopiering gikk akkurat like heftig for 150 år siden som den gjør i dag? Når det dukker opp ny teknologi, passer nemlig ikke alltid de gamle lovene lenger. Den nye teknologien i 1860-årene var naturligvis fotografiet.
Alle var enige om at et maleri, for eksempel et portrett av en høytstående person, var et åndsverk, og at ingen kunne trykke opp kopier av det og selge dem uten kunstnerens godkjenning. Klart, for det var jo kunst. Men hva da når portrettet var laget av et apparat? Kunne et fotografi også være kunst?
De fleste kunstmalerne så ned på fotografene og regnet dem som simple håndverkere. Ikke så rart kanskje, når en maler måtte arbeide i ukevis med å prøve å få et bilde så likt motivet som mulig, mens en fotograf kunne gjøre det hele unna på noen minutter. Da fotografier etter mye press endelig ble tillatt på den store, årlige utstillingen av samtidskunst i Paris, Parisersalongen, måtte de som ville se dem, gå inn gjennom bakdøren.
Mange fotografer opplevde at trykkerier reproduserte bildene deres uten lov og tjente gode penger på dem. Spesielt bilder av berømte mennesker var det et marked for. I 1862 kom problemet opp for domstoler både i Frankrike og Storbritannia, og noen år senere i USA. Utfallet ble at fotografene i alle land fikk i det minste en viss grad av beskyttelse.
Enkelte fotografer ble temmelig støtt av den snobbete holdningen til kunstmalerne i Paris. De ville vise at også et fotografi kunne være høyverdig kunst. Det ble til en retning som spredte seg til flere land, og som kalles piktoralisme. Piktoralistene laget fotografier preget av drømmeaktige visuelle effekter og kunstneriske poseringer. Andre laget superrealistiske «objektive» bilder hvor geometriske former og stor dybdeskarphet dominerte. Den samlende ideen var at de ville gjøre også fotografiet til et medium for individuelle uttrykk.
You push the button …
«Du trykker på knappen, vi gjør resten». Kodaks slagord fra 1888 er blitt stående som et av de mest kjente i reklamehistorien.
Kameraet så ut som en avlang eske med en linse i den ene kortenden. Det hadde ingen innstillingsmuligheter, alt man gjorde var å rette det mot motivet og trykke på utløseren. Når filmen var slutt, sendte man hele greia til Kodak og fikk de hundre sirkelrunde bildene i retur sammen med et nytt kamera.
Det var rullefilmen som gjorde det mulig. Inntil da hadde fotografene brukt negativer på store glassplater. Med rullefilmen, først på papir og snart på gjennomsiktig celluloid, kunne fotoapparatene gjøres mindre og mer lyssterke, og stadig enklere å bruke. Da Kodak lanserte Brownie-kameraet i 1900, som bare kostet én dollar, ble fotografering noe hvem som helst kunne drive med. Øyeblikksbildet var skapt.
Kodak kunne selge fotoapparatene så billig fordi de hadde gode inntekter på film og framkalling. I 1935 lanserte de fargefilmen Kodakchrome. Da de var på høyden i 1976, leverte de 90 % av all film og 85 % av alle kameraer (ikke minst Instamatic fra 1963) som ble solgt i USA. Den populære artisten Paul Simon sang om «Kodakchrome». I leksikon kan du ennå finne begrepet «Kodak moment» som betegnelse på et minneverdig øyeblikk.
Den siste rullen med Kodachrome ble produsert i 2009. Hva var skjedd?
Helt riktig. Digitale kameraer. De fleste øyeblikksbildene blir ikke en gang tatt med et fotoapparat lenger, men med en mobiltelefon.
Et morsomt poeng er den nostalgiske bølgen som har dukket opp. Instagram og andre apper filtrerer de digitale bildene du tar med mobiltelefonen, slik at de ser ut som falmede papirbilder fra dine besteforeldres album.
Øyenvitne til store hendelser
«Å se livet, å se verden; å være øyenvitne til store hendelser; å betrakte ansiktene til de fattige og faktene til de stolte; å se underlige ting—maskiner, hærer, menneskemengder, skygger i jungelen og på månen; å se menneskets bedrifter … å se og nyte det å se …»
Det var manifestet til bildebladet Life da det kom ut med første nummer i 1936. Det hadde 50 sider ukentlig med bilder tatt av de beste fotografene verden over. I en verden uten tv og med aviser som fremdeles inneholdt mest tekst, ble det en øyeblikkelig suksess.
Men konkurransen med de levende bildene ble etter hvert for hard. Etter 1972 har utgivelsen variert, og det kommer i dag ut bare ved spesielle anledninger. Du kan se hele bildearkivet på Google Images og alle utgivelsene fram til 1972 på Google Books.
Rullefilmen og ikke minst blitzlyset, som ble oppfunnet i 1880-årene, satte fotografene i stand til å komme mye tettere også på livets mørke sider. Den danskfødte fotografen Jacob Riis ga i 1890 ut boka How the Other Half Lives med fotografier fra slumområdene i New York. Bildene gjorde et stort inntrykk på folk, og førte til nye lover og reguleringer.
