Identitet og antropologi

Selv om ordet identitet er relativt nytt, har det lenge vært en del av antropologiske studier. I løpet av de siste tiårene har stadig flere antropologer hatt forskningsprosjekter som direkte eller indirekte tar for seg identitet. I tillegg har identitet blitt et viktig tema for mange av de samfunnene antropologer studerer. Det har blant annet vært sentralt for å forstå hvordan personer i et samfunn ser på seg selv, og hvorfor de velger de handlingene de gjør. I denne teksten skal vi derfor se på en case hvor identitet var sentralt for å forstå de ulike prosessene blant deler av befolkningen i det aktuelle samfunnet.

De norske samene hadde over en lang periode gjennomgått en statsstyrt fornorskningsprosess. På skolene var det ikke lov til å bruke samisk, og elevene måtte både snakke og lære på norsk. Bruk av samisk kunne gjøre at de ble straffet.

Målet med fornorskningen var å gjøre samene så norske som overhodet mulig. Dette fikk selvfølgelig konsekvenser for selvbildet til den samiske befolkningen. Antropologen Harald Eidheim gjorde flere studier i sjøsamiske samfunn fra 1950-tallet og fremover, og han oppdaget en sjøsamisk identitet som ble underkommunisert i mange sosiale settinger. Mange sjøsamer viste med andre ord ikke frem sin etniske identitet. Dette atferdsmønsteret fikk blant annet konsekvenser for hvordan samene oppførte seg i møtet med nordmenn.

På 1960-tallet var sjøsamene en stigmatisert gruppe. De ble sett ned på og dårlig behandlet, og på grunn av fornorskningen hadde de utviklet et negativt selvbilde. Å være (sjø)same var negativt og et hinder i sosiale sammenhenger.

I offentlige forhold og i situasjoner hvor nordmenn var til stede, overkommuniserte derfor samene norske kjennetegn. I hvert fall det de oppfattet som kjennetegn på norsk kultur. Det kunne foregå på butikken, i skolen, på en ferge eller hvis de hadde nordmenn på besøk.

Eidheim oppdaget at de kunne være opptatt av å fortelle om sine kunnskaper innenfor moderne fisking, vise hvor god standard husene var i og hvor ryddig de hadde det på kjøkkenet (urenslighet ble sett på som et samisk kjennetegn).

Alt dette ble presentert på en lokal, men dog gebrokken, dialekt. De ville med andre ord fremstå som nordmenn, samtidig som de gjemte unna den samiske identiteten. Hvis de fremsto som samer, kunne det få negative konsekvenser, for eksempel i form av verbale tilrop eller utestengelse.

Samisk ble derfor sett på som en hemmelig kode som ble brukt i sammenhenger der de anså det som trygt å spille ut sin samiske identitet, blant annet i private situasjoner eller innenfor hjemmets fire vegger. Dette betyr videre at sjøsamene hadde en identitet som var situasjonell. Hvilken identitet de spilte ut, kom i aller høyeste grad an på situasjonen de befant seg i.

Så, for å forstå hvorfor sjøsamene ønsket å fremstå som nordmenn, måtte man også forstå hvordan de oppfattet sin etniske identitet. I kjølvannet av fornorskningen hadde «samiskhet» lav status og ble sett ned på.

Av den grunn hadde mange utviklet et dårlig selvbilde. For å unngå å bli sett på som same, underkommuniserte mange sin etniske identitet, og framstod heller som det de oppfattet som norsk. Det var med andre ord viktig å fokusere på identitet for å forstå atferdsmønsteret og det selvbildet som preget den samiske befolkningen.

Eidheim, Harald 1971: Aspects of the Lappish Minority Situation. Universitetsforlaget

Eriksen, Thomas Hylland 2006: Hva er sosialantropologi. Universitetsforlaget