Novelleanalyse: En modelltekst med tips

De fleste mennesker i Norge har aldri opplevd en krig. I stedet ser vi innslag om krig fra ulike deler av verden på nyheter eller leser om det i aviser. "Triste greier", tenker vi kanskje, slår av TV-en og logger oss på Instagram for å sjekke siste nytt som virkelig "angår oss". Novella "Blodspor", skrevet av Bakir Ahmethodzic, handler om en slik krig som vi i Norge erfarte på avstand. Den gir et innblikk i hvordan en krig oppleves gjennom en liten gutts øyne.

Motivet i novella er en liten gutt som løper fra noe skremmende. De fleste setningene i første halvdel skildrer guttens løpetur og de fysiske reaksjonene han har i denne korte flukten: "Hjertet hamrer", han er "redd" og betrakter "større bloddammer". Omtrent midtveis i den korte novella kommer det fram at det gutten løper fra, er en sterk lyd, antageligvis ei bombe. Denne andre bomba kaster gutten over ende og fører til at guttens hjerte slutter å slå – altså dør han. Avslutningsvis kan vi lese setninger fra fortelleren selv som kommenterer teksten: "Alle gatene i Sarajevo har blitt sånn: Noen rakk enden – og noen gjorde det ikke."

Denne siste setninga viser hva som er temaet i novella: krig. Eller nærmere bestemt – den nådeløse krigen som dreper uskyldige små barn. Ved å la hovedpersonen være en liten gutt gir forfatteren oss et annet innblikk i krigens grusomhet enn det vi vanligvis får gjennom nyheter. Ahmethodzic har nok valgt denne uskyldige gutten som hovedperson for å bevege oss lesere ekstra. Det er kjent at vi ofte har ekstra medfølelse med de små. De framstår som enda mer uskyldige ofre for krigens brutalitet enn en voksen hovedperson ville gjort.

Fortelleren er autoral og allvitende. I store deler av teksten ligger synsvinkelen hos den lille gutten. Gjennom mesteparten av novella får vi bare innsikt i guttens tanker og følelser. Men samtidig står det at "hans lille hjerne skjønner ingenting", en kommentar som gutten selv ikke kunne tenkt. Her er det den allvitende fortelleren som bryter inn og tolker hovedpersonens tanker, og det er en setning som viser hvor uforståelig og skremmende en krig kan være for en uskyldig gutt. Særlig tydelig kommer den allvitende fortelleren til syne til slutt. Han kommer med en metakommentar som forteller at guttens skjebne ikke er unik og kommenterer med det sin egen tekst.

Når det gjelder novellas komposisjon, starter den in medias res. Vi kastes rett inn i hovedpersonens reaksjon på noe skummelt: "Plutselig begynner hans lille hjerte å slå veldig hardt og veldig raskt." Det er allmenn kunnskap at hjertet reagerer slik på frykt, men vi lesere vet ikke hva "hans lille hjerte" er redd for. Videre fylles det første avsnittet av typiske skildringer av frykt og flukt: "Hans lille hjerte slår veldig hardt", han blir "redd" og "løper". Slik blir det skapt en hektisk og hjerteskjærende stemning med en gang. Ved å bruke disse orda fører forfatteren oss rett inn i en episode få av oss har opplevd. Nå ser vi den gjennom en liten gutts øyne. Vi føler med gutten og håper det går bra med ham.

Komposisjonen er ellers preget av at fortellinga går over et meget kort tidsrom. Den starter ved at ei bombe slår ned og fortsetter med å skildre en kort flukt. Vendepunktet, eller høydepunktet, er når den kraftige lyden smeller. Etterpå er det stillhet: "Plutselig hører han ingenting, ingenting unntatt stillheten." Sitatet indikerer at gutten, og kanskje mange rundt ham, er skadet. Dessuten forstår leseren at gutten er hardt skadet siden han blør fra magen. Gutten selv forstår ikke dette, så her forstår leseren mer enn ham. Etter dette endrer stemningen seg: Ordbruken viser at gutten er ferd med å dø, og helt til slutt slutter hjertet hans å slå. Vi kan tenke oss at handlinga utspiller seg i løpet av bare minutter: angst – flukt – bombe nummer to – død.

Novella er i stor grad skrevet som en blanding av handlings- og tankereferat. Handlingreferatet er fortalt gjennom guttens øyne: "Mens han løper, snur han hodet og kaster et raskt blikk på disse små blodsporene". Alt i alt bidrar referatet til å skape en stresset stemning. En av årsakene er at det hektiske verbet "løpe" gjentas flere ganger. Gutten "løper", og alle andre rundt ham "løper". Særlig i det første avsnittet dominerer dette verbet og viser slik den eneste reaksjonen en kan ha i møte med bomber fra himmelen: Du kan flykte og håpe på det beste. Ved å repetere verbet vises det hvor hjelpeløse barn, og voksne, er i møte med krigsmaskineriet.

Når det gjelder tankereferatene, bidrar også de til å vise den uskyldige gutten. Også disse forsterker inntrykket av at krigen er nådeløs mot dem som ikke har noen skyld i den. Ved å la gutten tenke "Han er fortsatt redd som aldri før" og "Men det gjør ikke vondt, nei, det gjør ikke det. Hjertet begynner å roe seg ned" ønsker forfatteren å gi innsikt i et barns opplevelse av krigshandlingene. Vi ønsker automatisk å trøste en liten, "redd" gutt. Tankene hans står i sterk kontrast til den brutale bomben og blodet. Vi får medfølelse med gutten og heier på ham. Men forfatteren velger å la ham dø til slutt. Slik viser han at krigen er nådeløs og håpløs.

