To søstre - Norsk (SF vg1) - NDLA

Njuike sisdollui
Litterære tekster

To søstre

Åsne Seierstads bok To søstre handler om storesøster Ayan og lillesøster Leila. Begge søstrene blir radikale muslimer og slutter seg til IS i Syria. I dette utdraget møter du Leila som prøver å passe inn i to ulike kulturer.

Fremmed fugl

"LILLESØSTEREN LEILA VAR BLITT femten år og var den eneste muslimen i klasse 10a.
Første skoledag i åttende, høsten 2010, hadde hun stilt i knallgrønne bukser og rød genser. Med store runde briller. Swag. De andre jentene var kledd i pasteller og lyse toner. Classy.
Hun markerte seg som tøff og litt hard i kantene, en som krevde respekt, og som fikk det. Hun sparket fotball i gymtimene og stupte i svømmehallen, og på profilbildet sitt på Facebook gjorde hun duck-face som de andre jentene. 17. mai hadde hun kledd seg i en kort, hvit kjole, lik dem de andre jentene i klassen bar. Som søsteren fikk hun skryt når hun gjorde noe som nærmet seg dem.
«Så fin du er!» utbrøt de lyse klassevenninnene da hun endelig kledde seg som dem.
«Så, eh … fint det er!» sa de også når hun kom med snirklete, brunoransje hennamønster på hendene og oppover armene etter muslimske høytider.
Hun var en eksotisk fugl, anerkjent, men ofte oversett. Det viktige skjedde utenpå, over og rundt henne. Hun var som teflon for de andre jentene i klassen. Ingen festet seg ved henne. Ingen innviet henne i hemmelighetene sine. Og hva er vel et tenåringsliv uten betroelser.
Hun startet en blogg som ingen fulgte. Hun slettet den, startet en ny, som hun kalte Pumpkinface. «Jeg skal fortsette å blogge som vanlig og siden det ikke gikk så bra med den forrige bloggen min sååå satser jeg på denne hahahahahaahahaha sorry jeg kom på at… noop jeg glemte det…… meeeen jeg har tenkt at jeg burde blogge mer såååå jeg skal blogge akkurat det jeg tenker på med mindre jeg glemmer det for det kan skje med meg, kusina mi kjenner meg som Gullfisk hjerne fordi jeg glemmer så fort.» Knapt noen leste denne heller.
Blant jentene i klassen dannet det seg raskt klikker som satte agenda for hva som var kult og trendy, hva som var viktig og hva som var latterlig, hvem var swag, hvem var classy og hvem var utenfor.
Leila passet ikke inn i noens gjeng. En sjelden gang ble hun med noen hjem, når de for eksempel skulle forberede seg til gruppearbeid. Da måtte de bare sørge for å holde hunden innelukket om de hadde en, for Leila kunne ikke være i nærheten av hunder, det var haram, et uttrykk klassen lærte tidlig. Haram – ikke lov. Halal – tillatt. Leila kunne mye – for hun gikk på koranskole, og i tillegg var hun med i en eller annen muslimsk organisasjon inne i Oslo sammen med storesøsteren. I vesken hadde hun en liten rød bok med hadith – utsagn og historier om Muhammed. Slik gikk første ungdomsskoleåret.
Så kom sommerferien mellom åttende og niende. Mens resten av klassen kom tilbake litt brunere og litt høyere enn før, var Leila helt endret. Sommerferien hos storfamilien i Somaliland hadde ført til at hun la vekk de grønne buksene og de røde toppene og kom på skolen i et langt skjørt. Snart gikk hun med en lang kåpe med matchende hijab i farger som gikk i ett med høsten rundt.
«Hvorfor går du med den?» spurte en jente.
«Jeg har fått den,» svarte hun.
Menigheten har kjøpt den til henne, formidlet klassevenninnen videre.
De som kjente Leilas storesøster, Ayan, hadde lagt merke til den samme endringen hos henne. Alt skulle være mørkt, flatt, matt. Om høsten gikk Leila i joggesko i duse farger, vinterstid byttet hun til fjellsko i fake skinn, slike som guttene i klassen brukte. Men ikke de fineste akkurat, kommenterte jentene seg i mellom.
