Språkendring – hva er det, og hvorfor skjer det?

Når vi snakker om at språket forandrer seg, mener vi som regel det som på fagspråket heter strukturelle språkendringer. Det vanligste er endringer i ordtilfanget. Det innebærer at ord blir laga, forsvinner eller endrer meningsinnhold. Strukturelle språkendringer er også endringer i uttale, skrivemåte, bøying eller setningsoppbygging.

Når vi endrer lydene i språket, kaller vi det fonologiske endringer.

Et kjent eksempel på fonologisk endring er kj-lyden, som er i ferd med å forsvinne til fordel for sj-lyden.

Et annet aktuelt eksempel finner vi i og rundt Oslo. Tradisjonelt har talespråka i dette området hatt to forskjellige l-lyder i ord som "spille" og "kalle". Nå er det flere og flere som uttaler disse orda med samme l-lyd, og det er l-en i "spille" som tar over.

Når vi endrer måten vi lager ord på, og hvordan vi bøyer ord, kaller vi det morfologiske endringer.

Et eksempel på ei morfologisk endring er når substantiv endrer kjønn. I norrønt var for eksempel orda "vår", "sommer" og "høst" intetkjønnsord, mens i moderne norsk er de hankjønnsord.

Et annet eksempel vi finner i noen norske talespråk, er bortfall av objektsform av personlige pronomen. På Østlandet kan vi høre "hu snakka med de", og i Aust-Agder "kan eg kjøre med du?"

Et tredje eksempel er når noen går fra å lage adjektiv med "-aktig" til å lage adjektiv med "-isj": "gulaktig" --> "gulisj".

Den endringa vi lettest legger merke til i hverdagen, er endringer i ordforrådet. At ord blir borte og nye kommer til, kaller vi leksikalske endringer.

Noen eldre eksempler på leksikalske endringer er lånorda fra gresk og latin som kom til Norge med kristendommen rundt år 1000: "kirke", "prest", "kristen", "engel" og "djevel" (norrønt: "kirkja", "prestr", "kristinn", "engill", "djofull".

Noen nyere eksempler er "rusbrus", "lommeringe", "instahets", "datainnbrudd", "krenkelseshysteri" og "virusfast".

Noen eksempler på ord som ikke brukes lenger, er "dagmamma", "båndsalat", "fattigkasse" og "skyggelue".

Når selve betydninga av ord og uttrykk endrer seg, kaller vi det semantiske endringer.

Et eksempel på en semantisk endring er ordet "opsjon", som på norsk betyr "forkjøpsrett", men som av noen blir brukt i betydninga "alternativ" (etter engelsk "option").

Et annet eksempel er ordet "snæppe", som inntil nylig var norsk slang for "å klikke", men som nå (også) betyr "å sende eller utveksle meldinger gjennom Snapchat-appen".

Når vi endrer tone, melodi, rytme eller trykk i språket, kaller vi det prosodiske endringer.

Et eksempel på melodisk endring finner du hvis en vestlending begynner å snakke østlandsk. Et eksempel på trykkendring er når noen går fra å si "parabol" med trykk på første stavelse: /'parabo:l/; til å si det med trykk på tredje stavelse: /para'bo:l/.

Når setningsoppbygginga endrer seg, kaller vi det syntaktiske endringer.

Overgangen fra kasusspråk til leddstillingsspråk i norsk er et velbrukt eksempel på ei syntaktisk endring. I norrønt var det måten orda ble bøyd på, som for eksempel viste hva som var subjekt og objekt i setninga. I moderne norsk er det rekkefølgen på orda som viser det.

Andre og mer moderne eksempler er når noen går fra å si eller skrive "forslag til hva du kan gjøre på date" til å si eller skrive "forslag til hva å gjøre på date", eller fra "hun ringer hvis hun ikke kommer" til "hun ringer hvis hun kommer ikke".

Det er tre årsaker til at språket endrer seg:

1. endringer forårsaka av egenskaper ved språket i seg selv

2. ubevisste, spontane endringer forårsaka av samfunnstendenser

3. bevisste, planlagte endringer forårsaka av språkpolitisk styring og planlegging

Mennesker lever ikke evig, og hver ny generasjon må lære språket og på en måte gjenskape det. Da kan det oppstå små "feil". Ofte blir slike feil luka bort etter hvert, for eksempel "j" istedenfor "r" eller "slådde" istedenfor "slo".

Noen ganger kan slike feil feste seg og blir overført til neste generasjon. For eksempel het det i eldre norsk "å flå – flår – flo", men på et tidspunkt begynte flere å godta den gale uttalen "flådde" i preteritum. I dag er det ingen som tenker på "flådde" som feil.

Analogi

Eksemplet med "å flå" kalles analogi. Det betyr at språkbrukerne generaliserer ut fra et mønster som allerede fins i språket, og så lar det gjelde også for ord som i utgangspunktet ikke fulgte dette mønsteret. Siden ord som "å slå" følger mønsteret "å slå – slår – slo", overførte usikre språkbrukere dette mønsteret til ordet "å flå".

Det samme har skjedd med perfektum av "å slå" som tidligere var "har slege", men som nå mest blir bøyd "har slått" etter analogi fra svake verb som "har møtt" eller sterke verb som "har fått". I bokmål og i mange norske dialekter blir i dag orda "å bære" og "å skjære" ofte bøyd "bærte – har bært" og "skjærte – har skjært" i stedet for "bar – har båret" og "skar – har skåret".

Assimilasjon

Ei annen vanlig endring som kommer av egenskaper ved språket i seg selv, er at lyder påvirker hverandre. Det kalles assimilasjon.

Et eksempel på dette kan være uttalen av "vers", som i flere norske dialekter uttales "væsj". Her er s-lyden blitt påvirka av r-lyden foran, slik at de har smelta sammen til en sj-lyd. Et annet eksempel er ordet "land", som i mange dialekter uttales "lann". Her har n-lyden spist opp den etterfølgende d-lyden.

Språket vårt er uløselig knytta til samfunnet vi lever i. Samfunnsendringer påvirker derfor språket uten at vi kan styre det eller bremse det. Det kan være endringer som følge av naturkatastrofer, nye oppdagelser, ny teknologi, kulturelle endringer, vitenskapelig utvikling og nye ideer og ideologier. Disse er gjerne spontane og ubevisste og påvirker særlig talespråket.

For eksempel førte overgangen fra en muntlig til en skriftlig kultur til utviklinga av en mer skriftlig stil med lengre og mer komplekse setninger og abstrakte begrep. I dag ser vi hvordan den digitale teknologien blant annet visker ut skillet mellom det uformelle talespråket og det mer formelle skriftspråket.

Vi mennesker prøver også å styre språket i ei viss retning, for eksempel ved å fastsette skriveregler og vedta lover og bestemmelser om hvordan språk skal utvikle seg, og hvilken status de skal ha i samfunnet. Slik språkstyring kalles gjerne for språkplanlegging og språkpolitikk og dreier seg først og fremst om skriftspråket.

At Norge har to skriftspråk – eller i det hele tatt har skriftspråk – er et resultat av språkstyring. Det samme er rettskrivingsreglene og lovene som regulerer statusen til norsk språk, til nynorsk og bokmål, til urspråk og minoritetsspråk og så videre.

Kilder

Johnsen, Egil Børre (red.) (1987). Vårt eget språk i går og i dag. Aschehoug. Oslo.

Lomheim, Sylfest (2007). Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. N. W. Damm & Sønn AS. Oslo.