Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Rolf Jacobsen

Den folkekjære modernisten Rolf Jacobsen (1907−1994) regnes som en av Norges aller største lyrikere. Diktsamlingene hans er oversatt til flere språk. Jacobsen var opptatt av motsetninga – og sammenhengen – mellom natur og kultur.
I dette intervjuet leser Rolf Jacobsen sitt eget dikt "Signaler" fra diktsamlinga Jord og jern (1933). Han forteller også om hvorfor han ble en modernistisk dikter. Video: NRK / CC BY-NC-ND 4.0

Modernistisk litteratur forbindes ofte med vanskelig tilgjengelige tekster, men lyrikken til Jacobsen er et unntak. Den er inkluderende og filosoferende, og den berører temaer som identitet og virkelighet i et språk som når fram til mange.

Rolf Jacobsen ble født i Kristiania, men slo seg til slutt ned på Hamar, der han arbeidet som journalist og bokhandler. Han debuterte i 1933 med diktsamlinga Jord og jern. I 1935 kom samlinga Vrimmel, men så skulle det gå 16 år til neste utgivelse, Fjerntog (1951).

Jord og jern

Jacobsens debutsamling, Jord og jern, består av to deler. Den første delen omfatter ei rekke utradisjonelle naturdikt, mens dikta i andre del handler om den moderne bykulturen. Underjordiske kloakksystemer, telefonledninger, kraftstasjoner, raske biler og fly er like naturlige motiver for Jacobsen som skog, fjell, vann, fugler og måneskinn:

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningens syke hoste i avgrunnen.

Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank
hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde innvolder
arbeider.

I disse dikta står ikke natur og moderne sivilisasjon i direkte motsetning til hverandre, noe også tittelen "Jord og jern" antyder. Begge verdener finnes, de eksisterer ved siden av hverandre, og menneskene hører hjemme begge steder.

Enkelte dikt i Jord og jern formidler en sterk fascinasjon for den teknologiske utviklinga, men stort sett er Jacobsen mer tvisynt i si skildring av moderne sivilisasjon: Selv om teknologien kan begeistre og gjøre livet mer behagelig for oss, gir den ikke noe svar på de eksistensielle spørsmåla våre. Framskrittet gjør oss heller ikke mer lykkelige.

Natur og kultur

Gjennom hele forfatterskapet var Jacobsen opptatt av motsetningen – og sammenhengen – mellom natur og kultur. Men holdningen hans endra seg over tid. I Jord og jern tegner Jacobsen stort sett et positivt bilde av den teknologiske utviklinga. Den framstår ikke som en kontrast til naturen, den kommer i tillegg.

I samlinga Fjerntog, som kom ut i 1951, fokuserer han mer på naturen enn kulturen, og mot slutten av forfatterskapet er han mer kulturkritisk – her tematiserer han ødeleggelsene som maskiner og sivilisasjon påfører naturen.

Diktet "Landskap med gravemaskiner" fra 1954 regnes som Norges første "grønne" dikt. Her skildres en natur som er truet av teknologien. Det er naturen som betaler prisen for framskrittet. Det er mennesker som styrer maskinene, men de er usynlige bak maskinene sine. Men dette sies ikke direkte i diktet. Slik kan leseren få inntrykk av at den ødeleggende utviklinga har sin egen dynamikk, uavhengig av alt og alle. Den kan ikke stoppes:

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra projektører.

Metaforenes mester

Da Rolf Jacobsen debuterte i begynnelsen av 1930-årene, var samtidslyrikken dominert av en pompøs og høystemt tone. Motivene var ofte såkalt sentrallyriske – dikterne tematiserte de evige spørsmål om "livet, døden og kjærligheten". Jacobsens lyrikk bød på noe helt annet. Orda han valgte, var hverdagslige, enkle og direkte, og formen var fri.

Å skrive dikt uten rim og rytme var for så vidt ikke noe nytt. Tida da slike "snakkedikt" provoserte og sjokkerte leseren, var over. Likevel var det noe helt nyskapende over diktningen til Jacobsen. I tillegg til det klare bruddet med den pompøse tonen var det motivene og bildebruken som vakte oppsikt. Aldri hadde en norsk lyriker i så stor grad trukket den moderne verden inn i tekstene sine. Trikker, busser, telefonledninger og kloakksystemer – alt den moderne verden brakte med seg av teknologiske nyvinninger, brukte Jacobsen i lyrikken sin.

Kontraster og bilder

Jacobsen bruker ofte kontraster i dikta sine – det er natur mot kultur, jord mot jern. Men de poetiske bildene bygger bru over motsetningene og skaper sammenheng. Når Jacobsen for eksempel sammenlikner undergrunnsbanen med en meitemark som åler seg rundt under jorda, setter han sammen natur og kultur. Han viser oss at både mennesker, dyr og maskiner er del av den samme virkeligheten, den samme verdenen.

Metaforene og symbolene Jacobsen velger, er enkle, tydelige og hverdagslige. Mange av tekstene hans er dessuten komponert på en måte som minner om en fortrolig samtale. Det er denne åpne, inkluderende og likeframme stilen som har gjort Jacobsen til en så folkekjær lyriker.

Guoskevaš sisdoallu