Når de hadde skolekjøkken, slapp hun å lage noe med svin i. Og selvfølgelig slapp hun å spise kjøtt som ikke var halalslaktet. De som var på hennes gruppe fikk alltid lage to desserter om den som sto på menyen hadde gelatin i seg. Stivningsmiddelet var laget av sener, knoker og hud fra gris, som ikke var halal, lærte klassen seg.
Da de hadde fått bra karakter på et gruppearbeid, hevet sidemannen hånden for å slå high five med henne. Leila så stivt på ham. Han forsto straks. Selvsagt, håndflate mot håndflate var haram.
Da en gutt hadde glemt pennalet og ba om å få låne en blyant, sa hun: «Greit, men da kan jeg aldri bruke den igjen.»
Han skjønte ikke helt, før hun kastet blyanten bort til ham og sa: «Bare behold den. Jeg kan ikke ta i noe du har tatt i.»
En gang en klassekamerat hadde blitt skikkelig glad for noe, og omfavnet den som sto nærmest – som viste seg å være Leila – hadde hun brutt seg løs og ropt: «Det der gjør du aldri igjen!»
«Oj, sorry, beklager, sorry…» stotret han. Han ville jo ikke såre henne.
«Om en gutt tar på meg her,» pekte Leila, «er det som å få en spiker gjennom armen. Om noen klemmer meg, er det som å få ti spikre gjennom hodet.»
Hun måtte komme i god tid til timene for å unngå trengselen når det ringte inn, slik at hun ikke skulle risikere å skumpe borti en gutt.
Hun deltok ikke lenger på noe utenfor skolen. Hun møtte fremdeles opp i gymtimen, men nektet å være med på ballspill der hun risikerte å bli taklet av en gutt, svømming, fordi hun ikke kunne vise seg avkledd, dans og turn fordi det var haram. Gymlæreren ville likevel ikke stryke henne, og satte laveste ståkarakter.
Slik gikk niende.
Første skoledag i tiende kom elevene tilbake, brune med solbleket hår. Leila kom i niqab.
Noen av guttene klarte ikke la være å le. Når hun gikk bak i klasserommet for å be, tok de tullebilder av henne. «Hun er syk, ass,» sa en. Spøkelseskladden, kalte de henne.
Året før var det ingen som hadde sett henne be på skolen, nå var hun opptatt av å respektere bønnetidene og gikk med en alarmklokke i beltet som durte når det var tid for bønn. Om det var i timen, rakk hun opp hånden og ba om å få gå ut.
Lærerne visste ikke helt hvordan de skulle takle nyreligiøsiteten, noen lot henne gå ut når hun spurte, andre ikke. Holdningen var at det var viktig å tilrettelegge for mangfold på skolen. Etter hvert fant hun et sted hun kunne be i fred, et utstyrskott i korridoren. Hun fikk låne en nøkkel, låste seg inn og kom tilbake når hun var ferdig. Iblant gikk hun bare bakerst i klasserommet, vendte seg mot Mekka, rullet ut bønneteppet sitt, knelte og mumlet sine lovprisninger. Hun fulgte klokken slavisk og kunne avbryte elevpresentasjoner og prøver for å be.
Om det ble spilt musikk, forlot hun klasserommet. Om det ble vist film, gikk hun ut. Når de hadde rollespill, ville hun ikke være med, for hun kunne ikke late som hun var en annen enn hun var. Det var også haram. Hun slettet seg som Leila fra Facebook, opprettet en ny profil, der hun kalte seg Bintu Sadiq – Sadiqs datter – og postet bare religiøse tekster.
Rektor og lærerne holdt råd. Rektor var opptatt av å inkludere. Det har vi alltid hatt fokus på her. De ville vise toleranse og kulturforståelse, og absolutt ikke diskriminere, men til slutt: Dette går ikke lenger.
Leila ble innkalt. Hun fikk beskjed om at det var forbudt å dekke til ansiktet, både i timen og i friminuttet, og at hun ikke fikk lov til å gå ut av klasserommet for å be. Det skapte for mye uro, og hun gikk glipp av undervisningen. Kunne hun ikke heller be i friminuttet?
Leila hadde ingen respekt for de nye kravene, hun fortsatte å rekke opp hånden når det durte i klokken hennes. Andre ganger bare gikk hun ut når alarmklokken kalte til bønn.
