Fra hverdagsplagg til kulturelt kjennetegn

Samedrakt eller samekofte er norske navn på den samiske folkedrakten som blir brukt over hele Nordkalotten. På nordsamisk blir den kalt gákti, på sørsamisk gåptoe og på lulesamisk gáppte.

Følger dialektene

Hovedsnittet og fasongen er stort sett lik over hele det samiske området, men farger og dekor på kofter og luer varierer mye fra distrikt til distrikt. Til en viss grad følger draktvariantene de samiske dialektgrensene.

Det nordsamiske dialektområdet går på norsk side fra Troms til den russiske grensa i Finnmark. Det østsamiske området er Neiden i Sør-Varanger. Lulesamer holder på norsk side til i et område i Nordland: fra Ballangen til Salten. Det norske sørsamiske området strekker seg fra Hattfjelldal i nord til Femunden i sør.

Opprinnelig var skinn det viktigste materialet i samedrakten, men i dag er ullstoff vanlig for de fleste plaggene. Bomull og silke blir også brukt. Gjennom tidene har utformingen blitt påvirket av praktiske og estetiske faktorer, og av ulike kulturer. Østsamiske kofter kan for eksempel ha russiske eller karelske trekk.

Samekofta har lange ermer og blir vanligvis brukt med belte. Mannskofta er kortere enn kvinnekofta. Mange kofter har v-hals, og innenfor er det gjerne et bryststykke. Mannsdrakten har en oppstikkende krage, og har enten dyp utringning framme eller kan åpnes som en jakke. Kvinnedrakten er aldri helt åpen foran, og den har liten eller ingen krage.

Koftene og luene blir dekorert med bånd i sterke farger, blonder, tinntrådbroderi, sølv og skinn. Noen steder bruker man også søljer og sjal av ull eller silke. Pynten kan vise lokal eller religiøs tilhørighet, hvilken slekt man kommer fra, eller om man er gift eller ugift.

Opprinnelig ble samekoftene brukt til både hverdags og fest. Nå er det bare et fåtall som bruker kofta til daglig, og da helst de eldste i sentrale samiske områder. Ellers blir kofta mest brukt til fest eller i høytider.

– Skiftet har gått over lang tid og begynte først der samene hadde mest kontakt med majoritetsbefolkningen. Diskriminering førte til at samer skjulte identiteten sin ved å gå i andre klær. Mennene var de første til å ta i bruk vestlige klær. Kvinnene har vært mer tradisjonsbundne. I tillegg kunne det før være en indre justis blant mange i det samiske samfunnet som forbød bruk av norske klær, opplyser Berit Åse Johnsen ved RiddoDuottarMuseat i Karasjok.

– Inne i fjordene og på fjellet beholdt samene sitt særpreg lengst. Ved kysten ga de fortere slipp på kulturen sin og byttet koftene ut med norske klær på grunn av fornorskningen. Det har ført til at det i visse områder i dag ikke finnes dokumentasjon på hvordan koftene så ut der før i tida, sier rådgiver Lilian Urheim ved Árran, Lulesamisk senter i Tysfjord.

Hun har holdt kurs i koftesying i mange år og ser en positiv utvikling. I noen områder der kofta var gått ut av bruk, har den igjen fått heder og verdi.

– Nå er det mange som vil lære å sy kofter, forteller Urheim.
Samiske klær er ikke standardisert slik som norske bunader er, der alt er forhåndsbestemt, for eksempel materialer og farger. Derfor er det også mulig å være kreativ med de samiske klærne, men innenfor visse tradisjonelle rammer. I dag er det stor fargevariasjon, og koftene uttrykker nye trender, holdninger og kreativitet.

Tradisjonelle samiske klær har fått en renessanse. Verdien av samedrakten har endret seg, fra hverdagsklær til finklær, men kanskje også som et kulturelt kjennetegn. Fra å ha vært en etnisk markør i negativ betydning, har den blitt et mer positivt symbol.

– Samedrakten har blitt en viktig identitetsfaktor, og mange samer har større behov for å markere seg. Det har også blitt vanlig å bruke elementer fra samedrakten i kombinasjon med andre klær. Målet er at samedrakten blir naturlig å bruke, men det trengs fremdeles et lite løft, understreker Lilian Urheim.

Fjellheim B. (Red.) & Hjemdahl, A-S (Red.). (2007) Inn i et nytt tusenår – museene og samtiden. Oslo: Novus forlag.