Ninian Smarts syv religionsdimensjoner

Ninian Smart (1927–2001) var en viktig religionshistoriker fra Skottland. Smart fremmet det som kalles for komparativ religionsforskning, dvs. forskning som vektlegger å sammenligne ulike religioner. Han populariserte bruken av det han kalte de syv religionsdimensjonene.

Ifølge Smart er religion et sammensatt verdensbilde som fungerer som en organisme. Akkurat som en organisme består av flere deler, består også religion av ulike gjensidig avhengige deler, eller dimensjoner. Disse dimensjonene finner man i alle religioner, og de kan brukes til å sammenligne og kartlegge unike sider ved enhver religion.

Et hjelpemiddel for å huske alle de syv religionsdimensjonene er akronymet ROMMELS. Tenk at hver forbokstav av akronymet samsvarer med forbokstaven til hver av de syv dimensjonene:

• R – Rituelle dimensjonen: religiøse handlinger
• O – Opplevelsesdimensjonen: følelser og opplevelser
• M – Mytiske dimensjonen: religiøse fortellinger
• M – Materielle dimensjonen: bygninger, gjenstander, kunst og naturfenomener
• E – Etiske dimensjonen: normer og verdier
• L – Læredimensjonen: sentrale tanker
• S – Sosiale dimensjonen: fellesskap og organisering

All religion inneholder praktiske sider og er opptatt av utførelsen av spesifikke handlinger. Slike religiøse handlinger kalles for riter eller ritualer.

Ritualer er gjentatte symbolhandlinger som ofte har mange funksjoner. Det kan eksempelvis være daglige ritualer, som bønn i islam, eller årlige ritualer, slik som påskegudstjenesten i kristendommen. Den vanligste formen for ritualer er trolig overgangsritualer. Disse omhandler overganger i livet slik som fødsel, det å bli voksen, å gå inn i et samliv, og døden.

Kjente eksempler på ritualer er bønn, meditasjon, ofringer og pilegrimsreiser.

Noe som skiller religion fra f. eks. filosofi, er vektleggingen av personlig erfaring og særegne opplevelser.

Mystikken er en holdning som finnes i alle religioner om at den ytterste virkelighet er noe som kun kan erfares direkte gjennom en ekstraordinær opplevelse – en mystisk erfaring. Slike opplevelser kalles ofte for åpenbaringer, profetkall, ekstase, transe, kontemplasjon, osv. To kjente eksempler på mystiske erfaringer er Moses som blir beordret av Gud til å bli profet, eller Buddha som gjennom meditasjon og kontemplasjon oppnår overmenneskelig innsikt i virkelighetens natur. Slike intense emosjonelle opplevelser kan frambringes ved mystisk trening i form av bønn, askese, meditasjon, yoga, faste, bruk av psykedeliske midler osv.

Religiøse opplevelser utgjør imidlertid ikke bare ekstraordinære opplevelser. Bønn og daglige ritualer kan gi den religiøse en følelse av trygghet eller nærhet til det hellige. Dette er for mange helt grunnleggende religiøse følelser. Opplevelsesdimensjonen er derfor særlig tilknyttet den rituelle dimensjonen.

Myter er fortellinger som har en forklarende funksjon. Disse kan forklare verdens opphav (skapelsesmyter), hvordan mennesker oppstod, hvordan ting vil være i framtida, osv. Myter er ofte symbolske, som betyr at de ikke er ment til å tas bokstavelig.

Kjente eksempler på myter er skapelsesmyten fra Bibelen, myter om miraklene til Jesus, endetidsmytene fra Johannes' åpenbaringer i Bibelen og norrøne myter om Tor med hammeren som skaper lyn og torden.

Religiøs arkitektur slik som kirker, katedraler, moskéer og templer, og annen religiøs kunst, gjenspeiler alltid noe sentralt om religionen den representerer. Hellige hus er viktige fordi de gir en ramme for fellesskapets seremonier og ritualer.

Her kan du utforske Synagogen i Oslo:

Hellige skrifter og hellige steder i naturen, slik som elven Ganges, er også en del av den materielle dimensjonen. I alle religioner finnes det estetiske uttrykk, som betyr noe som direkte påvirker sansene, slik som religiøs musikk. Kort sagt tilhører alt skapt av menneskelige hender denne dimensjonen.

Enhver religion vektlegger etikk og klare regler for rett og galt. Historisk sett er det i stor grad religion som har gitt forklaringer og legitimitet til normene i de aller fleste samfunn. I moderne tid har ideologier og humanistiske verdier overtatt denne rollen i en del av samfunnet.

Alle religioner har ulike varianter av den gylne regelen, og forbud mot drap og tyveri. Fordi etikk utgjør en sentral del av religioners selvforståelse, er denne dimensjonen tett tilknyttet læredimensjonen.

Alle religioner har et sett grunnleggende læresetninger, ofte kalt dogmer, om hvordan verden henger sammen og fungerer. Disse er ofte formulert i det vi kaller trosbekjennelser – kortversjoner av en religions viktigste lære. For eksempel vektlegger den kristne trosbekjennelsen at Jesus er Guds sønn, mens den islamske vektlegger at Muhammed er Guds profet.

Andre sentrale tanker slik som virkelighetsoppfatning, gudssyn, menneskesyn og frelseslære er også viktige deler av denne dimensjonen.

Alle eksisterende religioner tilbyr et sosialt fellesskap og kan fungere som et sosialt lim. Med andre ord kan religion være en samlende kraft som binder folk tettere sammen. Religiøse grupper danner ofte institusjoner som gradvis blir til tradisjonsbærere.

Nesten alltid oppstår det en tydelig maktstruktur innad i religioner. Dermed får man et lederskap med definisjonsmakt, en elite, og ulike retninger innen samme religion. Eksempler på tradisjonsbærende institusjoner er den katolske kirke og den buddhistiske sangha. Eksempler på religiøst lederskap med definisjonsmakt kan være Dalai Lama i tibetansk buddhisme, og paven i katolsk kristendom.

Kessler, G. E. (2012). Fifty Key Thinkers on Religion. Routledge.

Kvamme, O. A., Lindhardt, E. M. & Steineger, A. E. (2018). I samme verden. Religion og etikk, vg3 (4. utg.). Cappelen Damm.

Smart, N. (1998). The World's Religions (2. utg.). Cambridge University Press.