Realismen – både en epoke og en skrivemåte

I ei snever betydning er realisme et begrep som brukes om den litteraturen som dominerte i Norge fra rundt 1870 og til midt på 1880-tallet. Litteraturen fra denne perioden kalles også kritisk realisme, fordi det var et uttalt mål for forfattere på den tida å sette søkelyset på kritikkverdige samfunnsforhold.

Som litterær strømning – det vil si som skrivemåte og ideal for forfattere – har realismen vært viktig fra midten av 1800-tallet og helt fram til i dag. Samtidig har den realistiske skrivemåten selvsagt utvikla seg over tid, og vi finner derfor ulike typer "realismer" knytta til ulike tidsperioder.

Begrepet realisme brukes også som betegnelse på en fortellemåte der mimesis, som kan oversettes med imitasjon eller etterlikning, står sentralt. I realistisk litteratur forsøker forfatteren å etterlikne virkeligheten, altså beskrive den som om man speiler den. Et underliggende premiss bak en slik fortellemåte er troen på at virkeligheten kan "nås" gjennom språket. Gjennom språket kan verden framstilles "slik den er".

Å etterlikne virkeligheten

I videoen med Tore Renberg (øverst) går det fram hvordan forfatteren med litteraturen sin ønsker å etterlikne virkeligheten ved å skrive nesten dokumentarisk. Litteraturen etterlikner historieskrivinga, og handlinga blir ofte lagt til samtida for at leserne skal kjenne seg igjen. Ved å imitere virkeligheten vil forfatterne klare å skape en illusjon om at diktninga er virkelighet.

Et eksempel

Les sceneanvisninga til Henrik Ibsens drama Vildanden under. Hvordan skriver Ibsen for å skape en illusjon om at Hjalmar Ekdals atelier er virkelig?

Hjalmar Ekdals atelier. Rommet, der er temmelig stort, ses å være et loftsværelse. Til høyre er der skråtak med store glassruter halvt tildekket av et blått forheng. Oppe i hjørnet til høyre er inngangsdøren; foran på samme side en dør til dagligstuen. På veggen til venstre er likeledes to døre og mellem disse en jernovn. På bakveggen er en bred dobbeltdør, innrettet til å skyte til sidene. Atelieret er tarvelig, men hyggelig innrettet og utstyrt. Mellem dørene til høyre litt fra veggen, står en sofa med et bord og noen stole; på bordet en tent lampe med skjerm; i ovnskroken en gammel lenestol. Forskjellige fotografiske apparater og instrumenter står oppstilt hist og her i rommet. Ved bakveggen til venstre for dobbeltdøren står en reol, hvori noen bøker, esker og flasker med kjemiske stoffer, forskjellige slags redskaper, verktøy og andre gjenstande. Fotografier og småting, som pensler, papir og lignende ligger på bordet. (Ibsen, 2005, s. 25)

Miljø- og personskildring som virkemidler

Nettopp denne imitasjonen, det å skildre virkeligheten så objektivt og nøkternt som mulig, har vært omtalt som et ideal for realistisk kunst. Derfor finner man i realistiske tekster ofte mange konkrete og detaljerte miljø- og personskildringer.

Gjennom bruk av tredjepersonsforteller får leserne innblikk i karakterenes indre liv. Og gjennom detaljerte beskrivelser av ytre detaljer, gester og kroppsspråk får leseren en opplevelse av at "dette kan ha hendt"! Et helt sentralt trekk ved den realistiske litteraturen er nemlig at leseren skal gjenkjenne det som skildres.

Hvis vi skal svare på spørsmålet om norske forfattere skriver realistisk i dag, må vi altså undersøke om forfatterne har en realistisk skrivestil. Det kan også være interessant å se om tendenslitteraturen fra perioden realismen har noen plass i moderne norsk litteratur.

Finnes den realistiske skrivestilen i dag?

