Skamfølelse versus alder: Sofia

7 år

Jeg begynner på barneskolen og trives. Jeg er et barn som alle andre barn og blir inkludert i det meste. Jeg føler meg bare annerledes når jeg blir tatt ut av norsktimene for å få undervisning i morsmålet mitt, arabisk, men jeg lærer mye arabisk og gjør det bra i norsk samtidig, så det er greit.

9 år

Vi begynner med svømmeundervisning på skolen og for første gang begynner jeg å føle meg ordentlig annerledes. Det er gøy å bade, men det er tungt med en stor shorts over badedrakten. Alt jeg klarer å tenke på, er hvor dumt det ser ut med den shortsen som blåser seg opp i vannet og hva de andre har på seg. Jeg lærer aldri å svømme.

10 år

Jeg opplever diskriminering for første gang og kjenner på en forvirring når jeg forstår at noen mennesker kan kjenne så mye hat for andre mennesker, basert på hudfarge og tro.

11 år

Denne sommeren velger jeg å begynne med hijab imot mine foreldres vilje. Jeg er for ung, men det skjønner jeg ikke selv. Jeg synes bare det er fint. Men første skoledag merker jeg raskt de rare blikkene, avstanden mellom meg og de andre elevene og læreres bekymrede uttrykk. Litt erting på skolen og skoleveien blir til mobbing og elever som roper «du er shtøgg med den på huet!» når de sykler forbi meg.

13 år

Jeg begynner på ungdomsskolen. Ikke bare er det helt jævlig å være fersking og den eneste muslimen i hijab, men jeg blir dritforelska i en ikke-muslim som er sammen med den mest populære jenta på skolen. Håpløst på alle fronter, og jeg tenker at det kanskje er like greit å aldri bli forelska igjen. Det er jo ikke noen vits. Jeg får i tillegg mensen. Nå regnes jeg som voksen, og presset om å være en «good girl» blir større. Oppfatningene av hvem som er «gode» og «dårlige» jenter i andre familier gjør at jeg begynner å sammenligne meg selv med dem. Er de gode bedre enn meg? Er jeg bedre enn dem man regner som dårlige? Er venninnene mine på skolen dårlige, og havner de i helvetet når de dør? Skal jeg knyte hijaben strammere?

14 år

Et besøk i Libanon gjør meg mer ekstremt oppmerksom på kroppen min, blant annet etter flere møter med catcalling. Jeg gjør alt for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet. Det tar ikke lang tid før klærne jeg bruker, blir løsere og mer dekkende. Det føles bedre, kanskje føler jeg meg mer usynlig? Jeg utvikler et rart forhold til gutter. Enhver gutts forsøk på kommunikasjon gjør meg uvel og ukomfortabel, uansett hvor uskyldig det er.

15 år

Det begynner å føles som en byrde å være født jente. Forskjellsbehandlingen føles urettferdig. Jeg skulle ønske jeg var gutt!

17 år

Det skal ikke være et problem å være jente! Jeg begynner å tørre å utfordre urett, og er mindre opptatt av hva folk vil si. Jeg har fått meg noen gode venner, en av dem låner meg en feministhåndbok. Jeg blir veldig opptatt av kvinners rettigheter. Alle sinnastatusene mine på Facebook er en finger til dobbeltmoral, kjønnsdiskriminerende oppdragelse og kontroll. Jeg er mer woke og føler meg mer selvsikker enn på lenge. Jeg gjør alt det good girls ikke gjør: jeg er høylytt, sint og sier ifra. Det føles bra! Jeg får et mer avslappet forhold til troen min, hijaben henger mye mer løst (og deilig) rundt hodet og halsen, og klærne blir mindre viktige.

19 år

Jeg kommer inn på juss i Oslo og flytter hjemmefra. Det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker i en ny by og i et helt nytt studiemiljø. Jeg har sosial angst etter mobbingen, og den styrer det meste av hverdagen min. Jeg klarer ikke engasjere meg i kollokvier, og må tenke meg om hundre ganger før jeg drar på et arrangement. Jeg blir fort ensom, og ensomheten gjør meg skamfull.

21 år

Skamløse jenter gjør motstand! Vi starter en befriende debatt. Jeg skriver om å knuse glasshuset vi sitter i. Glasshuset som gir en illusjon av frihet, men som sperrer oss inne like fullt. Det er en lettelse endelig å snakke ut om et reelt problem som altfor lenge har vært neglisjert. Men det er også en byrde. Debattklimaet er hardt, hatet kommer fra mange fronter og det blir tungt å kjempe på alle disse arenaene.

22 år

Etter flere år med grubling og refleksjon, kommer jeg til konklusjonen at jeg ikke vil bruke hijab lenger. Jeg tar den av, og det føles riktig. Timingen er helt tilfeldig: det har ingenting med skamløsdebatten å gjøre, jeg er bare lei av å sette det på vent. Jeg har brukt flere år på å tenke, jeg har tatt nok hensyn til andre, det er på tide å leve sånn jeg vil. Tro handler om så mye mer enn det fysiske og overfladiske. Gud er jo chill. Det viktigste er vel å ikke la seg definere av andre, men det er enklere sagt enn gjort. «Helvete er de andre», skrev Sartre. Den dårlige samvittigheten følger meg. Skuffer jeg? Er det hyklersk av meg å ha forsvart hijaben, for så å ta den av? Jeg støtter den jo ennå, jeg vil bare ikke bruke den selv. Er jeg ikke lenger den flinke muslimske piken alle så meg som? Foreldrene mine støtter meg, men ordene til en som stod meg nær, følger meg lenge: «Å ta av seg hijaben er en like stor synd som å spise svin og drikke alkohol.»

23 år

Har jeg egentlig knust glasshuset jenter som oss sitter i? Hvor fri er jeg? Blir man noen gang helt fri fra folks forventninger og fordømmelser? «De er vantro, alle jentene». Er jeg vantro? Er det syndig å gå kledd som jeg gjør? Viser denne toppen for mye hud? Viser denne kjolen for mange former? Ber jeg nok? Er jeg troende nok? Jeg tenker ofte på om valget om å slutte med hijab var riktig, for hatet har vært stort. Jeg snakker om å knuse glasshus, men føler skam over å snakke om mitt eget liv. Jeg har følt skam mens jeg har skrevet denne boka. Er dette å blottlegge meg selv? «Offerrolle!», vil noen sikkert si. «PR-kåt!», vil andre si. Det er ikke bare bare å ta denne debatten. Hvor mye er jeg villig til å gi av meg selv, for at andre skal tørre å snakke? Jeg er så sikker på denne saken, men jeg er ofte usikker på hvor mye jeg klarer å ofre av mitt eget privatliv for å nå ut til de som trenger det.

S.120-124

Kilde

Bile, Amina , Srour, Sofia Nesrine, Herz, Nancy (2017). Skamløs. Oslo: Gyldendal Forlag