Friluftsliv

(Teksten er språklig modernisert. Originalversjonen finner du på NB.no)

Friluftsliv

Tale på Den Norske Turistforeningens møte for skoleungdommen,
juni, 1921

Det er nok en alminnelig svakhet hos eldre mennesker å ville se feil hos de unge. Vi kjenner jo visen: «Den gang da jeg var pike, da var det piker til». Det er nå heller ikke lett, kan hende, for de eldre å dømme den oppvoksende slekt; hver tid har sine idealer. Når jeg nå her skal tale til de unge, så håper jeg, at det jeg kan ha å si, ikke vil bli oppfattet som utslag av denne begynnende alderdomssvakhet; men at de heller vil ta det som noen råd fra en eldre mann, med en del erfaring fra livets lange skole, til de yngre som skal begynne den.
Når jeg ser tilbake på de mange år som er gått, og sammenlikner slekten fra min ungdom med den som nå vokser opp, da ser jeg unektelig store forandringer til fordel for den yngre, ikke minst på idrettens og friluftslivets område. Det er nå kommet et nytt syn på idretten og dens verdi, en helt annen fart i dens vekst og spredning blant Norges ungdom. Det er helst skiidretten, som har brutt veien, og der er vel særlig forskjellen fra min ungdom slående. Jeg kan huske, jeg kunne gå skiturer i Nordmarka og finne igjen mine egne slag fra fjorten dager før. Jeg tror ikke det nå skulle gå mange timene, før en kunne ha vanskelig for å finne dem. Men kanskje er ikke alt bare bra i denne utviklingen. Det kan vel ha blitt noe mye sport av det istedenfor idrett; for mange «rekorder» og spesialisering. En skiløper er jo ofte blitt en mann som hopper så og så mange meter. Det utvikler nok legemet, i alle fall en del av det; men ånden skulle vel også være med. Kan hende glemmes det litt for mye, at idrett ikke er et mål, men et middel – og at målet først og fremst skulle være det gode gamle: Et sunt sjel i et sunt legeme.
Så er det en annen side ved nåtidens idrettsliv, som jeg også synes har kommet for mye i forgrunnen, og det er selskapeligheten.
Det er som om en ikke lenger kan drive idrett utenom i et stort følge. – Det må klubber og foreninger og idrettsstevner til, og de må være stadige sammenkomster i klubber og på hytter.
Men en viktig side av idretten skulle jo nettopp være friluftslivet: dette å komme bort fra de mange, bort det evinnelige jaget, den forvirrende larm, hvor vi fører så alt for mye av vårt liv – komme ut i naturen, ut i det store rom. Det står for meg som den største side ved friluftslivet. Men en får nå engang ikke det ved å dra ut i flokk og følge de opptråkkede veiene, ved å klumpe seg sammen på hytter, ved å gå i rute fra det ene sanatorium til det andre, eller ved å seile fra badested til badested, og danse om kveldene og nettene med nydelige, unge damer.
Så tiltalende det enn kan være, så er jo ikke dette friluftsliv – det er bare en fortsettelse av det livet, ungdommen har levd hele vinteren, og det skal ikke gi dem for mange nye inntrykk.
Men det det gjelder, særlig for oss bymennesker, er jo nettopp å komme ut fra det vante. Dette bylivet er nå engang unatur, og det var sannelig ikke vår bestemmelse fra naturens hånd av.
La oss, som en god venn av meg engang sa, tenke oss et vesen utenfor vår klode som sitter og ser ned på oss i en kikkert. Hva får han se? Noen små dyr, som lever på overflaten av denne kloden, og som for en stor del har klumpet seg sammen i noen kasser, som står i rekker og rad på forskjellige steder. I disse kassene lever de mesteparten av døgnet. Så smetter de ut av en, piler av sted langs de trange mellomrommene mellom kassene, for så å smette inn i en ny. Der er de en stund, så ut og så tilbake til den første igjen. Og inne i disse kassene og i rommene mellom dem tilbringer de omtrent hele sitt liv.
Når nå disse kassemenneskene skal søke adspredelse og nye inntrykk, så var det vel rimelig at de søkte bort fra dette livet og inn dit, hvor de opprinnelig hører hjemme: den store, frie natur.
Men, sier noen, det er bra for ungdommen å være sammen, for de avslipes av det.
Ja selvsagt har det sin fordel, er nødvendig, kan hende, men en kan nå lett bli for rund også. Jeg vil nå be for kantene, at de ikke blir helt borte – en personlighet er nå en gang ikke rund.
Jeg tror, det er de vise indere, som har den gode leveregel, at et menneske skal tilbringe minst en time hver dag alene, og bruke den til fordypnings og til å finne seg selv. Men vår tid, med sitt jag, har ikke stunder til dette, og aller minst det moderne byliv. I de store bysamfunnene gnis menneskene uavlatelig mot hverandre, kantene slipes av og mer enn det; og hva er det, som blir igjen av de fleste? Runde, glatte betydningsløse selskapsmennesker. Men karakterer? – Å, en blir til slutt så lutende lei all denne rundheten. Man må minnes med vemod Heines ord om «de glatte saler, glatte herrer, glatte damer».

