Døden i litteraturen 1500–1850

I år 1500 er vi på slutten av middelalderen, en periode som i stor grad forbindes med døden. Foreldre mista gjerne barn tidlig, folk døde av sykdommer vi har medisiner for i dag, og Europa var prega av stadig tilbakevendende pester. Døden var heller ikke noe privat, slik det gjerne er i dag:

Døden hadde en stor plass og fantes overalt. Både geistlige, rike og fattige hadde samme skjebne, alle danset de med dødningene til sin grav. Døden hadde en offentlig funksjon og var ikke et privat anliggende. (Frølich, u.å.)

Svartedaudens konsekvenser preger fortsatt Norge i år 1500. Det er riktignok 150 år siden pesten herja som verst, men epidemien har ført til at vi har tapt vår selvstendighet og er i union med Danmark. Det norrøne skriftspråket har dødd ut, og vi skriver på dansk. Vi snakker altså ikke om en særegen norsk skriftkultur, men en dansk-norsk felleslitteratur.

Religion

Verdt å merke seg er det selvfølgelig at den katolske kristendommen for lengst er innført i Norge. Nordmenn tror ikke lenger at de kommer til Valhall eller Hel, men til himmelen eller helvetet. Vi tilber ikke lenger Tor og Odin, men Gud og Jesus.

Draumkvedet er kanskje Norges mest kjente folkevise. Det er noe usikkert når visa ble laga, men en del forskere mener den stammer fra slutten av middelalderen (Bø, 2020). Diktet er såkalt visjonslitteratur. Det vil si at det skildrer en hinsidig verden. Dermed er det også i slekt med Voluspå, diktet som skildrer vikingenes syn på livet etter døden.

Handling

Diktet skildrer et syn (en visjon) av hva som skjer etter døden. Fortelleren i diktet, Olav Åsteson, faller i søvn på julaften og våkner ikke før trettende dag jul. På ferden gjennom dødsriket får han se glimt av både skjærsild, helvete og paradis, og han møter jomfru Maria. Underveis blir han vitne til kampen mellom det gode og det onde: Satan med sin hær kommer farende fra nord, mens St. Mikael og Jesus står i spissen for englehæren.

Til slutt får Olav Åsteson se hva som skjer med de angrende sjelene på dommedag. De blir veid på vektskåla, og alle blir de vist til Jesus Kristus. Ingen sjeler som angrer, er fortapt.

Syn på døden

Hvilket syn på døden kommer egentlig til syne i diktet? Først og fremst kan vi se katolske forestillinger og verdier: Mennesket kan oppleve forferdelige pinsler etter døden. Men gode gjerninger, bot og anger kan føre til frelse og et godt evig liv.

Vi hadde få renessanseforfattere i Norge. Kulturelt lå vi fortsatt ganske brakk etter Svartedauden og tapet av selvstendighet til Danmark. Derfor er det mer naturlig å se på renessansen slik den var ute i Europa.

I renessansen ble forfatterne mer opptatt av mennesket, eksistensielle spørsmål og livet her og nå enn de var i middelalderen. For eksempel er dramaene fra denne perioden prega av humanismens fokus på menneskets egen evne til å takle tilværelsen. Mennesket framstilles som et komplekst, feilbarlig og sammensatt vesen, som både tror og tviler. Gud er den store skaper, men mennesket må søke i seg selv for å finne løsninger på livets mysterier.

Dette får konsekvenser for framstillingene av døden. Nå handler ikke alt om himmel, helvete og skjærsilden lenger. Like viktig blir individets egen refleksjoner om døden og etterlivet.

Shakespeare og døden

Om vi vender blikket utover Norges grenser, må vi innom verdens mest kjente dramatiker: William Shakespeare. Døden er tema i de fleste av hans mest kjente skuespill. Har du for eksempel sett bildet av karakteren Hamlet med hodeskallen i hånda?

Hamlet var besatt av døden, og store deler av stykket kretser rundt hans tanker om hvordan det er å dø.

