Maskulin ære i norrøn tid

I de norrøne tekstene vi kjenner til, brukes ulike ord om det vi i dag kaller "ære". Men det de stort sett har til felles, er at de enten betyr eller er avleda av ordet "verdi". Det vil altså si at den norrøne æra hang sammen med hvilken verdi mannen hadde. Denne verdien ble målt av resten av samfunnet ut fra både den familien han var født i og de handlingene han gjorde i løpet av et liv.

Det motsatte av ære er "skam" eller "vanære". Om en mann gjorde noe samfunnet mente var galt etter gjeldende normer, kunne det føre til at han påførte seg selv skam, og med det tapte ære.

Mennesket i norrøn tid var opptatt av ære, for etter døden skulle dommen felles: Hvilket ettermæle fikk mannen? Et ettermæle er det ordet, eller ryktet, en mann hadde etter sin død. Målet var å ha et navn som var knytta til ære. Ettermæle og ære er altså to begreper som henger nøye sammen.

Håvamål (Odins tale) forteller om hvilken sammenheng det er mellom ære og ettermæle. Denne lille strofa fra det 164-strofer lange diktet forteller at både dyr, venner og en selv skal dø. Men det som aldri skal dø, er ettermælet:

Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefult ettermæle.
(Heimskringla.no)

Ære og ætt

Det norrøne samfunnet hadde ikke en ordensmakt som kunne forfølge lovbrudd. I dag kan vi ringe politiet om noen gjør oss noe galt. Riktignok fantes det såkalte ting, en institusjon som ligner våre domstoler, men de fleste konflikter ble løst utenfor tinga. På Island var det familien, eller ætta, som måtte passe på at det ikke ble gjort urett mot noen.

Akkurat som ære og ettermæle henger nøye sammen, gjør også ære og ætt det. For eksempel var det ofte ætta som hevna en urett som ble gjort mot et individ. Dette kunne ofte føre til blodhevn. Det vil si at et drap førte til at drapsofferets familie hevna seg.

Vi kan skille mellom passiv og aktiv ære. Den passive æra er den æra en mann var født med, mens den aktive er den han kunne tjene ved måten han levde på.

Ættas sosiale status

På Island var familien alt. Om du leser en islandsk saga, vil du legge merke til at teksten starter med å presentere slekta til hovedpersonene. Det blir også fortalt om hvilken sosial status denne har.

Et eksempel ser vi i Sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Før hovedpersonen selv blir presentert, kommer en lengre beskrivelse av hans far, Illuge. Om ham blir det sagt at han "(...) var den største i Borgarfjord næst etter Torstein Egilssønn. Han hadde store eiendommer og var en hårdlynt mann, men god å være venn med." (Soga om Gunnlaug Ormstunge, kap. 5).

Det er viktig å legge merke til at vanære og skam ikke bare er en individuell følelse i vikingtida. En mann kunne godt ignorere en krenkelse, men om resten av ætta mente at han, og med det familien, var krenka, kunne de kollektivt ta avgjørelsen om å hevne seg.

Styrke

Det å være sterk var en fordel i et krigersamfunn som Island var på 1000-tallet. Egenskapen styrke gav økt anseelse og ære. Mange av sagaheltene blir også derfor beskrevet med adjektivet "sterk".

I Soga om Gisle Sursson er en av de ærefulle egenskapene til hovedpersonen, hans styrke. Lek og idrett var viktig for vikingene, og under ballek viser helten Gisle seg som den sterkeste, noe som fører til frustrasjon hos hans argeste motstander, Torgrim. Broren Torkjell sier "(...) du får stor heider av det, om det er du som er den sterkaste" (Soga om Gisle Sursson, 2001, s. 29).

Mot og handlingsvilje

Mange fredelige menn får god omtale i de norrøne sagaene, men sagahelter blir de ikke. Karakteristisk for mange av mennene som har fått egne sagaer oppkalt etter seg, er at de er vågale og gjerne bryter med sosiale normer. Ikke sjelden går de over streken og blir for brutale, aggressive eller spydige. I barndommen er de ofte bråsinte og hardhendte i sport.

For eksempel gjør Gunnlaug Ormstunge opprør mot sin far og vil reise utenlands allerede som 12-åring. Han er arrogant og får fiender på grunn av sine kjappe og fornærmende replikker. Dette er altså ikke en ung mann som er særlig sympatisk, men i løpet av sagaen viker han aldri fra utfordringer eller blir rådvill. Han viser mot og handlingsvilje.

Hevnvilje

En mann som ikke hevna en krenkelse ble sett på som en feiging. Viljen til å ta hevn henger nøye sammen med mot og handlingsvilje. Ble en mann krenka, enten med ord eller handling, var det svært viktig å vise vilje til å forsvare seg ved å ta hevn og slik opprettholde sin ære.

Hvor viktig hevnvilje var, viser seg til og med i lovverket. I Gulatingsloven (ca. 1250) står det at en mann kunne miste retten til bøter om ei ugjerning ikke var blitt hevna. (Schaanning, 2012).

