Sosiale medier og aksjonsdemokratiet

Sosiale medier bidrar sterkt til det noen omtaler som aksjonsdemokratiet. I aksjonsdemokratiet er engasjementet koblet til bestemte saker eller prosjekter. Ikke uventet appellerer aksjonsdemokratiet sterkt til unge mennesker, siden standpunktene gjerne framstilles i svart-hvitt som riktige eller gale, gode eller onde. Argumentene er ofte basert på følelser.

Det er mer uforpliktende å delta i en aksjon enn i vanlig politisk virksomhet. Av og til er det nok å trykke på "Liker" på et utsagn. Dermed spres innlegget videre som ild i tørt gress, noe som automatisk genererer enda større engasjement – og gjerne også demonstrasjoner som dekkes av de etablerte mediene.

Virkemidlene er ofte sterke og "action-pregede" når sosiale medier brukes som aksjonskanal. I 2012 ble en video på YouTube brukt til å mobilisere folk over hele verden til å delta i en aksjon der målet var å arrestere Joseph Kony, leder for geriljabevegelsen Herrens motstandsarmé (LRA) i Uganda. Kjente artister som Rihanna støttet aksjonen.

Ifølge kommunikasjonsekspert Kjell Terje Ringdal spilte Kony 2012-aksjonen på velkjente virkemidler: Den knyttet seg nært opp til populærkulturen, den personifiserte budskapet, og den brukte velkjente propagandaknep.

De sosiale mediene er ikke underlagt redaksjonell kontroll. Det gir mennesker som lever i autoritære regimer, mulighet til å ytre seg. De kan blant annet publisere historier om statlig maktmisbruk som etablerte medier kvier seg for å formidle. Sosiale medier brukes også til å mobilisere massene til opprør mot autoritære ledere.

Mange totalitære stater stenger derfor ned sosiale medier, eller de oppretter egne sosiale medier som bare formidler statlig propaganda. Teknologi kan også brukes til å overvåke og undertrykke den politiske opposisjonen.

Under Julian Assanges ledelse forsøkte WikiLeaks i 2010 å endre maktstrukturene i verdenspolitikken ved å lekke hemmeligstemplet informasjon om krigen i Afghanistan. Slik satte de maktmisbruk i krig på den politiske dagsordenen verden over. Mange mener at åpenhet, også i krig, er nødvendig i et demokrati. Andre mener at slike avsløringer setter nasjonens sikkerhet i fare.

Sosiale medier er samtidig en arena der personer som ønsker å spre propaganda om andre folkegrupper, eller mobilisere massene til angrep på demokratiske institusjoner, har fritt spillerom. I 2018 mente for eksempel FBI å kunne bevise at Russland hadde betalt folk for å bruke sosiale medier til å påvirke den amerikanske valgkampen i 2016.

Tidligere president Donald Trump og hans medarbeidere brukte bevisst Twitter til å underkjenne valgresultatet ved presidentvalget i USA i 2020 under emneknaggen #stopthesteal. Meldingene oppildnet høyreradikale grupper til å storme kongressbygningen på Capitol Hill 6. januar 2021. Enkelte av deltakerne hadde et uttalt ønske om å drepe de folkevalgte politikerne. Hendelsen viser med all tydelighet hvordan sosiale medier kan bidra til å undergrave og sette til side demokratiske prosesser og institusjoner.

Den som har makt over mediet, har makt over folket

Sosiale medier er et nyttig redskap for de som ønsker å spre falske nyheter, konspirasjonsteorier og propaganda. Dette er i og for seg ikke noe nytt. Filmen er også et medium som appellerer til følelsene våre. Både Lenin og Goebbels skal i si tid ha uttalt at den som har makt over filmen, har makt over folket. I 1930-åra benyttet nazistene filmmediet til å tilrane seg makt i Tyskland, og senere til å legitimere okkupasjon av andre stater og utrydding av fem millioner jøder.

