Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Doppler (utdrag)

Romanen Doppler av Erlend Loe kom ut i 2004. Den handler om familiefaren Doppler som lever et perfekt liv med god jobb, familie og hus i fint strøk i Oslo. Men etter et fall på sykkel forandrer han syn på både seg selv og menneskene rundt seg. For hvorfor skal vi være så "satans flinke" hele tida?
Kort om handlinga

Allerede i starten av romanen faller Doppler på sykkelen. De to utdragene er tatt etter fallet, og da etter det som må sies å være en avgjørende "oppvåkning" for Doppler. Det første utdraget handler om hvordan den like flinke datteren hans ser på ham etter at han har forandra oppførsel. I det andre utdraget reflekterer Doppler over hvordan han har levd livet sitt til nå.

Utdrag 1. Doppler snakker med dattera si etter "oppvåkninga"

Du liker ikke mennesker, sa hun. Du er ikke glad i folk. Og derfor liker ikke jeg deg.

Hun reiste seg og gikk.

Hun gjorde det slutt med meg som om jeg var kjæresten hennes. Det var egentlig nokså imponerende. Et øyeblikk var jeg nesten stolt av henne. Der går min datter, tenkte jeg idet hun forsvant. Hun kommer til å klare seg bra. Deretter bestilte jeg en øl og arkiverte det inntrufne i mappen for irrasjonelle opptredener og tenkte at om et par dager kom hun til å være seg selv igjen. Og det var hun vel også, mer eller mindre.

Men da jeg lå der i lyngen noen dager senere og kjente smerter i hoften og solen i ansiktet, innså jeg at min datter hadde rett.

Jeg liker ikke folk.

Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier.

s. 30–31

Utdrag 2. Doppler reflekterer over eget liv

Jeg har gjort så mye.

Jeg har vært så flink.

Jeg har vært så satans flink.

Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også sosialt. Jeg var flink uten å være fagidiot, uten bare å lese pensum, jeg var til dels opprørsk og frekk og behandlet lærerne mine på kanten av det tillatte og allikevel likte de meg bedre enn de andre og for å klare det må man være flink på en omtrent grenseløst frastøtende måte, slår det meg i dag. Jeg studerte flinkt og fikk en superflink kjæreste som jeg giftet meg med på en flink måte blant flinke venner etter at man hadde tilbudt meg en jobb som var så flink at den viste fingeren til andre flinke jobber. Senere har vi fått barn som vi har vært flinke med og vi har skaffet oss hus og pusset det flinkt opp. Midt i all denne flinkheten har jeg vandret rundt i årevis. Jeg har våknet i den, sovnet i den. Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet. Slik er det, ser jeg nå. Gud forby at mine barn blir like flinke som meg.

Men min datter viser bekymringsfulle tegn på flinkhet og jeg tror det var på høy tid at jeg flyttet ut i skogen, også for hennes del. Mitt opphold i skogen, som for henne oppleves som tendenser til galskap, kan kanskje gjøre henne usikker og dermed hjelpe henne å stake ut en vei som mindre flink og få henne til å prestere mindre og generelt legge listen lavere. Hvis det da ikke er for sent. Hvis ikke flinkheten allerede har tatt bolig i henne og fylt henne fullt og helt. Jeg frykter at det er slik, for flinkhet er avhengighetsskapende. Har man først blitt flink, fins det ingen grenser for hva man er i stand til å gjøre for å fortsette å lokke ut positive tilbakemeldinger fra omverdenen. Det er en selvforsterkende spiral som aldri trenger å ta slutt. Man kan være flink som elev og student og senere kan man være det i arbeidslivet, i organisasjonsliv og foreninger, man kan være flink partner og venn og ektefelle, flink forelder og forbruker, det fins faktisk ingenting man ikke kan gjøre på en flinkere måte enn andre, man kan bli flink til å eldes, man kan bli syk på en flink måte og man kan dø flinkt, noe jeg utvilsomt ville ha gjort dersom jeg ikke hadde falt av sykkelen og slått hodet. Men nå kommer det ikke til å skje. Jeg skal dø uflinkt og jeg skal aldri forsøke å prestere noe igjen så lenge jeg lever. Ingenting skal jeg prestere. Jeg har prestert for siste gang og jeg har vært flink for siste gang.