Fornuft og klokskap

Egenskapene og handlingene som er nevnt til nå, vitner om en kultur som verdsetter handlekraft og tradisjonelle maskuline verdier. Men det var ikke slik at den norrøne mannen bare fikk ære ved å drepe og hevne seg. Håvamål forteller at også klokskap verdsettes høyt:

Betre byrdi
du ber kje i bakken
enn mannevit mykje.
D'er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.

(Heimskringla.no)

Denne kjente strofa forteller at det beste du kan ha med deg i livet er "vit" – altså klokskap og sunn fornuft. De norrøne sagaene tillegger nemlig ikke menn som er for tørste på kamp, strid og ære, stor verdi. Det som er ærefullt, er å handle både klokt og riktig.

At guden Odin ofret det ene øyet sitt for å drikke av visdommens brønn og bli klokere, vitner om at visdom var en viktig verdi for den norrøne mannen.

Ærlighet

I sagaen om Gunnlaug Ormstunge kjemper helten selv mot erkefienden Ravn mot slutten av historien. Gunnlaug gir Ravn et hugg i beinet og sier han vil avslutte kampen. Ravn ber Gunnlaug om litt vann. Gunnlaug er skeptisk og sier "Svik meg ikke da". Ravn lover, men da Gunnlaug kommer med vannet, hogger Ravn til ham i hodet. Ifølge sagaen sier da Gunnlaug:

"Nå svek du meg stygt", sa Gunnlaug; "og æreløst fór du frem mot meg som trodde deg." (Soga om Gunnlaug Ormstunge, kap. 23).

Det er ingen tvil om at Gunnlaug, til tross for at han dør, kommer ut av denne episoden med det beste ettermælet. Årsaken er at han har handla hederlig og ærlig, mens Ravn har vært uærlig.

Gaver og vennskap

Gaver var viktig i norrøn tid. I Håvamål sies det "For vennen sin / skal en være venn / og gjengjelde gave med gave" (Heimskringla.no). En mann brakte gaver for å besegle et vennskap. Faktisk mener noen forskere at vennskap var vel så viktig som slekt i det norrøne samfunnet. Professor Jon Vidar Sigursson sier at denne delen av det norrøne samfunnet er blitt undervurdert. Vennskap, gavmildhet og ære henger sammen:

Gavene skulle vises fram. Sjenerøsiteten skulle synes. Gavmildhet var datidens viktigste egenskap. Hadde du mange venner, betydde det at du var rik, gavmild og mektig. (Kildahl, 2011).

Reise

En ærefull mann dro ut på reiser. Her jakta han på oppdrag og skatter som kunne gjøre navnet hans kjent og gi ham et godt ettermæle. Reisen burde gjerne inneholde både ros fra store menn, kjemping i kongers hærer og modig atferd. Ved hjemkomst burde mannen ta med seg skatter fra reisene sine.

I Sagaen om Gunnlaug Ormstunge viser Gunnlaug stor reisetrang som unggutt. Faren mener han er for ung til å reise og nekter ham å dra, noe som fører til konflikt mellom dem. Og når Gunnlaug endelig blir så voksen at han reiser utenlands, møter han store menn og kjemper for den engelske kongen. Dette er typisk oppførsel som vil føre til ære.

I et samfunn der det fantes mange usynlige regler for hvordan du skulle oppføre deg for å oppnå ære, var det naturlig nok muligheter for at du kunne tape ære også. Tap av ære ble sett på som skamfullt. Dessuten ville ærestap kunne føre til et dårlig ettermæle både for enkeltindividet og ætta. Men hva kunne føre til ærestap og skam?

Feighet

Den aktive mannen var stjerna i de norrøne sagaene. Passivitet, derimot, blir sett på som en lite ærefull egenskap. En mann som ikke aktivt utfordret motstandere eller svarte på krenkelser, tapte ære.

I Sagaen om Laksdølene egger Gudrun brødrene sine til å drepe en mann ved navn Kjartan. Hun kaller dem "feiginger" i håp om at denne karakteristikken skal få dem til å vise handlekraft. (Fagermoen, V., 2020).

Nid og ergi

Den norrøne mannen var en machomann. Noe av det verste han kunne bli utsatt for, var beskyldninger om å være ergi, et ord som viser til umandig atferd. Å beskylde en mann for å ha feminine egenskaper og trekk var en fornærmelse som gikk på æra løs.

Et norrønt nid var ofte spottende ord fra en mann til en annen av seksuell art. Det var gjerne beskyldninger om å ha oppført seg på en måte som kan tolkes som den feminine parten i et samleie. Beskyldninga bunna ofte i at en mann hadde oppført seg feigt.

Et eksempel på nid, og henvisning til oppførsel som regnes som ergi, finner vi i Soga om Gisle Sursson. Gisles fiende, Skjegge, går til håndverkeren Rev for å nedverdige Gisle. Sagaen forteller det slik:

Skjegge bad Rev om å laga ei etterlikning av Gisle og ei av Kolbjørn "og den eine skal stå bak den andre, og dette nidet skal alltid stå til spott for dei". (Soga om Gisle Sursson, s. 10).