Å dø, å sove –
ja bare dèt, – og se at søvnen slukker
all hjertekval, de tusen plager kjødet
er arving til. Hvor inderlig man higer
mot denne slutt: Å dø, å sove. Sove
og kanskje drømme?
(Hamlet, 1957)

Shakespeare og renessansen

Vi plasserer gjerne Shakespeare i renessansen. Renessansen etterfulgte middelalderen, en epoke der kristendommen gjennomsyra all kunst og litteratur. Religionen spiller en rolle i Shakespeares tekster også, men som du ser av sitatet fra Hamlet over, så er det mennesket som er i sentrum. Hamlet stiller iblant eksistensielle spørsmål om hva døden egentlig er, uten å blande inn verken himmel eller helvete.

1600-tallet er ei tid med store omveltninger, både innen religion og politikk. Det er store motsetninger mellom protestanter og katolikker, og mellom ledere i de europeiske landene. Kunsten ble brukt politisk. Den barokke stilen er pompøs og overdådig; den viste ledernes makt og rikdom. Kunsten skulle også appellere til folkets følelser og påvirke dem.

Den eksistensielle undringa Hamlet viser, blir i stor grad erstatta av tekster om Gud, himmel og helvete på 1600-tallet. På 1600-tallet dominerer den religiøse litteraturen som sjanger. De to mest kjente norske forfatterne var Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. Begge er mest kjent for sine salmer.

Dorothe Engelbretsdatter og døden

Dorothe Engelbretsdatters mest kjente salme heter "Aftensalme". I likhet med Draumkvedet handler også denne teksten om anger, nåde og å leve på riktig vis for å komme inn i Guds rike:

Kjære sjel, kom det i hu,
og bekjenn i dette nu
at du som et Adams barn,
henger fast i Satans garn.

Derfor også denne dag
ble det fall og nederlag.
Reis deg, gå med bønnen hen
til din Gud i himmelen!
(Norsk salmebok, 2013)

Utdraget fra diktet henvender seg direkte til leseren og forteller at hen er født i synd. Barokkdikterne var opptatt av at en skulle gripe de jordiske gledene, men samtidig huske at det jordiske livet snart ville ta slutt. Derfor finner vi mange dødsmotiver i salmene. Ofte ble døden framstilt gjennom metaforer som timeglasset eller natten.

På 1700-tallet vokser det fram en offentlig debatt som kritiserer religiøse dogmer, kirken som institusjon og eneveldig styre. Troen på vitenskap og menneskets fornuft er sterk. Menneskerettigheter og demokrati er ideer som oppstår i dette århundret. Det skjer store omveltninger, både sosialt og politisk. I 1789 starter Den franske revolusjon. I løpet av noen år blir eneveldet avskaffa og en nasjonalforsamling som fastslår at "alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket", blir danna. Idealer for kunsterne var i stor grad fornuften, vitenskapen og strenge regler for oppbygging av tekster.

Døden hadde ikke den posisjonen i litteraturen på 1700-tallet som i salmene på 1600-tallet. Religionen spilte nemlig en mindre rolle i litteraturen på denne tida. Ja, faktisk er det slik at vi for første gang kan snakke om det ateistiske mennesket. Det vil si at noen åpenlyst bekjente at de ikke trodde det fantes noen gud. Forfatterne er først og fremst opptatt av framskritt, fornuft og opplysning.

Våre mest kjente forfattere på denne tida er nok Ludvig Holberg og Johan Herman Wessel. Riktignok lar Holberg hovedpersonen Jeppe i Jeppe på Bjerget tro at han blir dømt til døden, mens Wessel på humoristisk vis "retter baker for smed" i diktet "Smeden og bageren". Men døden er ikke viktig som tema i disse tekstene.

Revolusjonen i Frankrike, som starta i 1789, fikk følger. Det som hadde starta som et opprør mot pompøse eneherskere, endte med at titusener ble drept av ledere som dyrket opplysningsideene. Mange ble skuffa og desillusjonerte over resultatet. I stedet for en republikk, som skulle vise hvor fullkomne opplysningstankene var, fikk de et blodbad.

En følge av dette ser vi i kunsten. På slutten av 1700-tallet oppstår romantikken, som er et opprør mot opplysningsidealene. De romantiske kunstnerne ville ikke lenger dyrke fornuften, vitenskapen og reglene. I stedet søkte de seg til naturen og hadde følelser, det impulsive og individet som idealer.