Det viste seg fort at fotografiet hadde en sterk virkning på menneskers samvittighet og empati. Under den store depresjonen i USA i 1930-årene ble fotografer sendt på kryss og tvers i de hardest rammede områdene for å dokumentere og vekke en opinion for sosial reform. Fotografiet er blitt brukt med stor virkning i borgerrettskampen i USA, av miljøbevegelsen, og i kampen for større rettferdighet mellom den rike og den fattige del av verden.
Det er også fotografene som har tatt krigene hjem til folk. Enkelte kriger og konflikter er nærmest fortettet i bilder vi husker, som for eksempel Nick Uts foto av den nakne jenta på flukt fra et napalmangrep under Vietnamkrigen
Fotojournalistene konkurrerer om å ta de sterkeste scenene fra verdens konflikter og katastrofer hjem til oss. De vekker engasjement og empati. Men enkelte frykter at den uendelige bildestrømmen over tid vil gjøre oss mindre følsomme.
Kan vi tro våre egne øyne?
Den erfarne krigsfotografen Brian Walski fikk i 2003 sparken i avisen Los Angeles Times. Grunnen? Han hadde satt sammen elementer fra to eksponeringer for å forbedre komposisjonen i et bilde.
Manipulering med bilder har en lang historie. Åndefotografering var en egen sjanger på 1800-tallet. Avdøde personer ble dobbelteksponert med bilder av levende mennesker. Forfatteren av bøkene om Sherlock Holmes, sir Arthur Conan Doyle, var en av de mange som ble lurt.
I Sovjetunionen var det vanlig at kjente mennesker ble retusjert bort fra historiske bilder etter hvert som de falt i unåde hos Stalin og ble henrettet.
Den digitale teknikken har gjort det enklere å manipulere bilder, og vanskeligere å avsløre det. Et tidlig tilfelle var da magasinet National Geographic, kjent for sin spektakulære fotojournalistikk, flyttet to pyramider tettere sammen for at de skulle ta seg bedre ut som forsidebilde.
Verre var det da den kjente idrettsmannen O.J. Simpson i 1994 ble anklaget for å ha drept kjæresten sin. Begge de to nyhetsmagasinene Newsweek og Time valgte å bruke politiets «mugshot» på forsiden. Da de sto side ved side i aviskioskene var det lett å se at Time hadde falt for fristelsen til å manipulere bildet slik at den mørkhudete Simpson så mye mer skurkeaktig ut enn han gjorde i Newsweek.
Nå som folk kan photoshoppe bilder selv, florerer det av manipulerte bilder også på sosiale medier. Under stormen Sandy på USAs østkyst i oktober 2012 la nyhetsbloggen The Atlantic Wire ut en gjennomgang av noen av de falske bildene, som også kunne følges under en egen søketag på Twitter, #FakeSandy.
Illusjonen av virkelighet har gitt pressefotografiet en høy troverdighet blant publikum. Når bilder blir jukset med, er det ikke bare bildet som blir manipulert, men vi som ser dem også. Derfor får fotografene sparken. Og vi må venne oss til å være kritiske også til det vi ser på fotografier.
Digitalfoto
Da ingeniøren Stephen Sasson hos Kodak bygde det første digitalkameraet i 1975, ante han neppe at denne oppfinnelsen skulle bringe hans eget selskap på konkursens rand.
Han brukte en CCD-brikke, som var blitt utviklet noen år tidligere, til å gjøre om bildet til elektriske impulser som ble lagret på en kassett. Oppløsningen var 100 x 100 pixler, altså 0,1 megapixel. Det tok 23 sekunder å lagre det på kassetten, og like lang tid å spille det av til en tv-skjerm. «Her trengs det mer arbeid», sa assistenten som var modell på det aller første bildet da hun fikk se resultatet.
Kameraet ble aldri produsert for salg. Vi må over i 1990-årene før den digitale revolusjon inntar fotomarkedet for alvor. Sentrale aktører var Photoshop 1.0 som kom i 1990, og JPEG-formatet fra 1992 som gjorde det enklere å lagre og flytte bilder mellom kameraer og datamaskiner, og kameraet Kodak Professional DCS-100.
DCS-100 kostet 13 000 dollar i USA, så til å begynne med var det mest profesjonelle fotografer som tok det i bruk. Det var en uvurderlig fordel for pressefotografene at de ikke lenger behøvde å framkalle bildene, og dessuten kunne sende dem via modem når de var på reportasjereise.
Kodaks DC20 fra 1996 ble amatørfotografenes inngangsbillett. Oppløsningen var ikke høyere enn 0,2 megapiksel, men det hadde et minnekort som kunne lagre 8 eller 16 bilder avhengig av kvaliteten, det var så lite at man kunne putte det i lomma, og det kostet under 300 dollar.
Den teknologiske utviklingen skapte bildebrikker med stadig høyere oppløsning, det såkalte megapiksel-kappløpet, som til slutt gjorde filmen overflødig. Alle de store kameraprodusentene laget etter hvert digitale kameraer.
Men den største kameraprodusenten i verden var i 1998 faktisk mobiltelefonprodusenten Nokia. To år senere fantes det mer enn en milliard mobiltelfoner med kamera, og salget av dedikerte fotoapparater begynte å avta.
I januar 2012 gikk Kodak konkurs.