«Svarte kjoler, silke-strømper,
hvite, høflige mansjetter»

--------------------------------------------
«Opp på fjellet vil jeg stige
hvor de mørke graner rager
bækker fosser, fugler synger
og de stolte skyer jager»

Denne glattheten, denne levedyktigheten er, så vidt jeg skjønner, nettopp en fare ved vår mere og mere hastende tid. Denne evinnelige hvirvelen er ikke skikket til å utvikle individualitet, karakterer.
I dette larmende samfunnet blir ungdommen mer og mindre sugd ned i fornøyelsessyken; de glir av sted på gledens og nytelsens glitrende bølger, og får aldri tid til å dukke under den glinsende flaten, ned til det som skulle være det bestemmende i ens eget liv, får ikke som inderen stanse ansikt til ansikt med seg selv, ingen tid til å «lytte til stemmene».
Det som skulle bøte på det, friluftslivet, det blir som sagt bare en ny form av selskapelighet sommer som vinter, og en får et visst inntrykk av, at det ikke er så overvettes mange av disse unge sanatorie-menneskene, som har øre for de naturens toner, som lokker bort fra den slagne vei, og inn til «de ukjente myrer og tjern, hvor elgene tørsten slukker».
Fornøyelser og gleder utenom det stadige arbeidet er nødvendig, det er sikkert; vi trenger adspredelse , hvile fra det som hjernen til daglig strever med. Men det gjelder da å velge med forstand det, som gir varig glede og oppfriskning. Og tro om noen for alvor vil påstå at mye av det ferielivet, som nå leves, fyller det kravet? Det som skulle gi oss erstatning og føre oss tilbake til en mer menneskelig tilværelse er og blir nå engang det enkle liv i naturen, skog og fjell, på de vide vidder, i den store ensomhet, hvor nye og større tanker strømmer inn på en og setter merker, som ikke så hurtig viskes ut igjen. En føler seg som et naturligere, sunnere menneske; en føler en har noe, som ligger under og som er ens virkelige jeg, og en vender tilbake med et friskere og sunnere syn på hele livet, slik som det fortoner seg her inne i byene. Se, i ødemarkene, i skogensomheten, med syn av de store vidder, fjernt fra den forvirrende larm, er det personligheter formes, de som vår tid så sårt trenger.
Men når de unge ikke søker ut på viddene og bort fra alt dette alminnelige livet, så er det sikkert ikke, fordi det mangler tiltrekning for dem – tvert imot tror jeg. Det er snarere fordi de fleste av dem nå engang går i samme flokken som de andre, og de vet ikke, hvordan de skal søke ut, eller hvor lett det i virkeligheten er å lære å greie seg på egen hånd utenfor de oppmerkede veien – de tror det er en kostbar og omstendelig historie dette. Men den, som engang har fristet det frie, ubundne liv, uavhengig av alt og alle, han vender ikke lett tilbake til flokken.
Og så utviklende dette samlivet ved dag og ved natt med en stor natur i alle dens skiftninger er. Så mye uant, så mange av sine underfulleste hemmeligheter den har å åpenbare deg i sine intime øyeblikk, som alltid blir ukjent for den som tråkker de vante veiene fra hotell til hotell.
Sov du ikke mang en natt vel så godt med mose som dyne og stjerneteppet som sengehimmel enn i den bløteste hotellseng, og våknet du ikke friskere, kan hende, under det sakte suset av skogen ved luftningen av den gryende dag enn du gjorde av skramlingen fra et hotellkjøkken?
Og å lære å stole på seg selv uten å være avhengig av andre - føle at en har det som vel burde være en oppfordring til hver norske kvinne og mann – å være selvhjulpen, kunne overvinne hindringene og greie seg i enhver vanskelighet. Lære denne primitive gleden ved det enkle naturliv, det vi nå engang er kommet fra – og ikke minst gleden ved nøysomhet, ved det å trenge det minst mulige – fri som fuglen under himmelen.
Den greske vismannen som seiersglad kastet skålen, sin siste nødvendighetsartikkel, da han så en mann drikke av hånden, står vel ikke høyt i kurs hos en slekt som er vokst opp under jobbetid og krigsgalskap. Men skulle ikke Diogenes’ lære igjen kunne komme til heder og makt?
Jeg kan minnes en tid da jeg var meget ung, og jeg syntes at en fyrstikkeske og en fiskestang var omtrent all den utrustning en mann burde trenge for å ferdes noen uker i skog og fjell.
Det kan vel være dem som synes dette er for lite, og med årene er det vel kommet noe til. Men sannelig, det er ikke så mye som trengs hvis en for alvor vil være naturmenneske. Noe mat, hardt brød, smør, litt ost, noe mel og tørrmelk, et ullteppe eller en lett sovepose, et par strømper eller fotkluter, en ulltrøye, et regnslag, et kokekar, og om en skal være lenge ute, kanskje et lett telt, som lag lage seg selv. Og så kart og kompass. Se det er omtrent alt foruten fyrstikkesken og så fiskestangen som alltid kan skaffe en litt fisk. Det er ikke så uoverkommelig, og hvor mange uerstattelige gleder kan ikke en ferd med en slik utrustning gi en.
Skulle ikke idealet for fremtidens norske ungdom kunne bli naturvennen, idrettsmannen, den frie uavhengige som vet hva han vil – med den herdede vilje og den herdede kropp – som kjenner seg selv, sitt folk og sitt land – med store krav til seg selv og minst mulige til sine omgivelser.

Kilde

Nansen, F. (1922). Friluftsliv, Nansens røst : artikler og taler av Fridtjof Nansen ; redigert av A. H. Winsnes. Oslo: Jacob Dybwads Forlag. hentet fra https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009020402009?page=217.