Men sønnen min har heldigvis ikke rukket å bli flink og jeg har et håp om at han fortsatt kan reddes. Mitt fravær kan redde ham, tenker jeg til stadighet. Savnet etter meg kan skape en uro i ham, en lengsel, en ubalanse, ser jeg for meg, og denne ubalansen vil kunne redde ham fra flinkheten. Min kone har også godt av å bli mindre flink. Når jeg er borte så lenge blir hun sliten og begynner sikkert å gjøre feil. Trolig blir hun trøtt og sint og urimelig i forhold til ungene, og hun sover mindre og mangler forhåpentligvis det vanlige overskuddet som gjør henne flink og solid på jobben og det fører uvegerlig med seg dårlig samvittighet og det er lite som gjør henne så uflink som dårlig samvittighet. Jeg redder hele familien min ved å være i skogen. De tror det er en ulempe at jeg befinner meg her ute, mens det i virkeligheten er redningen for oss alle sammen. Vi vil ha mye å takke skogen for, min familie og jeg dersom jeg en dag bestemmer meg for å vende tilbake.

Men jeg ser ikke hva som skulle kunne få meg til å bryte opp. Her oppe utsetter jeg meg ikke for andre mennesker og andre mennesker utsettes ikke for meg. Andre beskyttes mot min sarkasme og hatefullhet og jeg beskyttes mot deres flinkhet og stupiditet. Jeg opplever det som en god ordning.

I tillegg øver jeg meg i ensomhet. Jeg øver meg i å leve med den. Som min far også gjorde. Kanskje uten å vite det. Han var helt alene, min far. Han hadde min mor store deler av livet, men var allikevel alene. Og i de siste førti årene av sitt liv hadde han meg og mine søsken, men var ikke mindre alene av den grunn. Hva han tenkte når han våknet om morgenen, når han la seg eller når han gikk på ski eller fotograferte toaletter, vet jeg ikke. Har aldri visst det. Det fins ikke lenger. Og man kan argumentere for at det aldri har funnes, fordi det bare har eksistert i ham. Kanskje har det vært noe der og kanskje ikke. Det er som med Schrödingers katt. Man plasserer en katt i en eske sammen med et atom av et eller annet radioaktivt stoff som dersom det brytes ned, utløser en mekanisme som frigjør en dødelig syre. Men siden man ikke kan se inn i esken, vil man ikke vite om det har skjedd eller ikke. Og derfor må man på samme tid ta for gitt at katten både lever og er død. Min far levde i en slik eske. Kanskje har han tenkt mye og kanskje lite. Kanskje har han hatt det bra og Kanskje ikke. Han var både helt levende og helt død på samme tid. Og nå er han bare død.

Vi blir født alene og vi dør alene. Det er bare å venne seg til det først som sist. Aleneheten er grunnleggende i hele konstruksjonen. Den er så å si selve bærebjelken. Man kan leve sammen med andre, men sammen betyr som regel ved siden av. Og det er fint nok. Man lever side om side med andre og i heldige glimt lever man kanskje til og med sammen med dem. Man sitter i samme bil, spiser samme middag, feirer samme jul. Men det er noe annet enn å kjøre bil sammen, spise middag sammen eller feire jul sammen. Det er to ytterligheter. To planeter. Og nå har man forresten funnet et himmellegeme som noen sier er en ny planet og noen sier ikke er det. Vi tror vi vet så mye, men i virkeligheten vet vi ikke engang hva som er planeter, og langt mindre hvem vår far er. Eller var. Og du vet det i hvert fall ikke, sier jeg til Bongo. Du aner ikke hvem som er din far. Kanskje lever han også i en eske. I en eske i skogen. Det eneste du vet med sikkerhet er at han er en elg, sier jeg. Og sikkert en nokså stor elg, siden han klarte å parre seg med din mor, som selv var nokså ferm, for ikke å si svær. Du kommer også til å bli stor, sier jeg og tar ham med utenfor teltet og måler ham mot en furu. Jeg sørger for at han holder hodet rett, og legger en bok på toppen av hodet og hugger et merke i stammen og risser inn datoen. Så kan vi følge med på hvor hurtig du vokser, sier jeg.

Noen dager senere, om kvelden, mens bålet er i ferd med å brenne ut, slår det meg at sammenligningen mellom Schrödingers katt og min far var for flink. Jeg forsøkte å være flink igjen. Til og med når jeg er alene og har bestemt meg for ikke å være flink, er jeg flink. Det er en sykdom.

s. 39–42

Kilde

Loe, E. (2004). 3. opplag. Doppler. Oslo: Cappelen Damm.

Guoskevaš sisdoallu

Bihtát ja doaimmat
Flinkis? Lever du som Doppler?

Hvordan kan Erlend Loes Doppler leses som en samfunnskritisk roman? Og kjenner du deg igjen i flinkis-syndromet Doppler gjør opprør mot?