Mennesket og maktene i moderne litteratur

Vi vil prøve å vise hvordan enkeltindividet forholder seg til maktene ved å utforske ulike tekster om emnet. Vi kunne nok funnet kunnskap om forholdet mellom menneskene og maktene ved å studere forskning og undersøkelser, så hvorfor bruke andre tekster som kilder?

Forfatterne av samtidstekster skriver om noe som opptar dem nettopp fordi de lever her og nå, i det samme samfunnet som deg. Kanskje kan de til og med sette ord på dette lenge før forskere? Slik er disse tekstene på mange måter symptomer på noe vi ikke helt vet hva er ennå.

Frihet og fornuft er to ord vi ofte forbinder med de vestlige demokratiene i dag – frihet til å gjøre hva vi vil, og troa på at vi er fornuftige nok til å ta egne valg.

Påstand: Vi har ikke flere makter å utfordre lenger. Styresmaktene begrenser oss ikke, men legger til rette for at vi skal utfolde oss. Religion eksisterer, men den er blitt så liberal, at til og med homofile kan gifte seg i kirka. Og normene og reglene i dag er så grenseløse, at vi kan være akkurat hvem vi vil.

Mange av de største norske forfatterne fra eldre tid er blitt kjent fordi de kritiserte styresmakter eller den gjeldende moralen i samfunnet på den tida de levde. Ludvig Holberg kritiserte blant annet skolevesenet og kvinnesynet på 1700-tallet, Henrik Ibsen kritiserte dobbeltmoral og konservative krefter på 1800-tallet, mens Arnulf Øverland angrep kristendommens makt over enkeltindividet på 1900-tallet. Det disse maktene har felles, er at de blir utøvd av instanser utenfra: prester, politikere og andre konservative krefter.

I dag ser det ut til at en del norske forfattere skriver om makta som kommer innenfra. Mange av hovedpersonene i den norske samtidslitteraturen blir angrepet fra innsida, av seg selv. De sliter med spiseforstyrrelser, psykisk sykdom og rus.

Men hvordan utvikla disse indre maktene seg? Som leser kan vi undre oss over om det er ytre faktorer som har ført til at en karakter misliker seg selv. For ofte er det slik at den negative krafta fra innsida er en forsvarsreaksjon på et ytre angrep. Kanskje ligger det en kritikk av samfunnet i beskrivelsen av den indre makta?

Rusmisbruk og spiseforstyrrelser

I romanen Heroin chic forteller Maria Kjos Fonn om Elise som blir narkoman. Vi er kanskje vant til å høre om en tragisk barndom med ulike former for misbruk som årsak til rusmisbruk, men Elise har ikke en slik bakgrunn. Riktignok opplever hun både litt press og motgang i oppveksten, men ikke mer enn normalt. Likevel slutter hun både å spise og begynner å røyke heroin. Maria Kjos Fonn viser oss slik at indre krefter kan ta makt over en og føre til dårlige valg.

Boka kan være en representant for en tendens i samtidslitteraturen: Den forteller om unge mennesker, spesielt kvinner, som kjenner på avmakt, skam og selvhat. De kan ha gode forutsetninger for å lykkes, men av ulike grunner får de det ikke til. Oppgjøret ender ofte med selvskading, enten fysisk eller psykisk.

Skam

Men det er viktig å legge merke til at skam og selvhat ikke bare er et feminint fenomen. Norges aller mest kjente forfatter, Karl Ove Knausgård, fikk sin berømmelse etter å ha skrevet tusenvis av sider som, blant annet, handler om skam og dårlig selvtillit. Seksbindsverket Min kamp handler i stor grad om den indre kampen Karl Ove Knausgård fører med seg selv.

Mangel på mening

Om Heroin chic viser hva som kan være utfordringa til unge mennesker i dag, kan Nina Lykkes forfatterskap være et symptom på den avmakta mange voksne føler på. Mye norsk samtidslitteratur handler nemlig om det indre presset vi legger på oss selv for å være vellykka. Lykken skal visstnok finnes i kjernefamilien, i det fine huset, på det riktige stedet og i den riktige jobben.

Men dette indre, og ytre, forventningspresset kan du jo bli gal av! Det gjør i alle fall legen Elin i romanen Full spredning. Ytre sett er hun vellykka, bor i den riktige bydelen i Oslo og er gift med en flott mann. Men det ingen vet, er at Elin drikker for mye, og at mannen er besatt av trening. De lever separate liv, og den eneste gleden Elin har, er store vinglass og lange kvelder foran TV-en. Til tross for all vellykketheten finner hun ingen mening i livet.

Det er ikke første gang Nina Lykke skriver om dette temaet. Også romanen Nei og atter nei handler om norske middelklassemennesker som følger normene i samfunnet, men innerst inne ikke forstår helt hvorfor.

I den korte opplesinga under kan du høre Nina Lykke lese opp en samtale mellom en sønn og hans mor som stiller spørsmål ved måten de lever på:

Hittil har vi altså sett på litteratur som tematiserer hvordan indre makter påvirker mennesker i Norge i dag. Men om vi tror at ytre omstendigheter fører til at alle mennesker i Vesten kan gjøre som de vil, tar vi feil. Mange mennesker blir begrensa av både fattigdom, psykisk sykdom i familien og rasisme.