Novella har bare én karakter – den lille gutten. I det andre avsnittet ser vi at denne gutten er som de fleste barn vi kjenner: Når små gutter slår seg og blør, vil de ha trøst av en voksen. Vi leser: "Han er redd for blod" og vanligvis "ville han begynt å gråte". Hvis alt var som normalt, uten krig, ville kanskje en voksen ilt til, tatt ham opp og kommet med trøstende ord. Men denne gutten lever i et krigsområde. Derfor må han bare løpe videre uten hjelp eller trøst. Leseren vil få økt medfølelse med gutten her. Kanskje har vi selv barn eller småsøsken på samme alder som gutten? Slik vil kontrasten mellom det vi opplever som en normal reaksjon på en gutts fall og redsel, og denne guttens opplevelser, skape sterke følelser hos leseren. Hovedpersonen er ikke tilfeldig valgt. Det kunne vært en voksen mann, men da ville kanskje ikke historien rørt leseren like mye. Slik blir krigens grusomheter, og ikke minst den innvirkninga krig har på helt uskyldige mennesker, særlig tydelig.

Gjentagelser av visse ord er et virkemiddel som går igjen i novella. Pronomenet "han" går igjen. "Han" er hovedpersonen, og vi får umiddelbart medlidenhet med gutten når det skrives "hans lille hjerte" og "hans lille hjerne". Avslutningvis kan vi lese en hjerteskjærende scenisk framstilling som viser at "han" ikke er alene om skjebnen sin: "Uten å røre på seg ligger han i den korte, men endeløse gata blant mange andre som også ligger der på samme måte som han." Da forstår leseren at historien om "han" også er historien til "mange andre". Slik løftes den medlidenheten vi kjenner for "han" til en skjebne som gjelder for mange flere.

Et annet ord som gjentas, er ordet "blod". Blodet kan symbolisere døden som er i vente. Det starter med litt blod fra et lite skrubbsår som fører til "bitte små bloddammer". Håpet er der ennå. Men rundt ham er det større bloddammer, dette fra folk som antageligvis har mistet livet. Etter den andre bomben brukes nok en gang ordet "bloddam" om det som kommer fra et av guttens sår. Men nå forstår leseren at gutten er i fare. For denne nye bloddammen omtales ikke som liten, og den kommer fra magen. Utviklinga i ordbruken gjør at leseren forstår at håpet er ute for den lille hovedpersonen, uten at han selv forstår det. Gjennomgående følger altså dette blodet guttens håpløse flukt fra bombene.

I kontrast til dette står gjentagelser av ordet "hjerte". Hjertet symboliserer liv og kraft. Den kroppslige reaksjonen til gutten etter den første bomben er et hjerte som slår hardt og hurtig – en naturlig reaksjon på frykt som skal få ham til å flykte for livet. Kanskje er det håp for ham? I starten av det andre avsnittet repeteres dette livskraftige hjertet: "Hjertet slår like raskt og like hardt, det vil ikke roe seg ned." Men etter vendepunktet forandrer ordbruken om hjertet seg:

Hjertet begynner å roe seg ned. Det slår langsommere, og langsommere, og langsommere. Han begynner å føle seg trøtt selv om hjertet fortsetter å slå – langsommere, og langsommere, og langsommere – til det helt slutter å slå.

I stedet for å skrive at "gutten dør", lar forfatteren døden symboliseres ved dette hjertet – "det lille hjertet" som han har omtalt det som tidligere.

Gjentagelsen av verdiladde ord som "blod" og "hjerte" vekker følelser som angst, omsorg og empati hos leserne. Når vi ser for oss den uskyldige gutten liggende med et hjerte som slår langsommere og langsommere, får vi en innsikt i krigens grusomhet: En liten gutt dør sakte, helt alene, uten foreldre som får kommet til og tatt seg av ham. Slik skal historien treffe leseren midt i hens eget hjerte.

Først i avslutninga skjønner vi at handlinga er tatt fra krigen i gamle Jugoslavia. Her kommer forfatteren inn med en metakommentar. Han har nettopp forlatt gutten døende på bakken og kommenterer ved å si at "alle gatene i Sarajevo er like". Kommentaren kan nesten virke tørr og observerende når han sier at "noen rakk enden – og noen gjorde det ikke". Men den litt nøkterne tonen framstår som en kontrast til historien om gutten med det lille hjertet som sluttet å slå. Kontrasten gjør hovedhistorien enda mer grusom. Slik bruker forfatteren kommentaren til å vekke lesernes medfølelse.

Novellas tittel er "Blodspor". Dette refererer til sporene fra den døde gutten og den døden som venter ham. Men ikke bare ham – alle de uskyldige ofrene fra krigen i Jugoslavia spesielt og kriger rundt i verden generelt. Guttens skjebne er hjerterå og vil vekke sterke følelser hos leseren. Dette oppnår forfatteren ved å detaljert skildre dødskampen til et uskyldig offer – en gutt som i en god verden skulle sluppet å løpe fra lekene sine, og som skulle fått trøst av foreldrene da han ramlet og begynte å blø.

Det er ved å skape denne kontrasten og innlevelsen forfatteren kan vekke oss lesere som vanligvis bare leser om krig i aviser og ser den på TV. Slik viser han hvilken styrke skjønnlitteraturen har: Ved å gi oss innsikt i et uskyldig enkeltindivids skjebne kan han vekke oss.