Reality-TV
Reality-TV, eller virkelighetsdrama, er en forholdsvis ny TV-sjanger. I Norge ble sjangeren introdusert med Robinson-ekspedisjonen (TV3, 1999), fulgt av Big Brother (TVNorge, 2001) og Farmen (TV 2, 2001). Etter det har vi fått en strøm av realityserier på alle TV-kanaler. Også NRK har kastet seg på bølgen, men seriene deres har en noe mer moderat form enn de som vises på de kommersielle kanalene.
Til forskjell fra såpeserier og fjernsynsdrama opptrer deltakerne i realityseriene som seg selv og ikke som fiktive personer. Deltakerne plukkes bevisst ut for å gå inn i bestemte konfliktskapende scener.
Konflikter er avgjørende for å skape spenning i seriene. Castingprosessen er derfor svært viktig. Produsentene ønsker ikke en gjeng deltakere som bare har det hyggelig sammen. En ekte bitch og en ufordragelig playboy-type øker interessen for intrigene og det sosiale samspillet. Man kan også tilføre en kjendis med utagerende oppførsel for å være sikker på å få dramatikk i serien.
Realityseriene baserer seg på internasjonale konsepter som blir solgt til de ulike TV-kanalene, og som deretter får en lokal innpakning tilpasset det aktuelle seerpublikummet. De aller fleste realityprogrammene på norsk fjernsyn er kjøpt fra utlandet. Eksempler på slike programmer er Idol, Jakten på kjærligheten, Paradise Hotel, Love Island og Mesternes mester.
Villmarksseriene 71 grader nord, 71 grader nord – Norges tøffeste kjendis og Ingen grenser er eksempler på norske konsepter. 71 grader nord er solgt til flere land siden det ble vist for første gang på norsk TV i 1999. Land som har laget sin egen versjon av 71 grader nord, er blant annet Storbritannia, USA, Sveits og Polen. På polsk heter programmet Ekspedycja. De lokale produksjonsselskapene i Polen, Storbritannia, USA og Sveits står ikke fritt til å utforme sine varianter. De må holde seg til en fast oppskrift og regler utformet av rettighetshaver for hvordan programmet skal være.
Mange realityserier bruker nettet aktivt. Etter hver episode kan for eksempel seerne stille spørsmål til deltakere som er blitt stemt ut. Formålet med slike nettsamtaler er å involvere seerne og markedsføre seriene. Markedsføring av et produkt gjennom sosiale medier, basert på at brukerne selv sender budskapet videre, gjerne fordekt som morsomme seervideoer på YouTube, kalles viral markedsføring.
Kanalene sender også kontinuerlig ut store mengder bakgrunnsmateriale til pressen om seriene og deltakerne, ofte spisset slik at det blir fristende for mediene å følge opp.
Helt siden Big Brother kom på lufta, har realityseriene vært gjenstand for forargelse og diskusjon. En del serier har tøyd grensene for moral og hva en kan og bør vise på TV. Dette gjelder særlig de seriene hvor deltakerne blir plassert inn i kunstig skapte miljøer. Etter manges mening har Paradise Hotel ledet an i denne utviklingen, men kanalene konkurrerer hele tiden om å vise mest mulig dristige scener for å oppnå høye seertall. I 2021 klaget for eksempel mange på realityprogrammet Naked Attraction (TVNorge). Konseptet går ut på at en singel deltaker får se de andre deltakerne nakne, og må velge en date ut fra dette.
Hvor går reality-TV de nærmeste årene? På den ene siden ser vi en økt satsning på realityserier som viser kjærlighet og sosialt engasjement. Populariteten til slike feelgood-serier henger antagelig sammen med at vi i vanskelige tider blir mer opptatt av kjærlighet og medmenneskelighet, ikke knallharde dueller og utstemming.
På den andre siden kan vi forvente at grensene i Paradise Hotel-lignende konsepter tøyes ytterligere.