Overvåking og personvern i det digitale samfunnet

I 2018 og 2019 ble daværende justisminister Tor Mikkel Wara truet og utsatt for hærverk, blant annet ble bilen hans påtent. Samboeren hans, Laila Bertheussen, ble til slutt dømt for disse handlingene. Bevisene mot henne var i stor grad basert på de digitale sporene hun hadde etterlatt i tidspunktene for hendelsene, som for eksempel

• hvor mobilene hennes til enhver tid hadde befunnet seg

• bruk av betalingsterminaler i butikker

• søk etter bestemt informasjon på internett

• innlegg i ei lukket gruppe i sosiale medier

• oppkobling av en bestemt skriver til PC-en

• opptak gjort av digitale overvåkingskameraer

• en helse-app som viser antall skritt på angitte tidspunkt

Saken viser i hvor stor grad myndigheter og andre kan kartlegge livet vårt i detalj dersom de har vilje, ressurser og tilgang til å samle alle de digitale sporene vi etterlater oss i hverdagen.

I 1949 ga forfatteren George Orwell ut en science fiction-roman med tittelen 1984. Her skildres et samfunn der innbyggerne er konstant overvåket av store fjernsynsskjermer som både sender ut propaganda og overvåker alt som foregår i de tusen hjem.

Metaforen "storebror ser deg" stammer fra denne boka, og den har i ettertid blitt brukt om myndighetenes overvåking av egne borgere. Metaforen viser også til "lillebrødre": I digital teknologi og nettbasert informasjon ligger det muligheter til å samle inn og bruke data om hva vi gjør, tenker og mener, og ikke bare for overvåkingsmyndigheter. Også små og store kommersielle aktører, ideelle organisasjoner og offentlige institusjoner samler og bruker data.

Hvilke spor legger du igjen?

Mobiltelefonen din sender jevnlig signaler til nærmeste basestasjon. Vennelista di i sosiale medier gir et tydelig bilde av hvem du henger med til daglig, og bildene du deler, forteller mye om hvilke aktiviteter du deltar i. Overvåkingskameraer på bussen og kjøpesentret fanger daglig opp bevegelsene dine.

Ofte er du selv aktivt med på å dele informasjon om hvor du befinner deg. Du gir kanskje vennegjengen tilgang til posisjonen din på Instagram, bruker Google Maps til å finne raskeste vei til et spisested eller ber parkeringsappen vise deg nærmeste parkeringsplass.

De fleste av oss tenker vel at vi ikke har behov for å skjule hva vi holder på med, men noen kan likevel misbruke slik informasjon. For eksempel er det gull verdt for en innbruddstyv å vite at hele familien er på hytta.

På 1950-tallet ble slageren "Gangdøra heime" spilt daglig på radio. I visa får vi høre om alt hva en gangdør, eller utgangsdør, vet om deg:

Men det veit eg visst at om ho kunne tale,
så kom det for dagen båd’ rettvist og gale.

50-tallets gangdører var heldigvis ganske tause. Slik er det ikke lenger. Dersom utgangsdøra di har elektroniske dørlås, eller du har installert tyverialarm, samles det inn elektronisk informasjon hver gang du eller andre går ut og inn av hjemmet ditt.

Begrepet tingenes internett brukes om smarte gjenstander som automatisk samler inn, tolker og deler digital informasjon. I 2019 var drøyt 14 milliarder slike enheter koblet til nettet, og det antas at antallet vil stige dramatisk de neste årene.

Datainnsamling gjennom strømmåleren

Strømmåleren din registrerer for eksempel når du dusjer og vasker tøy, og at du hiver en pizza i ovnen når du kommer hjem fra fest. De som tolker slike data, vet derfor mye om hvordan den norske befolkningen oppfører seg til daglig, og prisen på strøm varierer i takt med dette.

Smarte gjenstander kan redde liv

Smarte gjenstander kan hjelpe oss i hverdagen og redde liv. Volvo planlegger for eksempel å installere kupékameraer og andre sensorer som overvåker deg når du kjører. Målet er å forhindre ulykker. Et annet eksempel er bevegelsessensorer som brukes i fengsler og psykiatriske institusjoner for å forhindre selvmord.

Ting koblet til nett, dataangrep og sikkerhet

Denne videoen fra NRK Skole (2018) viser hvor ille det kan gå om vi ikke bygger sikkerhet inn i alt fra leker til medisinsk utstyr og flyplass-systemer:

I dag har du skummet gjennom nettaviser, brukt digitale læremidler, brukt Google til å søke etter informasjon og kanskje funnet noe lekkert i en nettbutikk du bare må ha. Har du tenkt på hvor mange nettsider du besøker på en vanlig dag, og at du hver gang legger igjen informasjon om deg selv?

Når millioner av mennesker daglig legger fra seg persondata på nett og i sosiale medier, blir det i sum en uhorvelig stor datamengde. Slike datamengder kalles stordata (på engelsk big data). Dersom nettgigantene skal benytte seg av denne datamengden, er de avhengige av avanserte algoritmer som sammenstiller og analyser dataene. Informasjonen de samler, kjøper og sammenstiller, bruker de i neste omgang til å skreddersy informasjon, reklame og tilgang til interessefellesskap som de tror vil passe akkurat for deg.

Salg av personopplysninger

Stordata er nøkkelen til effektiv drift i det digitale samfunnet. Mange aktører er interessert i og avhengig av informasjon om folks liv, vaner, handlinger, bevegelsesmønster, nettverk og tanker. Salg av personopplysninger er derfor "big business".

For eksempel er mye penger spart for et forsikringsselskap dersom de vet at du har en risikoatferd. Da kan de kreve at du må betale en høyere livsforsikring, eller de kan avkorte utbetalingen ved skade.

Informasjon som er samlet inn om enkeltpersoner på internett og i sosiale medier, er en viktig del av myndighetenes arbeid med å forebygge terrorhandlinger. I Norge er det Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som samler inn og følger opp slik informasjon. Politiet bruker også dataspaning til å avdekke andre kriminelle forhold, for eksempel pedofilinettverk som misbruker barn.

Et digitalt samfunn er også svært sårbart for såkalte cyberangrep fra fremmede makter. Analyse av stordata fra internett brukes derfor også i etterretningsvirksomhet.

I 2013 avslørte Edward Snowden hvordan amerikanske myndigheter gjennom flere år hadde direkte tilgang til å hente ut personinformasjon fra serverne til blant andre Google, Facebook, Microsoft, Skype og Apple. Ifølge Datatilsynet har kriminalitets- og terrorbekjempelse i økende grad fått forrang for personvern i mange vestlige land.

I Norge har vi lover og regler som setter grenser for hva slags informasjon myndighetene har rett til samle inn om oss, og hvordan slik informasjon kan lagres og brukes. Datatilsynet ble opprettet i 1980 for å sikre innbyggernes personvern og hindre ulovlig overvåking og datainnsamling.

Men du har også et personlig ansvar. EU har innført en lov om regulering av personvernsopplysninger (General Data Protection Regulation, forkortet GDPR). Den skal trygge personvernrettighetene våre og gi oss mer kontroll over egne data. Når du åpner en side på et nettsted som samler inn data om nett-trafikken din, får du derfor et spørsmål om du samtykker i at nettstedet bruker denne informasjonen.

Du kan selvfølgelig svare nei på dette spørsmålet. Problemet er at du da heller ikke får tilgang til informasjonen og tjenestene som nettstedet tilbyr. Derfor trykker de fleste av oss ofte automatisk "ja", selv om vi egentlig ikke vet hva det innebærer.