Forrådt (utdrag)

«Hva kan det nytte å ta slik på vei, Aurora? Vel visste jeg, at du var uskyldig og uvitende, men du kan da vel ikke ha tenkt deg, at en mann i min alder skulle møte frem til brudesengen så blank som en nyslått toskilling? Slikt faller ikke fore i verden, Aurora.» Han ventet litt, men da Ory ikke gjorde mine til å svare, fortsatte han:

«Ikke så å forstå, at det ikke skulle være forskjell på menn. Du skulle bare vite, hva slags forfatning av sykdom og utlevethet mange brudgommer møter opp med – ja, det kjenner du vel heller ikke noe til. Men gudskjelov – såpass styr har jeg da holdt på meg selv» – han kremtet langtrukkent, «når unntas én eneste gang, et uhell kan jo ramme den forsiktigste – et ganske lett tilfelle forresten. Jeg har en utmerket leges erklæring på, at det intet som helst var til hinder for, at jeg kunne gifte meg, når som helst jeg ville.» Riber snakket stammende og liksom motstrebende. Han hadde slett ikke tenkt på å fortelle dette nettopp nå, og han hadde en uklar fornemmelse av, at det var galt, men noe inni ham drev på, og ordene trengte seg frem mot hans vilje.

«Du må bare ikke tro, at jeg har ført noe utsvevende liv, Aurora. Tvertom. Jeg har vært meget bedre enn de fleste andre, ja, jeg kan trygt si, enn alle de andre, jeg har kjent og visst beskjed om. Edvard Hals for eksempel. Er det ikke en pen og prektig mann, som enhver ung pike gladelig ville gifte seg med? Og du skulle bare vite, hvordan han har vært i den retning. Mer enn én gang, når vi var sammen i fremmede havner, har jeg både ved snakk og eksempel søkt å råde ham fra det, men ham bet ingenting på. Nei, du – uten å skryte – kan jeg rose meg av, at jeg har visst å passe måten. Jeg har for eksempel aldri rørt noen gift kone, og det uaktet jeg engang var sterkt utsatt for fristelse i den henseende. Men det var imot mitt prinsipp. Jeg har alltid tenkt, at hvis jeg ikke lot en annen manns kone være, så ville Gud hevne det på meg, når jeg engang selv fikk en kone. Så du ser, jeg har vært moralsk, om jeg enn naturligvis har levd en del.» Han hadde bukket seg helt forover med sammenlagte hender, og armene på knærne, og han hadde hele tiden sett ned i gulvet, mens han pratet.

«Ja du sukker, Aurora», sa han, da det lød et svakt stønn fra sofaen, «og på en viss måte – når jeg setter meg riktig inn i dine tanker og forestillinger – så kan jeg nok også forstå, at det er deg pinlig. Men det er en overgang, vennen min. Når du blir eldre og fornuftigere, vil du ta ganske annerledes på de deler, og innse, at en mann, som i min alder kommer ren til brudesengen, er en likså stor sjeldenhet, som det omtrent er en uting.»

«Hold opp, hold opp!» kom det halvkvalt fra Ory.

«Ja, min søte Aurora, det skal jeg nok,» han reiste seg og gikk tett hen til sofaen. «Jeg syntes, det var min plikt å belære deg om dette, for at du snarest mulig skulle komme ut over det. Kom nå, Aurora, smil til meg, som bare du kan smile, når du vil. Legg armene dine om halsen min, og klyng deg til meg, så viser du, at du er likeså høysinnet og stor, som du er deilig og vakker,» han la sin arm om hennes liv og ville løfte henne opp.

Ory utstøtte et skrik, reiste seg opp på knærne og vente seg imot ham. Hun fektet i luften med knyttede hender og med fordreid ansikt og en ganske ukjennelig stemme, presset hun frem: «Jeg forakter deg!»

Riber, som straks hadde sluppet henne, tumlet tilbake. Han skalv på hendene, og over pannen la det seg en rød stripe. Neseborene løftedes, og leppene rørte seg. Han så ut som han ville si noe, men ikke kunne.