Det som er nytt i vår tid, er at sosiale medier – på grunn av måten algoritmene fungerer på – har vist seg å være langt mer effektive redskaper for propaganda enn de tradisjonelle mediene er. Som mottakere er vi selv med på å spre løgner og propaganda idet vi trykker på "Liker".

Metoo er et eksempel på en verdensomspennende grasrotkampanje i sosiale medier der kvinner retter søkelyset mot uønsket seksuell oppmerksomhet. Det har ført til at man i mange land har tatt et oppgjør med kulturer der menn i maktposisjoner misbruker og trakasserer kvinner.

Faren ligger i at sosiale medier lett kan brukes som en offentlig gapestokk der de som henges ut, ikke har mulighet til å forsvare seg. I mediekommentaren Anonymitet i Googles tid advarer for eksempel Sven Egil Omdal om hva som kan skje dersom #metoo utvikler seg til #itwashim.

Tidligere var de redaksjonelle mediene alene om å ha rollen som vaktbikkje og fungere som "den fjerde statsmakt”. I dag blir offentlige vedtak og politiske utsagn i stor utstrekning veid, målt og kommentert av vanlige borgere i sosiale medier. Mange mener at dette er en styrke for demokratiet. Kanskje kan sosiale medier omtales som "den femte statsmakt"?

Men hva skjer dersom politikere og regjeringsmedlemmer, med hjelp fra dyktige kommunikasjonsrådgivere, selv tar initiativ til å mobilisere "den femte statsmakt" til støtte for egen maktutøvelse? Hvem er det som har makten da?

Angrep på politikere

Et annet problem er at noen velger å bruke sosiale medier til å angripe politikere som personer og til å spre sjikanerende karakteristikker, falske påstander eller trusler. Det har ført til at mange politisk engasjerte borgere, spesielt unge politikere, vegrer seg mot å stille til valg.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) var i sin trusselvurdering i 2020 spesielt bekymret for økt sjikane, personlig uthenging og truende ytringer mot unge politikere, kvinnelige politikere og politikere som er engasjert i innvandrings -, miljø- og avgiftspolitikk.

Da Kongressen ble stormet, valgte Twitter etter eget skjønn å utestenge daværende president Trump på livstid for å ha hisset til angrep på demokratiet. Facebook stengte også Trump ute, og Parler forsvant fra nettet i en periode fordi Amazon hindret plattformen i å bruke deres servere.

Dette er både betryggende og skremmende. Betryggende, fordi det viser at det er mulig å ta kontroll når autoritære ledere misbruker sosiale medier. Skremmende, fordi disse mediene i dag eies av noen ganske få selskaper og enkeltpersoner med mulighet til å styre informasjonsstrømmen til store deler av verdens befolkning.

Både i USA og Europa er det krefter som tar til orde for at myndighetene bør ta kontroll over nettet, slik at det ikke brukes til bevisst feilinformasjon eller til angrep på enkeltpersoner og myndigheter.

Forslagene har møtt kraftige protester. Mange hevder at vi trenger frie og uavhengige sosiale medier som vaktbikkjer på lik linje med de etablerte mediene.

Amundsen, B. (2019). Derfor elsker diktatorer internett. Forskning.no.
Hentet 26. januar 2021 fra https://forskning.no/internett-politikk/derfor-elsker-diktatorer-internett/1582826

Bergmo, T., Jåsund, B. & Fermariello, U. (2012). Kommunikasjonsekspert om Kony 2012: Veldig interessant kampanje. Nrk.no. Hentet 22. januar 2021 fra https://www.nrk.no/kultur/kony-2012-sprer-seg-og-funker-1.8028735

Politiets sikkerhetstjeneste (PST). (2020). Nasjonal trusselvurdering 2020. Hentet 25. januar 2021 fra https://www.pst.no/alle-artikler/trusselvurderinger/nasjonal-trusselvurdering-2020/