Hun kranglet ofte med lærerne og gikk ikke av veien for å sette dem på plass om hun følte seg misforstått eller krenket. Utover det brydde hun seg ikke særlig om skolen, og karakterene gikk ned fra ganske gode til det jevne, med et snitt på tre.
Klassekameratene var enten imponert eller provosert over de fremmede termene hun brukte i religionstimen. Siste skoleår på ungdomsskolen skulle elevene forberede et foredrag med selvvalgt tema. Sofie hadde valgt temaet «Religiøse hodeplagg i skolen». Hun var godt forberedt med avisartikler og bøker. Foredraget utløste en heftig diskusjon, slik kvinners hodeplagg går som en frontlinje i islamdebatten.
«Jeg kan forstå at du har lyst til å gå i den,» sa Sofie. «Men det betyr at du underlegger deg mannen!»
«Allah har skapt oss forskjellig, og han har beordret kvinner til å dekke seg til!» repliserte Leila.
Sofie fortsatte å argumentere med at det var en usynliggjøring av kvinner, at det symboliserte å ville gi fra seg hardt tilkjempet makt. Etter hvert hadde Leila hele klassen mot seg.
«Allah skiller mellom to typer mennesker,» sa Leila. «De som adlyder, og de som ikke gjør det. Straffen er hard for dem som ikke følger det han befaler!» sa hun til sist mens hun kjempet med tårene.
«Jeg tror vi er ferdig med denne diskusjonen,» sa religionslæreren.
I det store og hele visste klassen lite om henne. Om hun var borte noen dager, var det ingen som spurte etter henne. De så henne aldri utenom skolen, og savnet henne ikke om hun ikke var der. Før første time om morgenen satt Leila ofte alene ved pulten sin, mens de andre hang i grupper og pratet. Mandagsmorgenene var det sjelden noen som spurte hvordan hennes helg hadde vært. For hun var aldri der det skjedde, der tenåringene hadde begynt å teste voksenlivet: Fester. Sex. Alkohol.
«Tror du hun er ensom?» spurte Sofie, en gang hun og Emilie sto og snakket om at Leila var så mye alene, også i friminuttene. «Herregud, forestill deg,» sa Sofie. «Jeg blir jo usikker om jeg må stå alene et sekund.»
De bestemte seg for å gå bort til henne. Men det ble ikke så ofte. De to venninnene hadde så mye annet å snakke om.
Iblant var Leila sammen med en jente i parallellklassen. Amal var trinnets andre somaliske elev og hadde kjent Leila fra hun var liten. Mødrene deres var bekjente. De var svært ulike. Amals mor var rask i bevegelsene, smal og muskuløs. Etter at hun flyktet til Norge, kom hun seg raskt ut i arbeidslivet, ofte hadde hun turnert to jobber. Det hadde vært hardt fysisk arbeid, mye rengjøring, tunge løft. Nå gikk hun lange skift som hjelpepleier på et bo- og behandlingssenter.
«Amal, du vet at du lever to liv?» hadde Leila sagt til henne i et friminutt. «Dette livet og etterlivet. Dette livet er en test. Enten består du, eller så stryker du. Hver kveld tar Gud sjelen din, en engel kommer, så avgjør Gud om han skal gi deg en ny sjanse. Når du legger deg, da har du på en måte dødd. Tenk på at du er velsignet hver gang du våkner, at du har fått en ny sjanse, men du må være forberedt på at du når som helst kan dø.»
Amal ble med Leila og storesøsteren til møtene i Islam Net, og hun ble påvirket av Leilas oppfordringer: «Amal, du må våkne! Du må åpne øynene dine! Du må komme nærmere Allah!»
Hun begynte å lese Koranen med mer innlevelse, ikke bare pugge den, slik hun hadde gjort på koranskolen. Hun tok det til seg på en ny måte. Det var som om Allah snakket direkte til henne. Hun klikket seg inn på linkene hun fikk av Leila. Om islam som den rette vei, den eneste vei, og om hvor hard straffen var for dem som ikke fulgte Allahs bud. Hijab hadde hun gått med siden barne- skolen, nå sluttet hun også å gå med bukser.
Hjemme var Amal blitt kritisk til det norske. «Overalt i dette landet er det rasisme, diskriminering, muslimer blir trakassert,» sa hun til moren. Hun begynte å slurve med skolearbeidet, ville heller lese Koranen eller se opptak fra YouTube. Så sa hun at hun ville slutte skolen fordi hun ble mobbet.
