Utvikling i dyreriket

Det store mangfoldet i kroppsbygning og funksjon innenfor dyreriket er et resultat av evolusjonære tilpasninger til ulike miljøer. Dyrene skiller seg fra andre organismer ved at de har forskjellige typer spesialiserte celler og sammensatte kroppsstrukturer. Enkelte dyr har få spesialiserte celler, mens de mer komplekse har flere typer vev, organer og organsystemer.

Vi deler gjerne inn dyreriket i et system basert på kroppsbygning og ulike utviklingstrekk hos de forskjellige organismene. Denne inndelingen gir en oversikt som kan bidra til å forstå sammenhengen mellom kroppsbygning og ulike måter å drive livsprosessene på.

Svamper er de mest primitive dyrene, og dermed de dyrene som har enklest kroppsbygning. Svamper har ikke utviklet "ekte" vev og organer, men har spesialiserte celler som samarbeider om ulike oppgaver.

De fleste svamper er fastsittende og har en kropp som kan minne om en sekk full av porer. Denne kroppsbygningen er godt tilpasset et liv i vann. Svamper tar opp næringsstoffer ved at vannmassene skyller inn over de små porene i overflaten og inn i et indre hulrom. Herfra skyller vannet ut avfallsstoffer gjennom en større ytre åpning. Dette relativt enkle systemet bidrar til næringsopptak, utskillelse av avfallsstoffer og gassutveksling.

Alle andre dyr danner ekte vev under fosterutviklingen.

Nesledyrene regnes som de første dyrene som utviklet vev. De har likevel en svært enkel kroppsbygning. De danner bare to cellelag (endoderm og ektoderm) under fosterutviklingen og har ingen indre organer. De beholder urmagen hele livet og har bare én ytre åpning til omgivelsene. Urmagen fungerer dermed som både munn, mage, tarm og anus. Nesledyrene er radiærsymmetriske. Det innebærer at de kan møte omgivelsene sine fra alle kanter. Dette er en nyttig tilpasning for organismer som lever i vann.

Nesledyrene har fått navnet sitt fordi de inneholder stikkende nesleceller som lammer byttedyr og kan svi kraftig ved berøring.

Kroppsbygningen hos de mest komplekse dyrene er tosidig symmetrisk. Det innebærer at dyret kan deles på midten og gi to deler som speiler hverandre. Tosidig kroppsbygning gjør dyr velegnet for retningsbestemt bevegelse.

De komplekse dyrene danner tre cellelag (endoderm, ektoderm og mesoderm) under fosterutviklingen og har derfor mer avanserte vev og organer med spesialiserte oppgaver. De fleste dyrene i denne gruppa har utviklet

• kroppshule som beskytter indre organer

• fordøyelseskanal med munn og anus

• egne organer for gassutveksling

• sirkulasjonssystem som effektiviserer næringsopptaket

• muskulatur som øker bevegeligheten

• sanseorganer tilknyttet et nervesystem som tolker informasjon

Dette er tilpasninger som gjør det mulig for dyrene å ha et mer aktivt liv og overleve i miljøer der de må konkurrere med andre arter om næring.

Utviklingstrekk skiller de komplekse dyrene

Det er to ting som skiller utviklingen av de mer komplekse dyrene:

• hvordan de utvikler fordøyelseskanal

• hvordan de utvikler skjelett

Protostome dyr – utvikler først munn

Protostome dyr omdanner den første åpningen (urmunnen) til munn og utvikler etter hvert en ny åpning til anus.

I denne gruppa finner vi leddyr og rundormer som har utviklet et ytre skjelett (eksoskjelett) eller skall. Det ytre skjelettet er godt egnet til å beskytte dyret mot omgivelsene og er derfor en vellykket tilpasning. Denne tilpasningen har gjort leddyrene til den største gruppa i dyreriket.

For å vokse må disse dyrene kaste det gamle skallet og lage et nytt. Dette krever mye energi og begrenser dermed dyrenes mulighet til kontinuerlig vekst.

Deuterostome dyr – utvikler først anus

Hos deuterostome dyr blir urmunnen omdannet til anus. Etter hvert blir det utviklet en ny åpning som blir munn. Disse dyrene har indre skjelett.

Hos pigghudene består skjelettet av kalkplater. Pigghudene har femtallig radiærsymmetri som voksne, men er tosidig symmetriske på larvestadiet.

Ryggstrengdyrene har en støttestruktur, en ryggstreng, som strekker seg i hele lengderetningen av dyret på tidlige utviklingsstadier. Ryggstrengen gir opphav til knokler og beinvev i skjelettet hos de mest komplekse dyrene. Det er gjerne disse dyrene du først og fremst tenker på som "dyr", nemlig fisker, fugler, krypdyr, amfibier og pattedyr, blant annet oss mennesker.

Introduction to Animal Diversity. (2018). I Openstax. Hentet 14. oktober 2021 fra https://openstax.org/books/biology-2e/pages/27-introduction