Manus og stikkord

Et spørsmål som mange er opptatt av når det gjelder å lage radio, det er: Skal man bruke manus, eller skal man ikke bruke manus? Noen planlegger sendingen ned til minste detalj i forkant og skriver ned absolutt alt som skal sies, for så å framføre det mer eller mindre ordrett. Mens andre igjen går i studio fullstendig uten manus. Og begge deler har både fordeler og ulemper.

Da jeg begynte som programleder på P 3, hadde jeg side opp og side ned med manus foran meg når jeg gikk i studio. Jeg måtte lære meg å bla om musestille sånn at man ikke skulle høre lyden av papirene. Fordelen da var jo at jeg kunne komme opp med fiffige formuleringer på forhånd, og hvis jeg gikk i stå, så kunne jeg bare kikke ned på papiret foran meg. Men ulempen var definitivt at det var veldig vanskelig å frigjøre seg fra manuset og improvisere hvis ting ikke gikk akkurat som planlagt. Og det går sjeldent akkurat sånn som man har planlagt, under en direktesending.

Etter hvert så lærte jeg meg å klare meg med bare noen få stikkord. Jeg husker at jeg syntes det var sinnssykt skummelt første gang jeg skulle gå i studio uten å ha en haug med manus. Men det var også utrolig befriende. Og jeg merket at jeg ble mye mer til stede der og da i sendingen og mye flinkere til å ta ting på sparket og improvisere. Men det krever selvfølgelig enda mer av deg når det gjelder forberedelser, for hvis du ikke kan ha alle fakta skrevet ned foran deg, så må du faktisk gjøre så bra research og sette deg såpass inn i emnet at du har de faktaene og den forståelsen som du trenger, i hodet.

Jeg husker at jeg var på et kurs med Anne Grosvold, hvor hun fortalte at hun ikke hadde skrevet noe som helst ned før hun gikk inn i et intervju. For da ble hun tvunget til å være 100 prosent oppmerksom på de svarene som hun fikk, og dermed også mye flinkere til å følge opp det som blir sagt.

Jeg personlig liker å skrive ned stikkord for å ha en viss dramaturgisk oppbygging av intervjuet, sånn at jeg vet hvilken retning jeg vil at det skal gå i, hvor det skal starte og hvor det skal avsluttes. Men jeg merker at jeg som oftest ender med å ikke kikke på de stikkordene en eneste gang.

Men hvis du ikke tør å droppe manus helt, så er det i alle fall utrolig viktig at det i det minste høres naturlig ut når du framfører det som du har skrevet ned. Jeg har et par triks til hvordan du kan få til det. Det første er at du bør lese teksten din høyt på forhånd, i hvert fall en gang, aller helst flere, for da blir du kjent med teksten, og du merker om det er noen formuleringer som ikke funker muntlig, som du må forandre på. Og så får du innarbeidet en naturlig måte å si den på, sånn at du ikke bare framfører den veldig monotont, men at du får en levende setningsmelodi, som de fleste av oss jo har når vi snakker til vanlig.

I tillegg kan det være en god idé å bruke store bokstaver på de ordene som man vil legge trykket på i setninger, sånn at de skiller seg tydelig ut i teksten. Et annet tips er å sørge for at du har manuset foran deg i øyenhøyde, sånn at du ser rett fram når du prater, i stedet for å stirre ned i bordet, for det kan påvirke stemmen. Og hvis du i tillegg da står oppreist og beveger deg litt og gestikulerer mens du prater, og gjerne later som du ikke snakker inn i en mikrofon, men at du faktisk prater med en du kjenner, da har du et godt utgangspunkt for å skjule at du har manus – helt fram til den dagen du har blitt så tøff at du tør å droppe det.