Makt og kristningen av Norge - Historie (vg2) - NDLA

Njuike sisdollui
Fagartikkel

Makt og kristningen av Norge

Vi sier gjerne at kristendommen ble innført i Norge i 1030, ved slaget på Stiklestad, men kristningen av landet var nok en mer komplisert og langdryg prosess, og religionen spilte en viktig rolle under samlingen av det langstrakte landet vårt.

Fra Håkon Adalsteinsfostre til slaget på Stiklestad

Harald Hårfagre sendte den yngste sønnen sin, Håkon, til kong Adalstein i England. Ettersom England var et kristent land, ble også Håkon oppdratt som kristen. Da han seinere overtok den norske tronen rundt 933, fikk vi altså en kristen konge. Han hadde også med seg en engelsk biskop til hjemlandet da han returnerte fra England. Likevel skulle det ta nesten hundre år før Norge offisielt ble kristnet.

I mellomtiden hadde vi to såkalte «kristningskonger», Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (den hellige). De to kongene er kjent for å ha brukt ganske brutale metoder. Vi sier gjerne at de kristnet Norge med sverd, det vil si at de gikk hensynsløst til verks overfor dem som ikke ville godta den nye religionen. Men hvorfor var det så viktig for dem at folk skulle omvende seg til kristendommen? Og hvorfor tok de i bruk så harde midler?

Kristendommen som verktøy for maktsamling

Den nye religionen egnet seg svært godt for den som ønsket et samlet Norge, under én konge. I kristendommen rettferdiggjøres og framheves nemlig den eneherskende kongen, han som har fått sin makt fra Gud.

I høvdingsamfunnet hadde kongen, eller den øverste lederen, vært en primus inter pares, altså «den første blant likemenn». Han skulle bygge sin makt nedenfra og opp, ved å være raus, vennlig og rettferdig. Han måtte være en dyktig kriger og en god strateg. Ved overgangen til kristendommen kom det typisk kristne kongsidealet, nemlig rex iustus, eller «rettferdig konge». En slik konge fikk sin makt fra Gud og måtte dermed ikke kjempe seg opp som en «første blant likemenn». Han kunne rettferdiggjøre sin posisjon uten å måtte overbevise bøndene om at han var den beste krigeren og den rauseste velgjøreren. Idealet for de kristne middelalderkongene var å sikre at Guds lov ble overholdt på jorden og skape et godt samfunn for sitt folk, selv om dette ikke alltid var like tydelig i praksis.

En annen grunn til å kristne landet var rett og slett forholdet til andre stater. Så å si hele resten av Europa var på denne tiden kristnet, og det å ha samme religion som de andre var nok en viktig faktor. Det kunne lette handelen og annen kontakt mellom statene.

Personlig religiøsitet

At kristendommen var gunstig for dem som hadde maktambisjoner i Norge, er det ingen tvil om. Samtidig må vi huske at den personlige overbevisningen hos disse kongene nok også har vært sterk. Det kristne budskapet om nestekjærlighet og tilgivelse sto i sterk kontrast til vikingenes brutale æreskultur. De kristne mytene og det kristne budskapet har sikkert også spilt en viktig rolle for disse kongene og for andre vanlige folk som lot seg omvende på eget initiativ.

I dag tenker de aller fleste nordmenn på religion på en annen måte enn det folk gjorde for tusen år siden. Den gangen var religion mer enn noe å tro på – det var en måte å leve på. Troen gjennomsyret det meste man gjorde, og frykten for å havne i helvete var høyst reell. Å se kristningen av Norge bare som en måte å skaffe seg makt på blir derfor for enkelt. Disse kongene hadde nok vært i utlandet og blitt omvendt der. Da de kom hjem, ønsket de å innlemme resten av folket i det de trodde på.

Samtidig som kongene ønsket å kristne folket, var det nok også noen som ble omvendt på eget initiativ. Allerede på 800-tallet finner vi kristne symboler blandet med norrøne. I løpet av 900-tallet bygges de første kirkene, og vi ser spor av at kristendommen enkelte steder overtar for den norrøne religionen. Mange nordmenn hadde vært i utlandet, og de kunne ha plukket opp den nye religionen der. Kanskje var de blitt overbevist etter et besøk i et fransk kloster, eller de hadde møtt en engelskmann med gode overtalelsesevner? Videre er det mulig at de snakket varmt om kristendommen til andre i hjembygda. Slik har sannsynligvis den nye religionen spredd seg, parallelt med at kongene innførte den med makt. Dette ser vi blant annet ved at det er funnet kristne symboler i Norge som stammer fra før den offisielle kristningen.

En tilpasset form for kristendom

Da kristendommen først ble innført i Norge, måtte den tilpasses norske forhold. Å erstatte de gamle norrøne gudene med én ny og enestående Gud må ha vært en veldig omveltning for folk. Derfor var det også viktig å trekke fram de sidene ved den nye religionen som passet inn i den gamle kulturen og livsvilkåra til nordmennene. Slik kunne det nye tilpasses det gamle, og man slapp å gi opp alt det kjente og kjære med en gang. Det finnes også skriftlige framstillinger av både Jesus, Maria og Den hellige ånd som sammenlikner dem med norrøne guder som Tor og Odin.

De norrøne verdiene hadde i stor grad vært ære, krigervilje og mot. Dette ble også gjenspeilet i de norrøne gudene, som i stor grad var barske og modige. Å skulle erstatte slike verdier med en lidende Kristus på korset var nok en urealistisk tanke i Norge. Folk verdsatte fremdeles de samme idealene som før, og en lidende Kristus hadde nok lett blitt sett på som svak. Når vi ser på tidlige framstillinger av Kristus i Norge, ser vi at han ofte er framstilt som stridende, stikk i strid med det europeiske idealet, der den stille lidelsen gjerne ble trukket fram som et ideal. På denne måten skapte nordmennene sin egen vri på den nye religionen.

For mange var det nok også viktig å fortsette de gamle skikkene med å ofre til forskjellige guder, etter hva de hadde behov for. De var vant til å henvende seg til én gud for fruktbarhet, én for krig osv. Den formen for kristendom som ble innført i Norge på 1000-tallet, var katolisismen. I den katolske kirken dyrker man ulike helgener. En helgen er en person som Kristus angivelig skal ha levd gjennom, og man kan derfor ære Kristus gjennom å tilbe helgenen. Helgendyrkelsen kunne på mange måter erstatte det gamle systemet med flere guder. Man kunne tilbe en spesiell helgen, ut fra denne helgenens egenskaper. At helgenkulten sto sterkt i Norge, er derfor ikke så rart.

Guoskevaš sisdoallu

Dán lea/leat čállán Annikken Johansen ja Eivind Sehested Zakariassen. Vuoigatvuođaguoddi: Kommuneforlaget
Maŋemusat ođastuvvon 2020-10-22