Rasisme og fattigdom

I romanen Tante Ulrikkes vei forteller Zeshan Shakar om de to ungdommene Mo og Jamal. Det begge har felles, er at de bor på Stovner og er barn av innvandrere. Men ellers er de rake motsetninger: Mo er skoleflink, strukturert og drømmer om å få en god jobb og komme seg vekk fra Stovner. Jamal dropper ut av skolen, røyker for mye hasj og er stolt av hjemstedet sitt. Jamal føler seg maktesløs på grunn av hjemmeforholdene sine. Boka viser slik hvordan både fattigdom og den psykiske sykdommen til foreldre, griper inn i livsbetingelsene til norsk ungdom. Mo, derimot, har støttende foreldre og ei lysende framtid foran seg.

Men til tross for dette føler Mo seg begrensa av eget utseende. Gjennom øynene til både Mo og Jamal får leseren innsikt i hvordan minoriteter i Norge blir dømt av "de andres blikk". De vil aldri bli sett på som norske, til tross for at de er født og oppvokst her. De vil aldri bli norske, samme hvor mye de prøver. Tante Ulrikkes vei viser oss altså at både fattigdom, dårlige hjemmeforhold, skolevansker og rasisme, kan virke ødeleggende.

Når familien er utrygg

Tidligere omtalte vi Min kamp av Karl Ove Knausgård som bøker om skam og dårlig selvtillit. Dette er altså makter som angriper innenfra. Men det vi ikke nevnte, var at mye av årsakene til Knausgårds selvpisking, er påført ham av en ytre dominant makt – nemlig hans egen far.

Slik føyer Knausgård seg inn i en trend i samtidslitteraturen: Ei rekke forfattere har de siste åra skrevet bøker om hvordan det er å vokse opp i et hus der egen mor eller far utgjør en trussel og er en konstant maktfaktor i livet. Dette gjelder både Bruno Jovanovics Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, Sandra Lillebøs Tingenes tilstand og Vigdis Hjorts Er mor død.

Et ungdomsopprør?

Dagens ungdommer er blitt kalt både flinkiser og blitt kritisert for at de ikke gjør opprør. Blant annet skrev sosiologen Gunnar C. Aakvaag en kronikk med tittelen "Generasjon lydig" der han kritiserer ungdom født mellom 1980–2000 for å være tannløse og ikke ha egne meninger.

Men avmakta mange ungdommer kjenner på når de ser den eldre generasjonens manglende handlingskraft mot klimakrisa, kan virke både lammende og opprørende. For hva kan en 17-åring egentlig gjøre når det er de eldre som sitter med den politiske makta og fatter vedtak som kan forverre krisa?

Få har vel satt tydeligere ord på denne frustrasjonen og følelsen av avmakt enn Greta Thunberg:

Tidligere omtalte vi tekster som et symptom på det som skjer i samtida. Om vi skal oppsummere denne korte gjennomgangen av forholdet mellom enkeltindividet og maktene i samtidstekster, så må diagnosen kanskje bli at det fremdeles er både indre og ytre krefter som har makt over oss.

Samtidslitteraturen viser oss at det spesielt er de indre kampene mot oss selv som preger hverdagen vår. Vi sliter med å akseptere egen kropp og være fornøyde med oss selv. Avmakten mot oss selv kan føre til både psykiske vansker og selvskading. I tillegg strever mange med å finne ei mening med livet. Samtidslitteraturen viser også at det som ser ut som et perfekt liv på utsida, ikke nødvendigvis er det på innsida.

Så kan vi spørre oss om det er ytre makter som fører til disse indre angrepene? Er det trykk fra media, fra sosiale medier og kravet om å være vellykka som skaper det indre "monsteret"?

Når det gjelder de ytre maktene som begrenser oss, viser samtidslitteraturen at både psykisk sykdom i familien, fattigdom og rasisme kan begrense enkeltindividets makt over seg selv. I tillegg ser vi kanskje et ungdomsopprør på gang? Et opprør mot en generasjon som ikke klarer å handle kraftig nok mot klimakrisa, og som har så mye politisk makt, at deres avmakt kan vise seg å bli avgjørende for framtida vår.

Den nevnte sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som kritiserte ungdommen for å være for lydig i kronikken "Generasjon lydig", skrev kort tid seinere en ny kronikk. Denne gangen skrev han om "Generasjon ulydig". Forskning viste nemlig at generasjonen som var født etter år 2000 viste noen tendenser til opprør mot tidligere generasjoner. Han begrunner det slik:

For det første er den 20 år lange skikkelighetstrenden som kjennetegnet Generasjon Prestasjon snudd. Ungdata-rapporten fra 2019 viser at dagens ungdoms- og videregåendeskoleelever bruker mindre tid på lekser, trives mindre og kjeder seg mer på skolen, er mer kriminelle, mer voldelige og røyker mer cannabis.

For det andre, og viktigst, så ser dagens ungdom at «de voksne» er i ferd med å kjøre kloden, og derigjennom deres fremtid, i grøften. De svarer med opprør og protest i form av klimastreiker og klimabrøl forankret i et «grønt» kollektivt generasjonsprosjekt: å redde miljøet. De har også funnet sin ledestjerne i Greta Thunberg. (Aakvaag, 2019)

Kilder

Aakvaag, G. (2019, 20.september). "Generasjon ulydig". Morgenbladet.