Fattigmannskost og rikmannskost på 1800-tallet
Store gods og gårder hadde egne tjenestepiker, drenger og gårdsfolk som jobbet for kost og losji. I byene havnet ofte de som ikke hadde tilgang på jobb på gaten. I den forbindelse opprettet Norges rikeste mann på den tiden, Bert Anker, «det Ancherske Weysenhus». Dette var en slags skole som skulle sørge for forpleining og oppdragelse av foreldreløse og fattige barn i Oslo. Fattigmannskosten besto ofte av sild, poteter, kål, gryn og saltet kjøtt.
Eksempel på en ukesmeny på denne skolen:
Ukedag | Matrett |
|---|---|
Mandag | Kaal og Kjød |
Tirsdag | Villing av gryn eller mel med saltet flesk |
Onsdag | Erter med kjød eller flesk |
Torsdag | Øl-brød og sild |
Fredag | Kaal eller Saad |
Lørdag | Øl-brød og sild eller makrell |
- I tillegg er det sagt at barna skal ha flatbrød til middagen og at kveldsmaten skal lages av restene.
- Frokost skal være litt ost, smørbrød med øl eller melk og vann.
Kosten i et fattig hjem eller blant tjenestepiker og gårdsfolk kunne se slik ut på midten av 1800-tallet:
- Frokost: rugbrød med smør eller smult, oppkokt melk eller kaffe
- Skolemat: brød med ost eller kjøtt
- Middag: kokte poteter er hovedbestanddelen, med litt kokt kjøtt, flesk eller sylte. Dette ble ofte servert med melsaus. Ofte kokte man også en vann-gryngrøt. Denne skar man stykker av når den ble kald, og blandet dem igjen med vann og melk og ga det et oppkok. Dette var suppen.
Hos de adelige og rikmannsfolk kunne man til middag få servert suppe, høns, fisk, en halv stekt kalv, i tillegg til mange småretter og digre boller med fløte og markjordbær. Om kvelden spiste de aftensmat som kunne bestå av en kvart kalv, kalvestek, fugl, skinke og fisk. De rike benyttet eksklusive råvarer som trøfler, østers og skilpadde, og det de ikke fikk tak i her, importerte de.
Eksklusive og kostbare råvarer
Sjeldne råvarer ble sett på som fint i slike kretser – jo dyrere, jo bedre. Derfor finner vi ofte oppskrifter fra denne tiden som for eksempel inneholder skilpadde, trøfler, haifinner, østers og så videre. De fornemme selskapene krevde at man hadde et matforråd ikke bare i Norge, men også i utlandet. Den velstående delen av befolkingen hadde store gårder i Norge som produserte mat for dem, men også i utlandet hentet de varer de ikke kunne få dyrket i Norge.
Utenlandske gjester har preget serverings- og overnattingssteder
Vi har jo sett litt på hvor store forskjeller det kunne være, fra vassgraut tre ganger om dagen til store banketter og åtte retters lunsjer. Rikfolk som hadde utenlandske gjester, ville gjerne slå enda mer på stortromma. Gjestene var ofte engelske adelige som var godt vant. De kom også med syrlige bemerkninger i etterkant av sine besøk. De styrtrike nordmennene prøvde så alt for hardt og dro ting for langt. Enden på visa ble at gjestene så ned på dem.
Hoteller og restauranter var heller ikke mye å skryte av. Vi ser jo hvordan de utlendingene som reiste landet rundt for å delta i jakt og fiske, satte sitt preg på stedene der de slo seg ned. I store lakseelver ble fiskerettigheter kjøpt opp av lakselorder. De etterspurte en viss standard, og fant de den ikke, måtte de skaffe seg den. Det betydde blant annet å bygge store hus, med tilhørende kokker av en viss klasse. Lakselorder har vært med på å prege serverings- og overnattingssteder.