Svaret på dette spørsmålet er definitivt ja! Mange norske forfattere skriver litteratur som har som mål å være en avbildning av virkeligheten. Målet er altså å skrive slik at leserne ser den fiktive verdenen karakterene beveger seg i så levende for seg at det kunne vært virkelig.

Vi kan se på et eksempel. En av våre mest anerkjente forfattere, Per Petterson, er kjent for å skrive realistisk. Se på dette utdraget fra romanen Menn i min situasjon (2018):

En rød telefonkiosk, ei nedlagt, gulmalt stasjonsbygning hun sannsynligvis kunne se fra den kiosken. Hvis jeg hadde rett burde det ikke bli så vanskelig. Det kunne sjølsagt være en helt annen nedlagt jernbanestasjon mange mil i ei helt annen retning, men jeg kom ikke på noen.
Jeg tok en rask dusj, dro den korte James Deanjakka på meg, og med et halvt rundstykke i hånda småløp jeg ned trappene, ut på parkeringa tett ved bussholdeplassen foran den gule murgården jeg bodde i ved Advokat Dehlis plass på Bjølsen, og satte meg inn i den tretten år gamle stasjonsvogna mi, en champagnefarga Mazda 929. (Petterson, 2018)

Legger du merke til hvordan Petterson skriver en detaljert miljøskildring for å skape realisme? Bygningen er beskrevet som "gulmalt", og bilen er "en champagnefarga Mazda 929". I tillegg er handlinga lagt til "Advokat Dehlis plass på Bjølsen", en plass som finnes der ute i virkeligheten.

Ved å lage denne objektive og nøkterne miljøskildringa skapes realismen. Leseren kan se for seg og kanskje kjenne seg igjen i handlinga.

Ekstrem realisme på 2000-tallet

En av de tydeligste tendensene i den norske litteraturen på 2000-tallet er det vi kan kalle en ekstrem form for realisme, nemlig den såkalte "virkelighetslitteraturen". Det vil si at forfattere ikke lager en fiktiv verden, men skildrer sitt eget liv.

I perioden 2009–2011 gav Karl Ove Knausgård ut seks tykke bøker, Min kamp 1–6. På coveret står sjangerbetegnelsen roman, men innholdet har klare selvbiografiske trekk. Hovedpersonen heter Karl Ove, og alle karakterer i romanen finnes i virkeligheten.

Finnes den moderne tendenslitteraturen?

Tendenslitteraturen som satte problemer under debatt, dominerte på 1870- og 80-tallet. Slik er det nok ikke i dag. Faktisk er norske forfattere blitt kritisert for å være både innadvendte og selvopptatte.

Men de siste årene har særlig menneskets behandling av naturen blitt kritisert i skjønnlitteraturen. Bøker som tar opp dette problemet kaller vi for økolitteratur. Mest kjent er nok Maja Lundes klimakvartett, fire bøker om hva som kan skje hvis vi fortsetter å behandle naturen slik vi gjør nå. I disse bøkene advarer hun leserne – i skjønnlitterær form – om hvordan verden kan komme til å se ut:

Trærne, de skyggefulle trærne som hadde holdt leiren kjølig var en brannfelle. Greinene strakte seg mot brakkene. Fikk flammene tak, ville det ikke være noen vei tilbake. Da ville vi ikke ha noe annet valg enn å komme oss vekk. Rømme, slik vi hadde rømt fra Argelès.
Folk løp til og fra med halvtomme bøtter. Noen stod med slanger i hendene. Svake stråler inn i flammene som fordampet og forsvant.
“Vannet”, sa Marguerite lavt. “De bruker opp vannet.”
Hun hadde rett. Brannen drakk leirens siste vann. (Lunde, 2017)

Maja Lunde, og flere andre norske forfattere som skriver økolitteratur, gjør det samme som Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson gjorde: De bruker litteraturen til å vekke leserne. Slik ønsker de å sette problemer under debatt og bidra til å opplyse og engasjere.

Det kan vi kanskje kalle moderne tendenslitteratur?