På 1800-tallet vender døden tilbake som motiv i litteraturen – en naturlig følge av at følelser erstatter fornuft som ideal. Døden ble ofte framstilt gjennom naturmetaforer, og gjerne med lidenskap og inderlighet. Den kunne nok bli framstilt som forferdelig, men er i mindre grad skummel og ekkel slik den for eksempel var i middelalderen. Romantikerne søkte det skjønne, også i døden og dødsøyeblikket.

Wergeland og døden

Vår mest kjente dikter fra denne tida, Henrik Wergeland, er kjent for å ha skrevet dikt på dødsleiet. Både "Til foråret" og "Til min Gyldenlak" ble skrevet like før han døde. Dikta viser Wergelands allsidighet. "Til min Gyldenlak" har en stram komposisjon og viser et lyrisk jeg som har akseptert døden. Han henvender seg direkte til blomsten, en gyllenlakk, i vinduskarmen og forteller at han kommer til å dø før denne har mistet sine blad:

Gyldenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja, før du mister din krones gull,
da er jeg muld.(Wergeland, s. 105)

Annerledes er både jegets forhold til døden og diktets form i "Til foråret". Diktet har en fri komposisjon, virker spontant skrevet, og stemmen i diktet elsker livet – og særlig naturen – så mye at den frykter døden. Den henvender seg direkte til våren og ber naturens flora og fauna vitne for ham så han får beholde livet:

O forår! den gamle roper for meg, skjønt han er hes.
Han rekker sine armer mot himlen og anemonene,
dine blåøyde barn, kneler og ber at du skal
redde meg – meg, der elsker deg så ømt.
(Wergeland, s. 104)

Goethe og døden

En av de store europeiske forfatterne på denne tida var den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832). Døden var et motiv i hans to mest kjente verk: Den unge Werthers lidelser (1774) og Faust (1808).

I Faust selger hovedpersonen sjelen sin til djevelen. Årsaken er at han aldri kan få nok kunnskap, og djevelen lover å hjelpe ham om han bare får sjelen hans. Gjennom verket kjemper Gud og djevelen om Fausts sjel, og til slutt er det Gud som går seirende ut av kampen.

Døden er altså et evigaktuelt tema, noe litteraturen og kunsten fra 1500–1850 gjenspeiler. Men det er ganske typisk at de kulturhistoriske periodene som handler om følelser og religiøse forestillinger, har døden som motiv hyppigst. Derfor er både middelalderen, barokken og romantikkens forfattere opptatt av døden og etterlivet. Særlig i middelalderen og barokken framstilles mennesket som en skapning som må leve på riktig vis i livet på jorda. Hvis ikke venter en fæl skjebne i helvetet etter døden.

Forfatterne som skrev i renessansen og opplysningstida, var mest opptatt av mennesket og fornuften. Disse skriver mindre om døden. Men det er også unntak. Hos renessanseforfatteren William Shakespeare er for eksempel døden alltid til stede.

Kilder

Bø, O.: Draumkvedet i Store norske leksikon på snl.no. Henta 4. november 2020 fra https://snl.no/Draumkvedet.

Engelbretsdatter, D (2013). Aftensalme henta fra Norsk salmebok. Opprinnelig utgitt 1678).

Fröhlich, W. Helse, Sykdom og død i middelalderen. Middelalder-Oslo. Henta fra https://middelalder.no/medlemsblad/faglige-artikler/192-helse-sykdomog-dod-i-middelalderen.

Krefting, Ellen: Opplysningstiden i Store norske leksikon på snl.no. Henta 13. november 2020 fra https://snl.no/opplysningstiden

Shakespeare, W (1958). Hamlet (Andre Bjerke, overs.). Aschehoug. (opprinnelig utgitt 1599). Henta fra https://teaterdialoger.wordpress.com/hamlet/monolog/

Vold, Thurid; Rise, Harald: Barokken i Store norske leksikon på snl.no. Henta 13. november 2020 fra https://snl.no/barokken

Wergeland, H (1995) "Til min Gyldenlak" og "Til foråret" fra Den første gang: Henrik Wergelands dikt i utvalg. Oslo: Gyldendal. Henta fra| http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031101016 | side 104 - 105.