Buddhisme – retninger

Buddhismen oppstod for over 2400 år siden og har spredt seg over hele Asia. I moderne tid har buddhismen fått tilhengere også utenfor Asia. Allikevel utgjør buddhister i Asia over 98 prosent av verdens buddhister ifølge tall fra Pew Research i 2010.

Buddhismen har tre hovedretninger: theravada, mahayana og vadsjrayana. Likheten mellom disse er at de vektlegger buddhismens tre tilflukter og de fem etiske levereglene. Det som skiller retningene fra hverandre handler om religiøse forbilder (hellighetsideal) og synet på Buddha, praksis, tekstgrunnlag, og geografisk utbredelse.

Theravada-buddhismen er eldst og mer konservativ og betyr «De eldstes lære». Theravada er den eneste gjenlevende skolen av de eldste buddhist-skolene som oppstod i India på 200-tallet f.Kr. Den vektlegger at bare de som dedikerer seg fullstendig til etisk trening, meditasjon og klosterliv, kan nå det endelige målet, som er nirvana. Dette regnes som ekstremt vanskelig, selv for munker og nonner.

Hellighetsidealet er å bli en arhat, som betyr en oppvåknet disippel som har fjernet all tilknytning til lidelse, virkeliggjort nirvana og dermed ikke trenger å bli gjenfødt. I praksis brukes arhat og buddha som synonymer for en som har oppnådd nirvana i theravadabuddhismen. I theravadabuddhismen anses den historiske Buddha først og fremst som et ekstraordinært menneske, en læremester som viser veien til nirvana.

Den viktigste tekstsamlingen for theravada-buddhister er utvilsomt Tripitaka, som er en samling av de eldste autoritative buddhistiske tekstene som anerkjennes av alle retningene. Denne tekstsamlingen er skrevet på språket pali og kalles derfor også for Palikanon. De øvrige tekstene utenfor Palikanon aksepteres ikke som autoritative innen theravada.

Theravada kalles for sørlig buddhisme, fordi denne formen for buddhisme preger særlig Sri Lanka, Thailand, Burma (Myanmar), Laos og Kambodsja.

Mahayana, den yngre retningen, er mindre konservativ og mer variert. Mahayana betyr «den store vognen» og oppstod trolig det første århundre f.Kr. Navnet (“den store vognen”) henviser til at alle kan nå nirvana, ikke bare munker og spesialister i klosterfellesskapet. Den har vist seg svært tilpasningsdyktig og rommer et hav av ulike skoler og praksiser (f.eks. bønn, meditasjon, yoga og resitasjonsritualer). To kjente tradisjoner som er populære også i Norge er japansk zenbuddhisme, som fokuserer på meditasjonsdisiplin, og det rene lands buddhisme, som vektlegger tro, bønn og resitasjon av mantraer.

Hellighetsidealet er boddhisattvaidealet. En bodhisattva kan bety to ting: generelt en person som er på vei mot oppvåkning, og mer spesifikt i mahayanabuddhismen en person som har oppnådd nirvana, men som velger å utsette belønningen ved endelig nirvana (parinirvana). Dette betyr at en bodhisattva velger å bli igjen i verden, selv om de har frigjort seg fra gjenfødelse, for å hjelpe alle andre levende skapninger med å oppnå det samme. Mahayanabuddhister anser ikke arhat-idealet i theravada for å være det høyeste oppnåelige målet, fordi de regner det som egoistisk å forsvinne inn i det endelige nirvana uten å hjelpe alle de som fortsatt lider i gjenfødelsens fengsel.

Mahayanabuddhismen bygger på en enorm samling tekster som kalles for Mahayana-sutraene, som spiller en viktigere rolle enn Palikanon. I disse sutraene finner man en rekke ideer videreutviklet fra theravadabuddhismens begreper og praksiser. Noen av disse inkluderer boddhisattvaidealet, tanker om rene land og en uendelig rekke himmelske buddhaer, synet på buddhaer og bodhisattvaer som guddommelige, tanken om at det finnes ulike veier til nirvana via bønn og tilbedelse og mange filosofiske nyvinninger.

Mahayana kalles også for østlig buddhisme, fordi de fleste tilhengerne bor i Kina, Japan, Sør-Korea og Vietnam.

Vadsjrayana betyr «diamantvognen», og er egentlig en undergruppe av mahayana, men regnes ofte som en tredje gren av buddhismen på grunn av sin særegne praksis og geografiske utbredelse. Noen særpreg er fokuset på ritualistisk meditasjon med særlig bruk av mantra (hellige lyder) og mandala, behovet for en kvalifisert læremester (lama) og det strenge lojalitetskravet til denne, og holdningen om at det finnes en «snarvei» til nirvana for de spesielt innviede.

Vadsjrayana-buddhismen kalles også for nordlig buddhisme og tibetansk buddhisme, fordi den hovedsakelig er tilknyttet Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Nord-Kina og Sibir.

Basert på tall fra 2013 kan vi regne med omtrent 370 millioner mahayana-buddhister, 105 millioner theravada-buddhister og 25 millioner vadsjrayana-buddhister i verden.

Buddhismen kom til Norge på 1970-tallet som følge av innvandring, særlig fra Vietnam. Ifølge SSB er det registrert litt over 20 000 buddhister i Norge i dag (2018), basert på medlemskap i et buddhistisk trossamfunn.

Paraplyorganisasjonen for norske buddhister er Buddhistforbundet, som ble stiftet i 1979. Ifølge Buddhistforbundet er det omtrent 40 000 buddhister i Norge, hvis vi også regner med de som ikke er registrerte i en buddhistisk organisasjon eller et trossamfunn. Det tilsvarer 0,7 prosent av Norges befolkning. De fleste buddhister i Norge har bakgrunn i et annet land, slik som Thailand, Vietnam, Myanmar og Kina. Ifølge Buddhistforbundet er minimumsantallet for buddhister med etnisk norsk eller vestlig bakgrunn 2370, men det finnes foreløpig ikke offisielle tall på dette.