Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Toleransevinduet og reguleringsstøtte

Toleransevinduet er en modell som viser oss hvordan vi kan bli mer oppmerksomme på hvordan mennesker aktiveres i ulike situasjoner. Modellen kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi skal støtte barn og unge som er utenfor toleransevinduet, og dermed også utvikle evnen deres til selvregulering.

FooterHeaderIconFooter iconLK20
Modell som viser aktiveringsnivå. Toleransevinduet (den optimale aktiveringssonen) ligger mellom hyperaktivering og hypoaktivering. Illustrasjon.

Toleransevinduet. Hentet fra Nordanger & Braarud, 2017, gjengitt med tillatelse.

Toleransevinduet

Toleransevinduet er en modell som kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer med oss mennesker i situasjoner hvor vi opplever følelsesmessige belastninger. Det sier noe om hvor mye et menneske tåler før det kommer ut av balanse, ut av toleransevinduet. Toleransevinduet viser det spennet av aktivering som er optimalt for et individ. I denne sonen er vi mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner, og dermed er det også størst mulighet for at læring skjer.

Når vi kommer ut av toleransevinduet, får vi noen kroppslige reaksjoner. Møter vi situasjoner som gjør at vi havner over toleransevinduet, blir vi hyperaktivert. Det kjenner vi ved at hjertet slår raskere, pusten øker og vi blir anspent i musklene. Havner vi under toleransevinduet, blir vi hypoaktivert. Det kjennetegnes ved at hjertet slår saktere, pusten går sakte og musklene våre blir slappe.

Grensene for når man blir hyper- eller hypoaktivert varierer fra person til person. Barn og unge påvirkes av erfaringer og følelsesmessige tilstander, men også av hva som skjer i selve situasjonen. Barn og unge tåler mer når de er i trygge situasjoner og sammen med noen de er trygge på.

Det er viktig å merke seg at vi er ofte ute av toleransevinduet, men vi regulerer oss tilbake. Vi har ulike strategier for å få til dette, for eksempel kan vi lytte til musikk, gå en tur, drikke kaffe, hvile eller lignende. Vi gjør det vi har funnet ut er det beste for oss. Barn og unge kan ha behov for hjelp til å utvikle egne strategier for å regulere seg selv.

Reguleringsstøtte

Den trolig aller viktigste omsorgsoppgaven er å regulere barnets følelser og kroppslige tilstander. Det å være et barn er å ha et smalt toleransevindu. Mye kan stresse barn, opplevelser kan bli intense eller skumle. De kommer fort over toleransevinduet når de er fortvilet og frustrert for noe, eller de kan bli "litt slappe i strikken" når noe oppleves som vanskelig. Vår omsorgsoppgave er å hjelpe barn og unge tilbake til toleransevinduet ved å gi reguleringsstøtte.

Når vi skal hjelpe barn og unge med å komme innenfor toleransevinduet, skjer det gjennom sanselige og kroppslige erfaringer. Det er viktig å merke seg at barn ikke kan forstå seg til regulering, dette må sanses. Det betyr at vi ikke må reagere med de samme følelsene barnet har i situasjonen. Da vil ikke barnet lære å regulere seg selv, fordi de vil speile de følelsene og reaksjonene du har.

For å hjelpe og støtte barn er det derfor viktig at du forstår at barn og unge bruker speiling for å erfare og lære. Du må være innenfor eget toleransevindu for å kunne hjelpe andre. Hvis du er innenfor eget toleransevindu og forholder deg følelsesmessig balansert i situasjonen, kan du ved hjelp av kroppslig berøring, beroligende stemme og anerkjennelse av barnets følelser bidra til at barnet reguleres tilbake til toleransevinduet. Da hjelper du å bygge barnets reguleringssystem slik at barnet utvikler evnen til å regulere seg selv.

Barn som ikke har fått reguleringsstøtte, har ikke fått utviklet et godt reguleringssystem. For eksempel kan du møte barn og unge som avviser deg. Da vil du kanskje kjenne at det rører ved noen sterke følelser hos deg, og det blir vanskelig å være den ansvarlige voksne som skal hjelpe dem tilbake til toleransevinduet. Kollegaer kan være til god hjelp når du opplever at egne følelser tar over og du selv kommer utenfor ditt toleransevindu. En kollega som er mer regulert eller følelsesmessig balansert i situasjonen, kan da være til god nytte. Sammen vil dere da stå som gode reguleringsmodeller for barn og unge.

Selvregulering

Barn som har fått god reguleringsstøtte i oppveksten, vil på sikt utvikle egne indre arbeidsmodeller for selvregulering slik at toleransevinduet utvides litt etter litt. For barn, unge og voksne er det viktig å kunne regulere følelsene. Når vi blir sinte, er det lurt å finne måter å roe oss ned på, og når vi blir redde, må vi kunne trygge oss selv. Barn og unge lærer ikke dette ved å forstå og se konsekvenser av handlingen sine, men trenger voksne som hjelper til å roe dem ned.

Dersom barn vokser opp med kjærlige og gode omsorgspersoner som hjelper barnet å regulere seg, blir de bedre i stand til å regulere seg selv når de blir eldre. Enkelt sagt kan selvregulering defineres som evnen til å regulere tanker, følelser og atferd. God selvregulering hos barn og unge er helt avgjørende for utvikling, læring og sosial tilpasning. Jo tidligere i livet barnet lærer seg selvreguleringen, desto bedre er det for videre utvikling og læring.

Tenk deg følgende situasjon: Et barn på SFO har tegnet en tegning til deg. Hun kommer løpende for å gi den til deg, men faller og arket blir ødelagt. Hun blir veldig fortvilet. Du holder barnet og trøster henne, vugger sakte og sier med varm og kjærlig stemme: "Å, dette var leit. Skjønner at du blir lei deg nå. Det kommer til å ordne seg, kanskje jeg kan være med deg, så setter vi oss sammen, og du kan tegne en ny?" Du beroliger barnet, forstår og setter ord på følelsene hennes og hjelper til med å finne en løsning. Barnet merker at du snakker beroligende, berører det og ser at du er der med hele deg. Du er sensitiv og toner deg inn på barnets følelser, slik at det opplever å bli forstått. Her er det viktig at du kjenner barnet godt, tolker signalene barnet gir og har utviklet en tett og nær relasjon til barnet.

Utfordringer til deg

  1. Hva kan det skyldes at vi har ulike toleransevinduer?
  2. Hva kan du gjøre for å utvide toleransevinduet ditt?
  3. Hvordan kan du se på andre om de er inne i toleransevinduet eller utenfor?
  4. Hva kan du gjøre for å hjelpe deg selv inn i toleransevinduet?
  5. Dersom du trenger reguleringsstøtte til å komme inn i ditt toleransevindu, hvem kan da hjelpe deg?

Kilder

Nordanger, D. & Bergem A. K. (2016, 18. november). Traumefeltets nyttigste "terapi"? https://www.cactusnettverk.no/traumefeltets-nyttigste-terapi/

Nordanger, D. Ø., Bergem A. K. & Sagen, A. G. (2019, 6. september). Oppskriften for hjernens utvikling. https://www.cactusnettverk.no/oppskriften-for-hjernens-utvikling/

Nordanger, D. Ø. og Braarud, H. C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Fagbokforlaget.

Ringereide, K. & Thorkildsen S. L. (2019). Folkehelse og livsmestring. Tanker, følelser og relasjoner. Pedlex.

Sist oppdatert 11.12.2020
Skrevet av Riborg Anna Ringereide og Siv Stai

Læringsressurser

Tilpasset omsorg