Domestisering

Domestisering er prosessen der ville planter og dyr blir genetisk tilpasset et liv tett sammen med mennesker. Selektiv avl kan få fram gunstige trekk og egenskaper i dyr og planter. Domestisering er ulikt fra å temme, selv om også domestiserte dyr må sosialiseres.

Domestisering av dyr og planter var et vendepunkt for hvordan mennesker lever. Uten denne oppdagelsen ville vi fremdeles vært jegere og samlere, og vi kunne ikke vært bofaste og dannet samfunn.

Før domestiseringa hadde menneskene ingen idé om at det var mulig å forandre egenskaper hos dyr og planter. I dag er det selvsagt at frøet fra ei plante spirer og blir til ei ny plante av samme slag. Var dette noe folk ikke hadde skjønt tidligere, og så plutselig oppdaget de det for mange tusen år siden?

Den første arten som ble domestisert, var hunden. Det finnes tegn på at menneskene som hadde hunder, hadde bedre overlevelse og helse. Noen mener at mennesker aldri ville kunne laget sivilisasjoner uten dette viktige vendepunktet. Etter det har mange andre dyr blitt domestisert, og menneskene har begynt å holde dem som husdyr for transport, skinn, kjøtt, melk, ull, selskap, skadedyrkontroll, honning og andre formål. Les mer på siden om domestisering av dyr.

Omtrent samtidig som sauen ble domestisert (rundt år 9000 f.Kr.), startet domestiseringa av planter. De første kulturplantene ble hentet fra de artene som fantes i nærheten av boplasser. Blant de eldste kulturplantene er bygg, hvete, ris, durra, lin, hamp, vindrue, te og eple. Yngre kulturplanter er kaffe, ananas, sukkerbete, tomat og vanilje.

Dyrking og foredling begynte trolig der plantearten lever naturlig i dag. Noen områder skiller seg ut som betydningsfulle for kulturplanter: Midtøsten, Sentral-Asia, India, Sørøst-Asia, nordlige Kina, Øst-Afrika, middelhavsområdet, Mellom-Amerika og Peru.

Ved foredling har de fleste kulturvekster fjernet seg mye fra utgangspunktet. De fleste vil ikke kunne konkurrere i naturlige økosystemer. Mesteparten av verdens matproduksjon kommer fra kun om lag tjue domestiserte plantearter, men mange arter er i bruk også til medisinske formål.

Brassica er et iøynefallende eksempel på potensialet i domestisering. Ulike deler av planta har utviklet seg til mange matplanter vi bruker til daglig.

Domestiserte planter og dyr gjorde at mennesker kunne drive med landbruk. Kultivering av planter ga mer stabil og forutsigbar mattilgang og flere mennesker kunne bo tettere. Verdens første byer ble bygget der man kunne kultivere planter. Menneskene kunne gjøre annet enn å jakte og sanke. De kunne begynne å reise, handle og videreutvikle kulturen sin.

Naturlig seleksjon er en viktig del av domestiseringa, og det er noe mennesker ikke kan påvirke. For eksempel kan vi ikke påvirke hvilke dyr som er i stand til å overleve og formere seg i fangenskap. En annen prosess er kunstig seleksjon, hvor domestiserte arter blir selektivt avlet over generasjoner. Gjennom naturlig og kunstig seleksjon oppstår arter som er genetisk annerledes enn sine ville forfedre og søskenbarn.

Dyr

Dyr utvikler trekk som gjør at de passer bedre til å leve i fangenskap og sammen med mennesker. Et eksempel på trekk som har endret seg, er ontogenetisk utvikling, altså hvordan dyra utvikler seg gjennom livet. Sosialiseringsperioden kan bli lengre og mer fleksibel, slik at dyra får mer tid i livet til å lære lek, kommunikasjon og sosiale ferdigheter. Da har vi enda større påvirkningsmuligheter, fordi vi kan jobbe med å få hvert enkelt individ til å tilpasse seg livet med menneskene. Hvilke domestiserte dyr har lang sosialiseringsperiode, sammenlignet med sine ville forfedre?

Planter

Planter rundt boplasser har blitt stelt, vannet og flyttet på, før man skjønte at de også kunne endres. Kultiverte plantesorter har god smak, lengre holdbarhet og bedre motstandsdyktighet mot frost eller sykdom. Varianter med ønskede egenskaper foredles fram gjennom kunstig seleksjon ved at vi bare avler på planter og dyr som har de ønskede egenskapene.

En fordel med dyrehold er at dyr omdanner mat som vi mennesker ikke kan spise, til mat som vi kan spise. Gjødsling og dyrking bidrar til å gjøre jorda mer fruktbar. Vi må ikke gå langt eller flytte for å finne nok mat, men kan lage faste samfunn og bo på ett sted. Vi kan også utnytte areal bedre og utvikle ny teknologi og metoder. Mange opplever også stor glede ved å arbeide med domestiserte dyr. Dyra kan få lengre levetid, flere avkom, større beskyttelse fra rovdyr, bedre ernæring og overlevelse i utfordrende klima.

Det finnes også utfordringer ved domestisering. Når vi framelsker noen utvalgte arter, blir det biologiske mangfoldet mindre og sjukdom kan spre seg fortere. Når vi gjør oss avhengige av spesielle typer mat, er vi mer sårbare om noe skulle skje med akkurat den matkilden. Levegrunnlaget blir sterkt avhengig av områder, vann og jord. Slik oppstår eierskap og dermed også konflikter og kriger.

Dyra har mange fordeler med domestisering, men også ulemper. De må leve i fangenskap, og det nye livet gir andre utfordringer for dyrevelferd. De kan bli i mindre stand til å flykte fra farer, og når mennesker tar valg om hvilke dyr som skal pare seg, kan dyra forandre seg så mye fysisk og mentalt at det blir et velferdsproblem.

Les videre om domestisering av dyr. I oppgaver til domestisering kan du jobbe videre med fordeler og ulemper ved domestisering.