«Hva skjer? Du går med de samme barna som før, de samme lærerne, hvorfor har de plutselig begynte å mobbe deg nå! Om noen plager deg, si hvem det er til meg eller lærerne, så skal vi ordne opp i det.»
Amal sa bare at hun hatet skolen.
«Jenta mi, vær så snill, dette er det siste året. Du kan ikke droppe ut nå!»
«Jeg vil i alle fall be om fritak fra gym.»
Moren, som Amal for lengst hadde vokst forbi, både i høyden og bredden, tente.
«Her løper jeg rundt for dere, jobber livet av meg og oppdrar dere gjennom barneskolen til ungdomsskole og videre, for at dere skal få en framtid her! Så vil du slutte! Hva har skjedd med deg? Jeg ringer læreren din.»
Etter samtalen fikk moren mye å tenke på, for læreren var også bekymret. Hun fikk vite at Amal hadde endret seg etter at hun hadde begynt å henge med Leila. De to holdt seg for seg selv, de var blitt vanskelige å forholde seg til, og de kom med sterke utfall mot alt norsk.
«Jeg hater Norge,» kunne Amal si. «Nordmenn liker ikke muslimer.» Hun følte seg i fanget i et samfunn hun ikke følte hun hørte hjemme i.
«Norge fanger deg ikke!» ropte moren til sin eneste datter. «Hvis du ikke plager noen, så plager ikke Norge deg!»
Amal ble dratt mellom moren, som nå så med argusøyne på alt hun foretok seg, og Leila, som fristet henne med tilbudene i paradiset.
Men Amal kunne også bli flau over Leilas markeringsbehov. En morgen de sto og ventet på bussen, var Leila enda mer tildekket enn før; hun hadde kastet et flortynt, svart slør over niqaben. Det var tett nok til at ingen kunne se inn, tynt nok til at Leila kunne skimte verden rundt seg. Leila fikk skjeve blikk fra Bærums sølvgrå garde, de som i tillegg til ungdommene holdt bussene i kommunen i gang. Leila ble lei av skulingen og stilte seg opp i midtgangen og sa: «Dere tror jeg ikke kan se dere! Jo, jeg ser at dere stirrer. Dessuten, dere tar feil, jeg ser klarere enn dere!» Så satte hun seg i et vindusete. Amal ønsket å synke i jorden.
Leila hadde flere ganger sagt at hun ville leve i et muslimsk land. Hun og storesøsteren hadde tryglet foreldrene om å få bo i Somalia, hos bestemoren, fordi de ikke kunne leve som de ønsket i Norge. Foreldrene hadde sagt at de måtte fullføre utdanningen sin først.
Leila brydde seg overhodet ikke om utdanningen, den var verdiløs. Hun hadde andre drømmer, fortalte hun venninnen.
«Jeg vil gifte meg så fort som mulig,» sa Leila da hun fylte femten. «For når jeg gifter meg har jeg fullført halvparten av veiledningen, halvparten av de gode gjerningene.» forklarte hun.
«Du er altfor ung!» innvendte Amal. «Du skal vel studere først, gjøre noe med livet ditt.»
«Jeg er voksen nok. Jeg vil gifte meg og få barn nå.»
«Med hvem da?» spurte Amal.
«Med hvem som helst, bare han er en praktiserende muslim. Det viktigste er at han er religiøs.»
Amal ble overrasket.
«Jeg vil ha åtte barn,» sa Leila en dag.
«Jeg vil flytte til en ørken,» sa hun den neste. «Jeg vil leve i ørkenen, der det ikke er noe. Helt øde. Der vil jeg leve på sand og vann. Komme nærmere Gud. Vise at jeg ikke trenger noe annet.»
«Hmm,» sa Amal."
(Seierstad, 2017, s. 191–199)

Kilde

Seierstad, Å. (2017). To søstre (7.utgave). Oslo: Kagge forlag.

Guoskevaš sisdoallu

Bihtát ja doaimmat
Utenforskap i "To søstre"

Hvordan kan det skje at to godt integrerte jenter drar til Syria for å krige med IS? Disse oppgavene tar utgangspunkt i et utdrag fra Seierstads To søstre.

Bihtát ja doaimmat
Veien til Syria

Hvordan kunne norske ungdommer reise til Syria for å krige for IS? Åsne Seierstads To søstre og Demian Vitanzas Dette livet eller det neste handler om det.

Dán lea/leat čállán Åsne Seierstad.
Maŋemusat ođastuvvon 2020-01-17