Flammene raste i seks dager, og røyken var så kraftig at den kunne ses fra satellitter 800 kilometer ute i verdensrommet. Selv danskene på Nord-Jylland kjente lukten og trodde det brant i nabolaget.

Seks dager sloss brannvesenet, heimevernet, sivilforsvaret og frivillige – i alt 790 mann – mot flammene. Men selv med assistanse fra 15 helikoptre klarte de ikke å hindre at store skogverdier gikk tapt. Froland kommune og forsikringsselskapene har regnet ut at brannen til sammen kostet samfunnet 100 millioner kroner.

Hvert år galer den røde hane gjennomsnittlig 1100 ganger i skogene i Norge. Bare noen ytterst få blir omtalt i mediene. Som oftest blir brannene stoppet tidlig. De som utvikler seg videre, er vanligvis små. Over 80 prosent får et omfang på mindre enn fem dekar, og bare 2 prosent er på over hundre dekar. De to største skogbrannene vi vet om i Norge, herjet i Rendalen somrene 1851 og 1852. Hver av dem la 30 000–40 000 dekar i aske.

Selv om tallet på skogbranner er høyt, har det faktisk gått ned de siste 25 årene. Mindre enn en tidels promille av all produktiv skog i Norge blir ødelagt av brann hvert år, det vil si om lag 315 dekar av totalt 7,4 millioner dekar. Nedgangen skyldes et fuktigere klima, bedre overvåking, et bedre utbygget veinett, bedre slokkingsutstyr og bedre slokkingsmetoder. Lovendringer har også betydd mye. Det er for eksempel ikke lenger lov å brenne bråte eller lyng om våren, og bålbrenning i utmark er forbudt mellom 15. april og 15. september.

Nesten alle skogbrannene skyldes menneskelig påvirkning. Alt i alt regner man med at 90 prosent er forårsaket av næringsvirksomhet, elektriske ledninger som faller ned, eller gnister fra jernbanen. Uvettig bålbrenning er også en viktig årsak. De resterende 10 prosentene oppstår som følge av lynnedslag. Sannsynligvis var det gnister fra en anleggsmaskin som utløste brannen i Froland.

Det er ikke bare tømmer som skulle ha vært brukt til bygningsmaterialer eller papir, som går tapt når flammene hjemsøker skogen. Verdifulle plantearter kan forsvinne, dyr og fugler stryker med eller mister territorier, hi og reir blir flammenes rov. Samtidig brenner det øverste jordlaget bort, og dermed forsvinner både plantenæring og frø som lå klare til å spire i jorda. Noen steder er skogen med på å hindre erosjon. Når trærne blir borte, kan vi få jordras eller oversvømmelser – og skadevirkningene av brannen blir enda større.

Men selv om en skogbrann virker svært dramatisk, er den faktisk ingen katastrofe for naturen. Tvert imot. Brannen gir skogen en sjanse til å fornye seg. Der trærne har fått vokse uforstyrret i hundre år, har det dannet seg et tykt humuslag på bakken. Jordsmonnet blir stadig surere av alle barnålene som detter ned fra trærne. Dermed går nedbrytingen av barnåler, blader og kvister tregere og tregere. Frøene får vansker med å slå rot og spire, og planterøttene får ikke tak i nok næring.

En brann røsker opp i denne tilstanden. Når flammene farer gjennom skogen, brenner det gamle strøfallet opp, pH-verdien stiger, og mye næring i jorda blir frigjort, til glede for nye planter. Trekullet på branntomta fanger opp de giftige fenolene som har hopet seg opp øverst i bakken, det vil si det kjemiske stoffet som røttene skiller ut for å hindre at frø fra andre arter får spire.

I naturen er det kamp om plassen. For noen organismer betyr de åpne, brente skogsområdene nytt liv, eller i det minste et kort opphold i sola før de igjen blir utkonkurrert av sterkere rivaler.

Bare noen dager etter en brann begynner frøene til de første pionerplantene å spire. En av dem er bråtestorknebben. Frøene til denne planten har ligget lenge i jorda og bare ventet på en brann. De trenger nemlig temperaturer på over 60 grader for å kunne spire. Kort tid etter begynner enkelte mosetyper, sopper og gressarter å dukke opp, foruten geitrams og andre arter som er glade i nitrogen. Etter ett år har bærlyng og små furu- og granspirer fått rotfeste.

De særegne leveforholdene på brannflatene blir tilfluktssted for flere sjeldne og truede arter. Noen av dem er helt avhengige av at skogen brenner i ny og ne. De kalles brannavhengige (pyrofile) arter eller "brannspesialister". Arter som ikke er avhengige av skogbrann, men som likevel reagerer positivt på slike katastrofer, blir kalt "brannprofitører" eller "brannvinnere".

I Norge kjenner vi til minst åtte insektarter som nesten bare lever på brannflater. Blant dem er enkelte løpebiller og den sotsvarte praktbillen, som bare lever i brent tre, og som har et eget sanseorgan som registrerer infrarøde stråler fra branner. Enkelte fuglearter foretrekker også åpent terreng og liker seg i brannskogen. Gulerle, gulspurv og den sjeldne spurvearten hortulan er blant disse. På denne måten bidrar brannskogen til å opprettholde det biologiske mangfoldet i naturen.

Fylkesmannen i Aust-Agder ønsker nå å kjøpe 7000 mål av brannskogen fra grunneierne og verne området som et naturreservat. Hensikten er å forske på hvordan livet vender tilbake til skogen, og hvilken langsiktig betydning en brann har for økosystemene i skogen.

Det er ikke første gang et slikt brannreservat blir etablert. Tre andre er vernet tidligere – i kommunene Halden (Østfold), Tokke (Telemark) og Sveio (Hordaland).

Skognæringen og miljøorganisasjonene gjennomførte i 1998 et felles studieprosjekt, Levende Skog. Konklusjonen fra prosjektet var at en del av skogarealet alltid bør stå urørt i ti år etter en brann. Slik vil miljøet for de brannavhengige artene stimuleres, og det biologiske mangfoldet vil utvikles.

Varmt og tørt vær er naturlig nok en hovedårsak til brannfaren. Men risikoen for at brann oppstår, varierer også med terrengforholdene. Dyp skogsjord har evnen til å suge opp i seg mye vann. Det gir grunnlag for en artsrik vegetasjon med høyt fuktighetsinnhold, som også holder seg i tørkeperioder. Grunnlendt skogmark – som det er mye av i Froland – tørker derimot lett ut, og brannrisikoen øker.

Når det blir for tørt, tørker plantene inn og dør. I den prosessen slipper de ut den svært brennbare gassen etylen. Da blir skogen som en kruttønne. Den største brannfaren er imidlertid knyttet til bartrær. Furu og gran brenner lettere enn løvtrær. Et godt vern mot brann kan derfor være å plante blandingsskog. I land der skogbrannfaren er større enn hos oss, blir det plantet belter med løvtrær gjennom barskogen for å bryte opp og stoppe utbredelsen av en eventuell brann.