«Så det er takken for min oppriktighet,» støtte han omsider ut av seg. Hans hender hevet seg og i neste nå sank de med et tungt grep ned på Orys skuldre, som de ristet i ubendig raseri, mens en brummende lyd trengte seg frem gjennom hans vidåpne lepper. Orys hode dinglet frem og tilbake på den slanke hals. Hennes øyne, som syntes kullsorte, så fremmed og fryktløse på ham, og hun gjorde ikke den minste motstand.

Riber var helt andpusten, da han slapp henne. Han kastet hatten, som han klasket fast på hodet, trakk frakken på med en hast, så det sprakk i sømmene, snappet sin spasérstokk og stormet ut av huset.

Ory ble liggende på kne i sofaen og så frem for seg med et stivt blikk, mens smellet etter gatedøren satt som en propp i hennes ører. Hun følte seg som truffet av drepende hugg, og hun syntes, hun måtte dø av indre forblødning.

Jeg har for eksempel aldri rørt en gift kone.
– Jeg har for eksempel aldri rørt en gift kone, hørte hun uavlatelig bli sagt.

Det gikk det meste av en time, og ennå lå Ory på kne i sofaen med nedsunkne armer og stirrende øyne.

Plutselig ga det et smell i bordet, som etter et slag av en knyttet neve. Med et høyt rop for hun sammen, hoppet ned av sofaen og løp mot døren, som hun famlende rev opp. Ved synet av mørket der utenfor rykket det i henne, og hun tok et skritt tilbake. Hun tok seg til pannen med begge hender, dreide forsiktig hodet, og sendte over sin skulder et angstfullt blikk hen til bordet og langsomt rundt i stuen.

Å Gud, her var hun jo, og der ute var gangen og ikke hennes foreldres soveværelse, som hun i angstens villelse hadde trodd.

Det kom krampaktige trekninger gjennom hennes rygg og bryst, og hodet bevegdes i små støt. Gråten kjempet i henne, men hun kvalte den med sammenpressede lepper og fortrukket ansikt. Hun turte ikke gråte; hun måtte være så stille, så stille, for at ikke knallet skulle komme igjen.

Sakte lukket hun døren, som var blitt stående åpen, og listet med et par lange, lydløse sprang tilbake til sofaen, hvor hun sank sammen.

Ingen i verden visste, hvor ulykkelig hun var. Hun gråt og gråt, og så følte hun med ett en rasende vrede mod Riber, fordi han var gått sin vei, og ikke stod her og så på og pintes av hennes elendighet.

Omsider holdt hennes tårer opp å flyte, mens en tørr hulking fremdeles ble ved å riste hennes legeme. Og så ga hun seg til å gjennomgå alt, hva Riber hadde sagt. Det voldte henne en slitende smerte.

Og denne mannen var hennes mann. Hennes mann for hele livet. Hva hadde hun gjort at nettopp hun skulle straffes med å få en slik mann

Slikt et liv han hadde ført! Sølet seg i last og smuss og vemmelse. Og så ville han våge å påstå, at han ikke var noe unntak, og at det fantes dem, som var verre. Hun turte gi sitt liv på, at de menn, hun hjemme hadde kjent, aldri hadde vært slik. For da ville naturligvis folk ikke ha omgåttes dem.

Hvor mange kvinner montro Riber hadde hatt før henne? Fem, ti, tyve? Hvor mange, hvor mange? Hun ville vite tallet på dem, tallet til punkt og prikke. Og plutselig ble hun grepet av et heftig begjær etter å få beskjed om alt, hva han hadde bedrevet i den retningen, alt inntil de minste detaljer. Hun kjente det, som om hun måtte forgå, hvis hun ikke fikk vite alt. Ja, hun ville spørre, fritte ham ut, få ham til å fortelle fra begynnelsen til enden. Det ble forferdelig, men hun ville ikke spare seg, heller dø enn gi avkall på en eneste smule. Å, hvor hun skulle gå til bunns i all denne skittenhet, riktig elte seg ned i den. – En kildrende svie jog gjennom henne, og hun følte som en lindring ved tanken om all den kval hun skulle lide.

Utdraget er språklig modernisert av Åsa Abusland.

Kilde

Skram, A. (1892). Forrådt. København: I.H. Schubothes Boghandel. Henta fra https://www.bokselskap.no/boker/forraadt/vi